I går gikk jeg en tur på fjellet. Jeg har veldig lenge bare gått tur på det andre fjellet, men der har jeg fulgt skiløypa, som oppfører seg som gangsti om sommeren, opp. Og så har jeg snudd og gått ned igjen uten å gå videre, for det har fysioterapeuten sagt. Nå har jo fysioterapeuten pensjonert meg, og jeg står mer ansvarlig selv for alle sånne valg, og vil gjerne ha litt mer myr og trær og natur, men jeg skjønner og husker formaningene om å ta det litt mer med ro.
Bare at.
Jeg har litt problemer med utførelsen.
I går skulle jeg altså gå en tur på det fjellet som fysioterapeuten mener blir en for lang tur, men jeg tror ikke helt han vet hvor jeg bor for det er i kilometer faktisk en kortere tur. Men ikke på gangsti så en litt tyngere tur. Jeg prøvde å bestemme meg for å ta den korte runden, og her er det ofte det går galt med en gang, for jeg vil helst ta den lange turen. Og det går galt fordi en del av meg anser det som at trening for kroppen er lik viktigst, er lik lang tur, og en annen del, veldig mye mindre og med stemme lånt fra fysio og diverse helsepersonell, sier at vi skal gå en kort tur fordi en lang tur ofte blir for mye og det er bra å øve seg på å ta det med ro og kroppen trenger kanskje en kort tur, men den første delen som heier på trening vinner, og sier TULL om kort tur.
Men jeg prøvde å gå en litt kortere tur i går. FAKTISK. Men så var jeg litt redd for å gå meg fast på den korte turen, for den har på to steder et ganske bratt stykke å komme seg ned, og der er det vanskelig for meg, mens den litt lengre turen ikke har det (som jeg husket det) og da slo jeg inn på den lengre runden med mål om å komme meg over ei myr for å ende opp med en halvlang tur. Men her ble det vanskelig å komme seg ned flere bratte stykker, og jeg måtte gå frem og tilbake flere steder og plutselig var det blitt en laaaaang tur, og jeg kjente det i knærne, og det er liksom det eneste tegnet jeg godtar på at det har blitt for langt.
Bare at.
Jeg har litt problemer med tokningen.
Når man som meg har vondt en plass, og det mer er normalen enn unntaket at det gjør vondt, så er det veldig vanskelig å vite hvordan man skal tolke disse signalene som kroppen kommer med. For kroppen lager smertesignaler for å få deg til å slutte med noe. FARE, sier den. Men når smerten er kronisk, kan man ikke høre på FARE hele tiden, og det forstår ikke kroppen. Tar ikke innspill. Vanskelig å kommunisere med. Den roper høyere. Og høyere og høyere, det vil si at det gjør mer og mer vondt, uten at skaden trenger å ha blitt verre. Så man må...man må lære seg å ikke høre på kroppen, men kroppen må også lære seg å slutte å rope så mye. Den må lære seg å bruke innestemmen. Og dette er vanskelig.
Så på den ene siden må man forsøke å unngå smertesignalene, for man har rett og slett ikke bruke for dem og de er selvforsterkende, og på den andre siden må man lære seg å ikke høre på dem når de kommer.
Bare at.
På den tredje siden må man også bruke kroppens signaler til å skjønne når det er en for lang tur. Og hva man ikke klarer lengre.
Og dette får jeg rett og slett ikke til. Høre etter/ignorere/høre etter? Jeg klarer det jo? Hvis man bare skal høre etter orker man jo aldri gå en tur noe som helst sted. For plutselig er den så sliiiiiten og syk. Så man må overkjøre og komme seg ut. Eller? Når skal man ikke det? Jeg aner ikke. Jeg aner virkelig ikke og skulle så fryktelig gjerne ønske det var installert en måler en eller annen plass som man kunne lese av og ta en avgjørelse etter.
Skal man være pirkete er det vel også umulig å skape et objekt med tre sider, der alle sidene er rette og greie, og det illustrerer vel problemet jeg står i.
Nei altså jeg aner virkelig ikke.
Det enkleste hadde vært om jeg bare kunne leid ut kroppen til noen som hadde litt mer peiling, og så kunne de gått ut med den på kort eller lang tur og gjort eller ikke gjort alle rehab-øvelsene som skal eller ikke skal gjøres, mens jeg var på Kreta.
Der har du en forretningsidé.
Og nå vil jeg til Kreta.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar