Tro om jeg rekker å stille et kjapt spørsmål i chatten til nav, mens Jendor enda er i godt humør, tenkte jeg, multitaskeren.
Jeg skal holde et halvtimes foredrag en lørdag om noen uker, det er betalt og jeg får jo foreldrepenger. Og det er jo feil. Jeg må jo gjøre ting rett.
Det eneste skjemaet jeg har funnet må sendes inn seks uker før man starter i arbeid og må underskrives av arbeidsgiver, jeg er selvstendig næringsfordrivende, har ikke arbeidsgiver og fikk oppdraget da det var mindre enn seks uker til det skulle avsegstables. Så jeg må spørre nav.
Du er nr fem i køen, står det når jeg åpner chatten, det har det aldri stått før men det er jo bra at man vet hvorfor det blir litt ventetid. Tenker jeg. Som én og en halv time senere er nr tre i køen, har ammet, skiftet bleie, og lagt han ungen som hadde det der gode humøret jeg skulle benytte til å internette litt.
Lurer på hva som har hendt? Jeg har chatta masse med nav og aldri måttet vente. Syntes de det fungerte for bra? Har alle influensa? Får folk flere barn?
Kanskje det bare er fler som benytter seg av chatten, den er jo en bra ting. Jeg har riktignok fått flere gale svar enn riktige, så at jeg er så positiv er kanskje litt rart, men jeg synes det er så bra å kunne kommunisere skriftlig, sånn at man kan se på/ vise til tidligere svar.
Så sitter jeg en stund og lurer på hva som kommer til å hende først, at de stenger chatten for dagen eller at Jendor våkner igjen. Mens jeg sakte kryper framover i køen. To timer i kø. Tre plasser fram. Folk må ha voldsomt kompliserte spørsmål.
Eller så må kundebehandlerne slå opp alt. Og spørre hverandre. Sånn at ingen har tid til sine egne kunder.
Jeg lurer også på om ventetiden vil komme med når jeg trykker på "utskrift av chatten". Lenkene de sender kommer aldri med. Det er litt teit.
Jeg burde jo benytte sovetiden til tusen andre ting, men tør ikke bevege meg for langt fra datamaskinen.
Etter to timer i kø vil man liksom ha svar.
Så begynner en løvblåser å løvblåse utenfor vinduet til Jendor, og Jendor har ikke noe spesifikt imot løvblåsere men han synes heller ikke det er spesielt lett å sove mens de holder på.
Etter to og en halv time (jeg er utholdende!) er jeg plutselig nr en i køen.
Men innser omsider (jeg er veldig treg) at de på nav har skrudd av lysene og gått hjem for lenge siden. Jeg har rykket framover i køen hver gang en foran meg i køen har innsett akkurat det samme og logget av.
Åkei, jeg føler meg litt mindre begavet.
Men de kunne jo hatt en sånn
automatisk beskjed som sier VI HAR GÅTT HJEM, DITT NEPSKRELL. KOM TILBAKE I MORGEN
istedetfor "du er nå nr 5 i køen." For eksempel.
Hilsen nepskrell.
og Dødsstraff II !
for sånne syklister i sykkelmundur og med kamera på hjelmen som PLINGER når vi begge skal gå over veien og jeg også går der som fortauskanten er fasa ned! Du har vel for fanden ikke enerett! Slakk ned på farta og slipp damer med barnevogn foran når de ER FORAN!
Åh, jeg kan ikke få blitt diktator fort nok.
Åh, jeg kan ikke få blitt diktator fort nok.
snikende (tissatrengt) hushai
Jeg sitter og gjemmer meg på mitt eget atelier. For jeg har jo faktisk framutleid det. Men så var det sånn at jeg hadde en utstilling for en stund siden, og da verket kom tilbake (til det framutleide ateljeet) var det bare et halvt verk. Jeg foretrekker helt klart å få tilbake alt, så dette satte igang litt telefonering, og i dag skal jeg få tilbake resten. (Skulle. Kommer tilbake til det). Og ettersom den andre halvparten befinner seg på atelieret, etter avtale med andrahandshyresgjäst, er jeg nå her og sitter og venter. Etter avtale med andrahandshyresgjäst. Bare at når man har leid ut så har man leid ut, man kan ikke drive og snike seg inn i lokalene og benytte seg av dem for da blir ateljéforeningen sur og sier at da deler man ateljé og da blir det en annen pris på det hele, og jeg skal jo bare ta imot et verk så egentlig er det jo greit tenker jeg men nå viser det seg at verket ikke kommer likevel, (hm hm hm, tenker jeg, jeg blir litt mistenksom her, tenker jeg, hva er det som er greia da, har de rota det bort?) men så kommer det en kurator istedet som jeg skal ha møte med. Og det er vel litt å drive å snike seg inn i lokalene og benytte seg av dem.
Og jeg er bittelitt sur for jeg ville ha verket og ikke en kurator men som kunstner kan man vel ikke helt være sur på kuratorbesøk, jeg er vel bare trøtt, og det er Jendor sin feil og ikke kuratoren, så jeg har kjøpt lussekatter og sitter her og er klar. Og ganske tissatrengt og vet ikke helt om jeg tør ile bort på do i tilfelle noen fra styrelsen ser meg. Men da sier jeg bare at jeg venter på et verk. For det trodde jeg jo helt til jeg kom hit. Ok, jeg går på do. Hejdå.
Og jeg er bittelitt sur for jeg ville ha verket og ikke en kurator men som kunstner kan man vel ikke helt være sur på kuratorbesøk, jeg er vel bare trøtt, og det er Jendor sin feil og ikke kuratoren, så jeg har kjøpt lussekatter og sitter her og er klar. Og ganske tissatrengt og vet ikke helt om jeg tør ile bort på do i tilfelle noen fra styrelsen ser meg. Men da sier jeg bare at jeg venter på et verk. For det trodde jeg jo helt til jeg kom hit. Ok, jeg går på do. Hejdå.
Vindu, her
Også in the Capital of Scandinavia har man vinduer. Vi har tilogmed triple vinduer, og det er jo bra, bortsett fra når man skal vaske dem for først var det nok bare enkle vinduer. Og så sa noen "er det ikke litt kaldt her?" og så satte de et til utpå det første. Og så sa noen "men har vi det ikke litt kaldt?" og så satte de enda ett utpå der. Og det betyr at når du skal vaske ett vindu er det seks flater som må vaskes. Og vi har mer enn ett vindu. Hvor skittent kan det bli inne i et vindu, tenker kanskje du, og det kommer jo helt an på. Hvis noen har vasket det vinduet med en skitten klut, og så sleika seg på alle fingrene og deretter forsøkt å fange en flue med et litt underutvikla pinsettgrep, så kan det bli ganske skittent. For å ta et nærstående eksempel. (Deretter har de tenkt, "jeg burde kanskje malt taket?" og så har de en god stund etter det tenkt "hm, jeg burde kanskje skrudd sammen vinduene etter forrige vindusvask før jeg starta med dette...?" men da var det for sent.)
Det er ikke verdens enkleste jobb å få sånne vindu i presentabel stand. Også fordi man med seks lag vindu ikke alltid finner flekken på første forsøk. Eller andre, og når man har skrudd sammen vinduene og lukket for vepsen som surrer rundt og er full fordi det er høst og ikke vinter, så er det fanden suse meg en flekk en plass likevel.
Og nå gidder jeg ikke skru opp det der skaberakkelet fler gang.
Selv om jeg helt klart ser at jeg kunne vært litt grundigere i hjørnene.
Jeg kan vurdere å være litt grundigere i hjørnene neste år.
Det er ikke verdens enkleste jobb å få sånne vindu i presentabel stand. Også fordi man med seks lag vindu ikke alltid finner flekken på første forsøk. Eller andre, og når man har skrudd sammen vinduene og lukket for vepsen som surrer rundt og er full fordi det er høst og ikke vinter, så er det fanden suse meg en flekk en plass likevel.
Og nå gidder jeg ikke skru opp det der skaberakkelet fler gang.
Selv om jeg helt klart ser at jeg kunne vært litt grundigere i hjørnene.
Jeg kan vurdere å være litt grundigere i hjørnene neste år.
Der
Det jeg savner mest fra Stokkeholmen når vi er på Pisselvneset, er
-brød. Man får ikke kjøpt brød med smak og konsistens i Kirkenes. Man må bake. Men kjøkkenmaskinen er i en igjenspikret eske og vi ooorker ikke.
-by. Takeaway og kafe og et større utvalg i butikkene enn hva bensinstasjonen har.
-sommer. Hver sommer er vi en måned på holmen og da går vi både uten longs og kanskje tilogmed bader. I Kirkenes ligger sommervottene lett tigjengelig helt til det er på tide å finne fram vintervottene.
-endel kompiser. De blir så glade hver gang jeg kommer tilbake.
-på en måte litt været. Skjønt de har jo ikke skjønt noenting i Sverige og har skrudd på feil klima konstant, men sånn der i mai, når det er survinter i Kirkenes...og vårsommer i Stockholm....
-kunst. Det er jobben min, men jeg får ikke sett så mye til hva som foregår når jeg er hjemme. (nei, internett er ikke det samme)
-brød. Man får ikke kjøpt brød med smak og konsistens i Kirkenes. Man må bake. Men kjøkkenmaskinen er i en igjenspikret eske og vi ooorker ikke.
-by. Takeaway og kafe og et større utvalg i butikkene enn hva bensinstasjonen har.
-sommer. Hver sommer er vi en måned på holmen og da går vi både uten longs og kanskje tilogmed bader. I Kirkenes ligger sommervottene lett tigjengelig helt til det er på tide å finne fram vintervottene.
-endel kompiser. De blir så glade hver gang jeg kommer tilbake.
-på en måte litt været. Skjønt de har jo ikke skjønt noenting i Sverige og har skrudd på feil klima konstant, men sånn der i mai, når det er survinter i Kirkenes...og vårsommer i Stockholm....
-kunst. Det er jobben min, men jeg får ikke sett så mye til hva som foregår når jeg er hjemme. (nei, internett er ikke det samme)
Her.
Vi er altså tilbake på den forstokkede holmen.
Jendor er veldig, veldig, veldig vant til å reise med fly, sjøl om han jo ikke husker det fra gang til gang. Vi er på den annen side ikke helt vant til å reise med Jendor på fly, for han husker det ikke fra gang til gang, og det er ganske stor forskjell på å reise med fly med Jendor tre måneder og Jendor fire måneder, for eksempel. Men det går vel forholdsvis greit. Nå reiste jeg alene med ham, og det gikk vel i eftertidens klare lys også greit, men fy fydyr for et stressnivå man får inne i kroppen sin. Man vet jo ingenting om eftertidens klare lys når man ståt midt i det og Jendor sparker på dansker og raper på svensker.
Men folk er veldig hjelpsomme altså. De lar seg ikke be to ganger, de lar seg faktisk ikke be en eneste gang, det er hjelpende hender overalt.
Det jeg derimot savner er den der "vi skal borde nå så folk med små barn og sånne som trenger assistanse kan komme nå". Den er borte. Nå er det de med gullkort som får komme først, mens vi med små barn i bæresele og nøye uttenkte planer for hvordan vi skal skli ned i setet og får av ryggsekken og magesekken og jakke og på med sikkerhetsele og omkalfatring av barn i det hele, vi må bare vente på at gullkortene skal få kommet seg på plass på mest mulig behagelig vis. Jeg rakk aldri å få noe barn før de slutta med det det barnevennlige (foreldrevennlige) systemet men jeg tror faktisk det ville vært til stor hjelp.
Jaja, vi overlevde jo, jeg innrømmer det. Men jeg tror ikke jeg reiser alene med Jendor igjen med det første altså. Hjelpe meg for et styr det er når du skal ha noe så skjørt og påpasselighetskrevende som et spedbarn med deg på reisen.
Og så er det jo det der med fisingen. Han fiser som en skunk. Og når han har sluppet en smygar så kan man ikke si til sine medpassasjerer: "Ja, jeg kjenner det jeg også, men det var babyen, det var ikke meg. Jeg skjønner det kan være vanskelig å tro, men sånn er det."
Man må bare sitte der i eimen og skjemmes helt uberettiget.
Men nå skal vi ikke fly noe mer på nesten to uker minst. Det er deilig.
Jendor er veldig, veldig, veldig vant til å reise med fly, sjøl om han jo ikke husker det fra gang til gang. Vi er på den annen side ikke helt vant til å reise med Jendor på fly, for han husker det ikke fra gang til gang, og det er ganske stor forskjell på å reise med fly med Jendor tre måneder og Jendor fire måneder, for eksempel. Men det går vel forholdsvis greit. Nå reiste jeg alene med ham, og det gikk vel i eftertidens klare lys også greit, men fy fydyr for et stressnivå man får inne i kroppen sin. Man vet jo ingenting om eftertidens klare lys når man ståt midt i det og Jendor sparker på dansker og raper på svensker.
Men folk er veldig hjelpsomme altså. De lar seg ikke be to ganger, de lar seg faktisk ikke be en eneste gang, det er hjelpende hender overalt.
Det jeg derimot savner er den der "vi skal borde nå så folk med små barn og sånne som trenger assistanse kan komme nå". Den er borte. Nå er det de med gullkort som får komme først, mens vi med små barn i bæresele og nøye uttenkte planer for hvordan vi skal skli ned i setet og får av ryggsekken og magesekken og jakke og på med sikkerhetsele og omkalfatring av barn i det hele, vi må bare vente på at gullkortene skal få kommet seg på plass på mest mulig behagelig vis. Jeg rakk aldri å få noe barn før de slutta med det det barnevennlige (foreldrevennlige) systemet men jeg tror faktisk det ville vært til stor hjelp.
Jaja, vi overlevde jo, jeg innrømmer det. Men jeg tror ikke jeg reiser alene med Jendor igjen med det første altså. Hjelpe meg for et styr det er når du skal ha noe så skjørt og påpasselighetskrevende som et spedbarn med deg på reisen.
Og så er det jo det der med fisingen. Han fiser som en skunk. Og når han har sluppet en smygar så kan man ikke si til sine medpassasjerer: "Ja, jeg kjenner det jeg også, men det var babyen, det var ikke meg. Jeg skjønner det kan være vanskelig å tro, men sånn er det."
Man må bare sitte der i eimen og skjemmes helt uberettiget.
Men nå skal vi ikke fly noe mer på nesten to uker minst. Det er deilig.
Prinsippfast, bortsett fra. (Når jeg får verdensherredømmet)
Jeg er imot dødsstraff. Uansett. Jeg synes ikke man har den retten, å ta noen andres liv.
Men jeg merker at jeg vakler litt i mitt standpunkt når det gjelder køsnikere.
Køsnikere på posten, på apoteket, på butikken, som "skal bare", som later som de ikke ser deg, som later som om de ikke skjønner køsystemet, som ser en åpning, en luke, en mulighet til å komme først, som presser seg foran deg inni heisen, par som står en i hver sin kø i butikken med handlekurven mellom seg sånn at de kan velge...
henges fra en gammel eik.
(Og de som booker tolvtimerspass i toættstugan og aldri holder opp døra for deg når du kommer med barnevogn men istedet skynder seg inn og stikker opp med heisen. De også)
Men jeg merker at jeg vakler litt i mitt standpunkt når det gjelder køsnikere.
Køsnikere på posten, på apoteket, på butikken, som "skal bare", som later som de ikke ser deg, som later som om de ikke skjønner køsystemet, som ser en åpning, en luke, en mulighet til å komme først, som presser seg foran deg inni heisen, par som står en i hver sin kø i butikken med handlekurven mellom seg sånn at de kan velge...
henges fra en gammel eik.
(Og de som booker tolvtimerspass i toættstugan og aldri holder opp døra for deg når du kommer med barnevogn men istedet skynder seg inn og stikker opp med heisen. De også)
vindu II
Mamma tilbød seg å komme og trille Jendor en tur mens jeg vaska vinduene.
Jeg sa ja takk.
Og så sov jeg mens de trilla.
Jeg sa ja takk.
Og så sov jeg mens de trilla.
Til deg som trykket på fåsebilde-knappen
Jaja. Den store sikkel-stripa som rant langsnedetter hele vinduet er iallefall borte.
Husmorvikar
Søstersen har lagt seg inn hos meg. For jeg er alene med Jendor noen dager og da blir det så som så med matlaginga og vindusvasken for å si det sånn. Og "det er visst Solveig som har husmorgenene i familien!" ifølge min far, en påstand han kom med da hun lagde mat til oss på hytta. Etter at jeg hadde laga maten hver eneste dag på hver eneste tur vi hadde vært på sammen hele den sommeren.
Den hender at jeg og min søster utveksler blikk når vår far uttaler seg. Det gjør det.
Men nå nyter jeg godt av husmorgenene da. I dag nøt jeg fårikålen og i morgen skal jeg nyte reinsteik. Nå skal det vel i ærlighetens navn nevnes at det er Tysse, Solveigs lengre halvdel som lager all denne maten, men jeg har ikke tenkt å sitte her på internett og spikke småfliser.
For hun har vasket vinduene mine. Og kjøkkenbenken og spisebordet og tatt oppvasken mens jeg la Jendor.
Og Jendor elsker Solveig så på dagtid får jeg både gjort det ene og det andre mens hun forteller ham hvor søt han er og han innstemmer. Og det er så deilig. For man kan faktisk bli litt gal i hodet av å være for mye sammens med sitt eget barn, og det merker sitt eget barn og krever enda mer kos og underholdning og så blir man enda mer gal i hodet og plutselig er det ingen som vil sove på noe tidspunkt og så har man det rullende men SÅH! kommer en Uventet Faktor inn i dagen og plutselig er sitt eget barn så glad og underholdt og så var alt tilbake på normalen og man føler seg reddet.
Og mett såklart, sa jeg at det skal bli renstek i morgen? Jeg er overhodet ikke involvert i den. Jeg må bare vise dem hvor steketermometeret er.
Det er deilig å ha husmorgener i familien.
Den hender at jeg og min søster utveksler blikk når vår far uttaler seg. Det gjør det.
Men nå nyter jeg godt av husmorgenene da. I dag nøt jeg fårikålen og i morgen skal jeg nyte reinsteik. Nå skal det vel i ærlighetens navn nevnes at det er Tysse, Solveigs lengre halvdel som lager all denne maten, men jeg har ikke tenkt å sitte her på internett og spikke småfliser.
For hun har vasket vinduene mine. Og kjøkkenbenken og spisebordet og tatt oppvasken mens jeg la Jendor.
Og Jendor elsker Solveig så på dagtid får jeg både gjort det ene og det andre mens hun forteller ham hvor søt han er og han innstemmer. Og det er så deilig. For man kan faktisk bli litt gal i hodet av å være for mye sammens med sitt eget barn, og det merker sitt eget barn og krever enda mer kos og underholdning og så blir man enda mer gal i hodet og plutselig er det ingen som vil sove på noe tidspunkt og så har man det rullende men SÅH! kommer en Uventet Faktor inn i dagen og plutselig er sitt eget barn så glad og underholdt og så var alt tilbake på normalen og man føler seg reddet.
Og mett såklart, sa jeg at det skal bli renstek i morgen? Jeg er overhodet ikke involvert i den. Jeg må bare vise dem hvor steketermometeret er.
Det er deilig å ha husmorgener i familien.
Det kan du ikke fooooorestille deg før du selv får barn.
Den overdrevne bruken av vokaler i overskriften gjør vel at de mest observante av dere allerede aner at jeg ikke er enig i den påstanden. Jeg synes i såfall det virker som om folk har veldig dårlig forestillingsevne.
Det aller meste man opplever som foreldrepersonlighet har man kunnet forestille seg. Å oppleve noe er riktignok noe annet enn å forestille seg noe, men sånn er det med alt. Om du er veldig lysten på å gå på rulleskøyter for eksempel, så kan du sikkert forestille deg noe rundt hvordan det egentlig er å farte rundt på to rullende pinner, selv om opplevelsen såklart er noe annet. Men du har jo kunnet forestille deg det. Eller nå følte jeg plutselig at rulleskøyter kanskje var et dårlig eksempel, for det har jeg aldri prøvd selv og jeg synes det ser utrolig pussig ut.
Men dere skjønner poenget.
Selvfølgelig er det ting som har endret seg etter at Jendor tilsluttet seg familien. Jeg er ikke uten nye opplevelser, det er ikke det. Jeg blir mye mer påvirket av historier der det går dårlig med barn, for eksempel. Men det har ikke kommet som noen overraskelse at det ble sånn. Selv om opplevelsen er ny.
Jeg vet ikke hvorfor folk drasser rundt på den der påstanden og drar den fram hele tiden. Kanskje de vil sette seg selv i et eget lys? Kanskje de faktisk har helt eksepsjonelt dårlig forestillingsevne?
Det har jo blitt påstått, for eksempel, at man ikke kan forestille seg hvor glad man blir i ungene sne før man selv får barn.
Jeg vet ikke jeg, men jeg hadde faktisk regnet med noe sånt på ett eller annet tidspunkt i den nye samboerskapet. Det virker som en del av dealen, hvis man først skal ta vare på en knirkende, tissende, umælende klump, at man blir uforholdsmessig glad i dem.
Og det ble jeg.
Derimot er det jo mye man ikke kan forutse. Foreksempel kunne jeg ikke forutsett at Jendor kun er i stand til å sovne om jeg har armen i en stilling som gjør at den sovner. Men det er jo strengt tatt noe annet. "Altså, du kan ikke forestille deg før du selv får barn, at ungen ikke sovner medmindre du har armen i en stilling som gjør at den dovner bort!"
Det er liksom ikke sånne påstander de kommer med. Og hadde det vært det så måtte jeg jo sagt at, jo, jeg kan jo forestillie meg det. Hodet tar ikke fyr. Men det blir sikkert noe helt eget å oppleve det.
Og det ble det jo.
Det aller meste man opplever som foreldrepersonlighet har man kunnet forestille seg. Å oppleve noe er riktignok noe annet enn å forestille seg noe, men sånn er det med alt. Om du er veldig lysten på å gå på rulleskøyter for eksempel, så kan du sikkert forestille deg noe rundt hvordan det egentlig er å farte rundt på to rullende pinner, selv om opplevelsen såklart er noe annet. Men du har jo kunnet forestille deg det. Eller nå følte jeg plutselig at rulleskøyter kanskje var et dårlig eksempel, for det har jeg aldri prøvd selv og jeg synes det ser utrolig pussig ut.
Men dere skjønner poenget.
Selvfølgelig er det ting som har endret seg etter at Jendor tilsluttet seg familien. Jeg er ikke uten nye opplevelser, det er ikke det. Jeg blir mye mer påvirket av historier der det går dårlig med barn, for eksempel. Men det har ikke kommet som noen overraskelse at det ble sånn. Selv om opplevelsen er ny.
Jeg vet ikke hvorfor folk drasser rundt på den der påstanden og drar den fram hele tiden. Kanskje de vil sette seg selv i et eget lys? Kanskje de faktisk har helt eksepsjonelt dårlig forestillingsevne?
Det har jo blitt påstått, for eksempel, at man ikke kan forestille seg hvor glad man blir i ungene sne før man selv får barn.
Jeg vet ikke jeg, men jeg hadde faktisk regnet med noe sånt på ett eller annet tidspunkt i den nye samboerskapet. Det virker som en del av dealen, hvis man først skal ta vare på en knirkende, tissende, umælende klump, at man blir uforholdsmessig glad i dem.
Og det ble jeg.
Derimot er det jo mye man ikke kan forutse. Foreksempel kunne jeg ikke forutsett at Jendor kun er i stand til å sovne om jeg har armen i en stilling som gjør at den sovner. Men det er jo strengt tatt noe annet. "Altså, du kan ikke forestille deg før du selv får barn, at ungen ikke sovner medmindre du har armen i en stilling som gjør at den dovner bort!"
Det er liksom ikke sånne påstander de kommer med. Og hadde det vært det så måtte jeg jo sagt at, jo, jeg kan jo forestillie meg det. Hodet tar ikke fyr. Men det blir sikkert noe helt eget å oppleve det.
Og det ble det jo.
Den første sneen
Jeg tror jeg husker den første, første sneen.
Vi bodde i Kirkenes, mellom da vi bodde i Bjørnevatn og da vi bodde på Hesseng. Så jeg må ha vært to. Og et halvt, for jeg er født på våren.
Mamma eller pappa, men jeg tror det var mamma, vekte meg og sa at det hadde snedd, eller sa hun kom og se? Iallefall våknet jeg og rett etterpå var jeg ved vinduet på rommet mitt og så ned på sneen. Jeg hadde rom i andre etasje så jeg så ned. På alt som var hvitt. På plenen som var delvis dekket av sne.
Som med så mange tidlige minner man har, husker man ikke seg selv som akkurat så sterkt sinnsbeveget. Jeg bare husker at det skjedde og så har jeg fortsatt å huske det.
Vi bodde i Kirkenes, mellom da vi bodde i Bjørnevatn og da vi bodde på Hesseng. Så jeg må ha vært to. Og et halvt, for jeg er født på våren.
Mamma eller pappa, men jeg tror det var mamma, vekte meg og sa at det hadde snedd, eller sa hun kom og se? Iallefall våknet jeg og rett etterpå var jeg ved vinduet på rommet mitt og så ned på sneen. Jeg hadde rom i andre etasje så jeg så ned. På alt som var hvitt. På plenen som var delvis dekket av sne.
Som med så mange tidlige minner man har, husker man ikke seg selv som akkurat så sterkt sinnsbeveget. Jeg bare husker at det skjedde og så har jeg fortsatt å huske det.
Men siste innspurt altså
Jeg strever videre med stipendsøknadene mine. Jada, for den som følger med på dette så er jeg tidlig ute. Men jeg har en jendor-luke og den blir tetta til før søknadsfristen kommer stormende over oss, så det må gjøres nå. NÅ. NÅNÅNÅ.
Og det strever jeg jo såklart litt med.
Kulturrådet har som vanlig sitt mest på stell. Jeg sendte en klage i fjor fordi det ikke var mulig å fylle i samiske bokstaver- ikke at jeg skriver søknaden på samisk, men både tiltler og utstillingssteder og andre steder og samarbeidspartnere kan jo finne på å være samiske, og da er det greit å slippe å omtale dem med talefeil. I år får man skrive med samiske bokstaver, men de kan ikke kopieres inn i skjemaet. Og jeg vet ikke med dere andre søkere der ute, men jeg sender ca ti søknader til kulturrådet, og da skriver jeg ikke inn mine sekstusen tegn på nytt i hver søknad, jeg kopierer fra et ferdig dokument. Og da må man etterpå gå inn og sette inn de samiske tegnene manuelt der de skal være i teksten, fra sin egen SettInnSpesialtegn-meny. Tar jo bare tusen milliarder år og er bare sinnsykt tungvint og ikke så veldig lett å finne fram til alle tegn blant de sekstusen.
Samene har som vanlig det totale kaos.
Billedkunstnerne har ting litt på stell, men de var trege med å få åpnet søkerpotalen, for de hadde tekniske problemer. Og når jeg nå laster opp bildene, sier systemet Takk! bildet er lagret! Du har 7/7 vedlegg igjen. Når jeg har lastet opp de syv obligatoriske, har jeg fortsatt 7 igjen. Jeg blir VELDIG mistenksom. Når jeg sender inn søknaden får jeg en kvittering, der det i motsetning til fjoråret ikke får se hvilke bilder jeg har sendt inn. Jeg blir VELDIG mistenksom. Jeg mistenker at de har tekniske problemer.
Og de svarer ikke akkurat så raskt på mail akkurat. Hvilket bare betyr at de enda ikke har svart og jeg vil ha orden på dette.
Kunsthandtverkerne tar større kaka enn samene i år.
Samene kjenner jeg jo og blir det litt feil skjønner de hva du har ment og får riktig vedlegg over i riktig konvolutt, om du skjønner, men kunsthandverkerne er en større organisasjon og har ny elektronisk portal, der de har HELT forskjellige kriterier til for eksempel tekst enn alle andre, hvilket jo er mildt irriterende, men når du laster opp bilder, for folkens, det er bilder som er viktig, så må du først krysse av for
Destination *
Offentlige lokale filer servert av vevtjeneren.
Private lokale filer overført av Drupal.
Og hvem vet vel det? Og da bør det jo står en plass hva du burde visst men man må ringe.
Og så, når du har valgt, dukker det opp et hvitt kryss på bildet ditt, og det skal du plassere på den delen av bildet som er viktigst, for den delen kommer ikke til å bli beskåret.
Hjelpe meg.
Jeg har jobbet med billedredigering i to uker, jeg vil vel for satan ikke ha noen beskjæringer. Hvem vil ha bildene sine beskåret? Hvor mye? I hvilket format? Hele bildet er viktig. Bildet har samme verdi som verket. Jeelpe meg.
Men vekt skal de ha!
Jaja.
Jeg er snart snart snart snart ferdig.
Bare samene igjen for de skal ha på papir. Litt tungvint, men i det minste ingen tekniske overraskelser.
Når jeg tenker meg om håper jeg ALDRI samene går over til elektronisk søkeportal.
Det er jo garantert å bli katastrofalt.
Og det strever jeg jo såklart litt med.
Kulturrådet har som vanlig sitt mest på stell. Jeg sendte en klage i fjor fordi det ikke var mulig å fylle i samiske bokstaver- ikke at jeg skriver søknaden på samisk, men både tiltler og utstillingssteder og andre steder og samarbeidspartnere kan jo finne på å være samiske, og da er det greit å slippe å omtale dem med talefeil. I år får man skrive med samiske bokstaver, men de kan ikke kopieres inn i skjemaet. Og jeg vet ikke med dere andre søkere der ute, men jeg sender ca ti søknader til kulturrådet, og da skriver jeg ikke inn mine sekstusen tegn på nytt i hver søknad, jeg kopierer fra et ferdig dokument. Og da må man etterpå gå inn og sette inn de samiske tegnene manuelt der de skal være i teksten, fra sin egen SettInnSpesialtegn-meny. Tar jo bare tusen milliarder år og er bare sinnsykt tungvint og ikke så veldig lett å finne fram til alle tegn blant de sekstusen.
Samene har som vanlig det totale kaos.
Billedkunstnerne har ting litt på stell, men de var trege med å få åpnet søkerpotalen, for de hadde tekniske problemer. Og når jeg nå laster opp bildene, sier systemet Takk! bildet er lagret! Du har 7/7 vedlegg igjen. Når jeg har lastet opp de syv obligatoriske, har jeg fortsatt 7 igjen. Jeg blir VELDIG mistenksom. Når jeg sender inn søknaden får jeg en kvittering, der det i motsetning til fjoråret ikke får se hvilke bilder jeg har sendt inn. Jeg blir VELDIG mistenksom. Jeg mistenker at de har tekniske problemer.
Og de svarer ikke akkurat så raskt på mail akkurat. Hvilket bare betyr at de enda ikke har svart og jeg vil ha orden på dette.
Kunsthandtverkerne tar større kaka enn samene i år.
Samene kjenner jeg jo og blir det litt feil skjønner de hva du har ment og får riktig vedlegg over i riktig konvolutt, om du skjønner, men kunsthandverkerne er en større organisasjon og har ny elektronisk portal, der de har HELT forskjellige kriterier til for eksempel tekst enn alle andre, hvilket jo er mildt irriterende, men når du laster opp bilder, for folkens, det er bilder som er viktig, så må du først krysse av for
Destination *
Offentlige lokale filer servert av vevtjeneren.
Private lokale filer overført av Drupal.
Og hvem vet vel det? Og da bør det jo står en plass hva du burde visst men man må ringe.
Og så, når du har valgt, dukker det opp et hvitt kryss på bildet ditt, og det skal du plassere på den delen av bildet som er viktigst, for den delen kommer ikke til å bli beskåret.
Hjelpe meg.
Jeg har jobbet med billedredigering i to uker, jeg vil vel for satan ikke ha noen beskjæringer. Hvem vil ha bildene sine beskåret? Hvor mye? I hvilket format? Hele bildet er viktig. Bildet har samme verdi som verket. Jeelpe meg.
Men vekt skal de ha!
Jaja.
Jeg er snart snart snart snart ferdig.
Bare samene igjen for de skal ha på papir. Litt tungvint, men i det minste ingen tekniske overraskelser.
Når jeg tenker meg om håper jeg ALDRI samene går over til elektronisk søkeportal.
Det er jo garantert å bli katastrofalt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)