Og så var vi uti mai

I dag har vi kjørt pappa sin bil en liten tur. Den skal på eu-kontroll, og har stått siden han døde.
Det var såklart helt forferdelig å kjøre den uten ham. Hver gang vi gjør sånne ting er det som om han blir litt mer død.
Men han er jo død.
Alt som var akkurat som det var i bilen, men uten ham. Alt skrapet på gulvet, NewEnergy-sjokoladene som ligger overalt og som var det verste pappa visste men som han hadde liggende for diabetesen. Om det var en sjokolade han likte stolte han ikke på at han kom til å klare å la den ligge i fred. Det der tullet med girene jeg aldri har skjønt men som han hadde en liten spesialare på. Som på alt annet.
Pappas bil uten pappa. En nøkkel på gulvet. Kvitteringer fra parkeringsautomaten på flyplassen, hver gang han hadde hentet meg.

Nå har det gått tre måneder og en uke. Jeg vet ikke helt hva tiden gjør. Det har gått så lang tid, så mye har skjedd, men hvor blir det av pappa? Sånn føles det enda. Hvordan kommer jeg til å ha det om tre måneder? Kommer det til å være noen forskjell? Og når kommer jeg til å kaste den flaska med solo som pappa satte i kjøleskapet siste gang han var her, da kjøleskapet sto midt på gulvet under et lag maleplast?

Jendor har glemt bestefar nå. Bestefar sin lille prins. Han kjenner ham igjen på bilder, fordi vi har sett mye på dem, men han kjenner ikke igjen ting som var hos pappa og som vi pleide å leke med, og han prater ikke om ham. Jeg synes det er skikkelig trasig. Sånn måtte det jo bli, men likevel. Men han passer fortsatt på meg, det GÅ ba, mamma, kan han plutselig si. Om jeg sukker for tungt. Se på bilen mamma! Æ tøste dæ!
Dette har jeg faktisk ikke noe dårlig samvittighet for. Han er litt ekstra obs og om han tror jeg er i dårlig humør forsikrer han meg om at det går bra, før han leker videre. Sånn er det med livet, tenker jeg, man passer på hverandre.
Det GÅ ba.
Hver gang han sier det kjenner jeg at han har rett. Men lett er det ikke.
Litt mer vanlig kanskje. Men ikke greit.