Jeg har forsøkt å trø litt rundt i mitt gamle nabolag i Ståkkålm. På gugalmaps. I ren hjemlengsel.
Ettersom den nå plutselig er dit jeg lengter.
(Man kan ikke vinne)
Det var særdeles lite tilfredsstillende. Skarpnäck er jo tross alt en arkitekts lek med tegnebrett, egne tanker om egen storhet, og modeller. Alt er helt peise likt. Da vi flyttet dit, og det brant i en bygård, tok det ganske lang tid før vi kunne slå fast at det ikke var vår gård som brant. Og ja, det lå bilder ute hos diverse aviser.
Jeg begynte altså med å plassere ut han der gule mannen, men ante ikke hvor jeg befant meg. Jeg trodde jeg hadde plassert han utfor inngangsdøra mi men han er litt vanskelig å slippe på riktig gate så jeg hadde kanskje havna litt bortfor. På vei til butikken? Eh, nei, for om jeg snudde meg skulle det jo da vært ei gate der, men...eller vent litt. Bak parken?
Etterlitt orging innså jeg at han hadde havna akkurat der jeg ville. Utenfor inngangsdøra mi. Jeg bare kjente den ikke igjen. Skiltet med gateadressen burde muligens gitt et lite hint, men ettersom jeg ikke fikk det til å stemme overså hjernen den detaljen litt sånn høymælt.
Det kunne kanskje blitt en artig selskapslek. "Hvor i Skarpnäck er vi nå?". Bortsett fra at jeg ikke kjenner noen andre som bor eller har bodd der. Det er ikke som Kirkenes. Her bor alle jeg kjenner her.
Nå skal jeg gå og spise middag hos min mor. Hun bor i et hus som ikke ser ut som det jeg befinner meg i nå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar