Herom dagen så jeg en med krykker som måtte stå på trikken. Jeg kunne gitt henne mitt eget sete, men jeg er også i krykkegjengen og satt dessuten innerst bakerst.
På et tidspunkt var det to som reiste seg og gikk av, sånn at krykkja faktisk kunne fått sitte, men da satt en mann seg der med hockeybagen sin istedet.
Etter at jeg kom i krykkegjengen har jeg måttet kutte litt ned på arbeidstidene når jeg er i storbyen. Jeg klarer å være på jobb like lenge som før, (kontorstol. Vooosj hit og vooosj dit.) men jeg klarer ikke stå på trikken og t-banen. Derfor må jeg reise utenfor rushtiden. De eneste som reiser seg er afrikanere. Og jeg krykker ikke raskt nok til å følge etter dem for å så plassere meg strategisk sånn at de ser meg. Og da setter de seg kanskje i en annen vogn. Eller så er det ingen afrikanere å se på plattformen som man kan følge etter for å fralure dem plassen de tar til meg. Og da må jeg stå.
Jeg vet ikke helt hvorfor folk ikke reiser seg. For faktisk, selv er jeg en sånn som reiser meg og gir bort setet. Det kan ha sammenheng med at jeg aldri ble voksen og dermed ikke vokste av meg bilsyken, slik jeg ble lovet. Når man blir lett kvalm på banen, kan man ikke sitte og glo ned i en mobil. Da ser man krykkjene, de gamle og de gravide. Men man må faktisk se etter dem. Man må ha det i bakhodet at noen kanskje trenger setet mer.
Og ja, de gamle er verst. De vil kanskje stå. De vil kanskje slett ikke bli invalideforklart. De blir kanskje sure. Og da blir man flau. Jeg har ingen bra løsning på det der desverre.
Det verste med å være forlagt til krykkegjengen er at man kan ikke krykke etter folk i full fart for å høre slutten på historien man har tjuvlytta til gjennom hele t-baneturen. I Kirkenes har man gjerne allerede hørt historien fra en annen allerede så der er det ikke like viktig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar