Det der med svorsking

Åeh. Ja men når man har vært så mye i et land der ingen skjønner hva du sier, så begår man kardinalsynden: man tilpasser seg.
Kardinalsynden med norske øyne da, man svorsker. Jeg sier fortsatt "ikke" og "koffer",  men "kose dåkker dåkker" har såklart gått ut for lenge siden. Og også når jeg er hjemme merker jeg at jeg fortsetter å svenske meg til. Det tar litt tid før jeg kommer på hva "hyra" heter på norsk, både i verb- og subjektsform, jeg sier tillfällig når jeg mener midlertidig, og jeg merker at alle de tingene jeg sakte har luket ut av språket fortsatt holder seg borte. Alle de norske ordene der det finnes et annet norsk ord som betyr det samme og som svenskene forstår. Jeg sier ikke lengre
Det var rart
men
Det var underlig.
Konsekvent, altså.
Og selv om jeg såklert snakker min egen dialekt, sier jeg plutselig "hei" istedetfor "heia!" og andre små ting som jeg ikke har bruk for når jeg snakker med svensker har liksom blitt litt glemt. Selv om jeg snakker mer med nordmenn enn med svensker. Litt rart, men det er vel fordidet virkelig krever at jeg anstrenger meg, når jeg vil ha en svenske til å forstå. Da får svorskingen hovedforkus.

Jeg har oppdaget at jeg svorsker når jeg syr også. På en måte.
For symaskinen i Sverige syr ikke sikksakk. For tiden. Man blir voldsomt kreativ av det. Med kantebånd og særlig med fantasifulle brettemetoder. Men man glemmer at man slipper å være så inni hampeskogen kreativ når man syr på en maskin som skjønner norsk. Hadde jeg nær sagt. Eller som syr sikksakk altså. Og da kan resultatet bli litt unødvendig underlig. Eller hva sier jeg; rart.

Jeg savner et normalmodus jeg fortår noe av.