Sola er tilbake!

-en sånn der åtte minutters tid iallefall!

Åh, men det der å se sola. Eller å se på sollys. Eller å se en skygge som er så skarp og klar at bare sola kan ha laget den. Og det å se husvegger og folk og sneskavler i ordentlig LYS igjen!

Voi herran.

Da vi var små fikk vi fri på skolen. Eller ikke bare fri, vi gikk opp til Førstevann for å se at sola kom opp der bak Tredjevann et sted. (Ja jeg VET, veldig oppfinnsomme de der sørvarangerværingene når det gjelder navngivning.) En kjempefin tradisjon egentlig. Og så var sola der. Som vi ikke hadde sett på så lenge. Og så fikk vi fri. I Bjørnevatn måtte de etterhvert utsette denne feiringen med to dager for gråsteinstippene fra gruveselskapet hadde vokst seg så høye at man så sola to dager senere. Det eneste A/S Sydvaranger hadde bidratt med i kommunen, ifølge min farmor.

I barnehagen var det litt mer sånn Tilrettelagte Aktiviteter. klippe sol ut av gul papp og lage solstråler av fyrstiiker uten fyr. Tegne med oljekritt på plastglass og smelte dem i ovnen. Og sånn. jeg vet ikke helt om vi skjønte det der med at sola var borte. Okei, det er mørkt, er ikke dét normalt? Jeg kan iallefall ikke huske at vi stabba ivei til noe høyt punkt for å se på sola.

Og nå blir det jo bare lysere og lysere. Til det plutselig er like full vinter men med middnatsol. Og da er det jo det som heter vår.
Men en ting av gangen.