Jo, men i fjerde etasje bor de som booker tolvtimerspass i tvättstugan. Overhodet ikke irriterende. Iallefall ikke nå som nabooppgangen sin tvättstuga renoveres og vi er dobbelt så mange som skal vaske. Det er noe med sånne folk, sånne som det ikke kan falle inn en måneskinnsnatt å ta hensyn til andre, som irriterer meg grenseløst. Irritation sans frontiers! Men jeg har tenkt at det er mye man ikke vet, kanskje har de lekke stomiposer hele gjengen og behøver tolvtimerspass tre ganger i uka og man skal ikke dømme.
Men gjett hvem som ikke plukker opp hundebæsj etter seg heller! På en måte må jeg tilgi det også litt siden de er veldig gamle. Sikkert tungt å bøye seg. Men arrgh.
Og foran døra til oppgangen vår ligger det alltid svære, opptygde grener som mannskithunden deres har dratt med seg hjem når de er ute og går tur. Den får ikke ta dem med seg opp i fjerde men det er helt greit at de ligger og slenger i fellesområdene.
Jeg har tenkt at i den familien tar man rett og slett ikke hensyn.
De har en datter som kommer og hjelper dem innimellom og hun er likedan. (Tenker jeg og overser bevisst at hun faktisk er her ganske ofte for å hjelpe sine foreldre og hvor hensynsløst er det? Driter jeg i! Det er en hensynsløs familie!) Det er nemlig hun som lar det ligge en favn med halvråtne og opptygde hundepinner fordelt utover dørstokken.
Men man konfronterer jo ikke folk med sånt. Jeg skriver ikke sinte lapper i fellesvaskeriet, jeg brøler ikke ØI! JEG SER DEG! fra balkongen når de overser at hunden akkurat har lagt en kauring på gangstien, og jeg samler ikke slevjepinner og ringer på og leverer dem i fjerde.
Man gjør ikke sånt. Man irriterer seg i hemmelighet. Det er sånn det fungerer.
Og her om dagen skulle jeg ned med fire kofferter på en gang, så jeg måtte ta heisen. Og når jeg kommer ned er det noen som skal inn, og det er dattera. Hun inn og jeg ut. Hun ser ikke at det er noen i heisen så hun er på vei inn før jeg og koffertene kommer oss ut. Og jeg vet ikke hva jeg tenker, jeg tenker vel at det er vanlig høflighet selv om det absolutt ikke er obligatorisk, å holde opp døra når noen skal ut med fire kofferter, dessuten var hun liksom litt treg med døra når hun skulle inn så jeg trodde faktisk det var det hun gjorde, så jeg sa åh, takk, men neida, der slapp hun heisdøra rett i meg og mine fire kofferter. Vi tumlet og skranglet og snublet i dørklem.
Å forlåt, sa hun, litt forvirret, hun hadde nok aldri vært i en lignende situasjon før, der noen takket henne for hennes hjelpsomhet, uansett hvor ufortjent, men jeg sa "neinei, ingen fare", kom meg ut, og så gikk heisen og dattera mens jeg... TENKTE MITT.
Det gjorde jeg nemlig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar