Jeg tror jeg har ca én samisk leser. Muligens to.
Så jeg vet ikke helt hvorfor jeg fortsetter å skrive om duodji og samesaker, bortsett fra at jeg aldri har skrevet ett eneste ord for å tekkes mine lesere, det er vel mer et under enn en logisk konsekvens av noe som helst, at folk stadig kikker innom. Og det er jo trivelig det, bevares. Men på eget ansvar altså.
Så nå: Duodji igjen:
Jeg har havnet i en diskusjon på facebook. Som man jo gjør. Om prisen på vevde bånd. Og det er en litt vanskelig diskusjon for noen er jo proffe og andre driver på hobbybasis, noen er flinke og andre er vel mer entusiastiske, og selv er jeg ingen proffduojar og trenger ikke tenke på skatt og moms og vattnått, men det er jo heller ikke noe poeng at vi som ikke er avhengig av dette underbyr de som har det som profesjon. Og én fastpris er vel heller ikke noe poeng å finne, for enkelte er jo flinkere og mer ettertraktet enn andre.
Men nå er det mange som selger kommagbånd for ca en tusenlapp. En duojar har lagt ut et regnestykke som viser at den logiske prisen burde være 8900 kr.
Og derimellom er det jo et ganske stort gap. Som fylles av duojaren. Spørsmålet blir altså hvor mye man skal subsidiere sine kunder med.
Så kommer de som kan kategoriseres som "kunder" inn i debatten og begynner å dra inn folks dårlige råd både i gamle dager og minstepensjonister nå. Og jeg blir forholdsmessig irritert. For det er jo klart at den som driver med duodji er en kulturbærer. Vi er litt sånn halvsjeldne. Men er det utøverens personlige og økonomiske ansvar å forsyne andre med duodji?
Tøys!
Igjen synes jeg at det er interessant hvordan denne diskusjonen oppstår rundt det som kalles for myksløyd. Altså det damer driver med. Den duodjien som ikke signeres før salg. Hardsløyden, som for det meste menn driver med (men ikke bare! Se på Gunvor Guttorm sine saker for eksempel!), signeres med utøverens initialer og ingen bak initialer tenker Ikke kan jeg ta ordentlig betalt for denne ikke!
Kniven koster 25000.
Skobandet 1000.
Kniven tør man ikke bruke engang.
Kommagbandet må man ha for å holde kommagene på beina.
Nå er vi der at folk bare vil ha festskallebånd. De tar lengre tid å veve. Hverdagsband er en annen affære. Det logiske hadde vel vært at de som synes det blir aldeles for dyrt å betale for noe det har tatt en arbeidsuke å lage, kjøper billigere band. I stedet har vi havnet i den situasjonen at folk betaler for festskalleband som om de hadde vært hverdagsbånd.
Og hvem sin skyld er det?
Min, blant andre. Ikke engang da jeg vevde for Dramaten turte jeg å ta ordentlig betalt. Og de hadde da vitterligen hatt råd å betale riktig pris. Men jeg fikk meg ikke til å be om den. For det var jo bare et par bånd.
Det var jo bare en arbeidsuke.
4 kommentarer:
Du skriver fabelaktig bra og jeg er en fast leser som hadde ei tippoldemor som var same. Jeg leser ofte høyt ved morgenkaffen fra bloggen din.
Takk for mye klokskap og morsomheter.
Vibeke
Ærleg tala, ein treng vel ikkje vera same eller som Vibeke ovom her, ha ei tippoldemor som var same, for å interessera seg for samar. Akkurat denne teksten handlar no elles ikkje om samar men om prising av kvinnfolkarbeid. Veldig kjekt å lesa, som vanleg, og eg er ein heilt alminneleg vestlending utan noko band til det samiske.
neida, heleverden, du har såklart rett i det. Men jeg kunne jo skrevet et mer generelt innlegg om kvinnfolkarbeid. Jeg er bare ikke så bra på å være generell. Så da må jeg skrive om dupdji og dra inn forskjellen på hverdagsband og festband. Men det er også sånn at det blir mer interessant for meg selv nettopp når jeg er spesifikk. Men helt enig, absolutt ikke mitt mest samiske innlegg.
Og, Vibeke, høytlesning til og med! DET var stas!
Jeg skrev om dette før jul, hva koster en klut, og det er et tankekors at vi kvinnfolk er så elendige på å verdsette eget arbeid. Jeg tror også at de som priser seg så lavt skviser andre, som vil ha betalt for tiden sin ut av markedet. Det igjen fører til at vi får stadig færre tradisjonshåndverkere, og vips er det bare dyre og dvaskse maskinvevde bånd på markedet.
Legg inn en kommentar