Tilbakeslag, litt.

Jeg har en kompis i Stockholm som mista faren sin rett før jul. Det var ventet, men forferdelig. Vi har mailet mye. Først fordi pappaen hans var død, og så var plutselig min også det. Han blei så lei seg. I alt det der sørgestyret hadde han holdt fast ved tanken på at til sommeren skulle han komme og treffe MIN pappa, dra på fisketur med ham og sitte i en båt på havet og høre alle de der historiene jeg var så lei av.
Men ikke.
Han er på en måte foran meg i løypa, men samtidig er det ingen løype. Man sørger så forskjellig. Og likt. Men ikke lineært tror jeg. Det ligner mer en skrent og jeg vet faktisk ikke om den går oppover eller nedover.
Akkurat nå har vi begge et slags tilbakeslag. Jeg tror det er våren. Nå kommer den tiden da vi skulle kommet i gang med å gjøre ting sammen. Nå starter det. Ikke. Det blir så trøstesløst.
Trøstesløst, ja, det er ordet.

Det er fint å ha en venn som skjønner hvor hinsides pussig og rar man blir av at noen er død. Som vet at sånn er det.
Jeg skrev nettopp her på bloggen at det var som om pappa ble litt mer død hver gang vi gjør sånne ting som å ta ansvaret for bilen hans.
Jeg føler faktisk at det er noe jeg gjør. Jeg døder ham. Når jeg drev og styra med bankkontoene hans, overtok og avslutta og sa opp abonnementer og så videre, tenkte jeg med mye dårlig samvittighet på at det kom til å bli jævlig mye styr for pappa å ordne opp i det om han kom tilbake. Jeg visste jo og vet jo at han ikke kommer tilbake. Med hundre prosent av fornuften. Men kanskje med bare ti prosent av hjertet.
Det er det jeg mener. Hver gang jeg tar det som er hans, gjør jeg ham mer død. Død mann trenger ikke bil, jeg overtar. Altså gjør jeg ham død.
Pappa, pappamin, kom tilbake hit.

Tilbakeslag.
Jeg skulle så gjerne ringt pappa og prata litt med ham.