Jeg tror aldri juni har blitt regnet som noen sommermåned for meg. Så man skal ikke gråte over at det ikke er sommer. For enda er det bare juni. Sommeren er ikke spesielt lang her nord. September kommer med høst.
Jeg velger heller å gråte litt over Bakklandet Rammeverksted. Som har ødelagt bilder men ikke i sine villeste fantasier kan tenke seg å ta ansvaret for sine handlinger. Eller, jo, han har sagt at han har en kompis som kan fikse dem. (Flekker, fiberbrudd, lim, alt skyldes innrammingen). Han vil ikke betale ut erstatningssummen på 50.000.
En papirkonservator har sagt at hun tror også de kan fikses, men neppe av rammemakeren. Ikke la rammemakeren forsøke. Ok, greit, notert.
Jeg regner bare dette som tap, jeg. Jeg har ikke tenkt å gi meg, men ærlig talt, jeg orker ikke. Ikke nå, som alt er. Jeg har en utstilling til som skal opp, og den måtte jeg delvis tegne på nytt fordi jeg måtte ta av den utstillingen til å erstatte det rammemakeren ødela til den første utstillingen.
Og om alt nå blir reparert av en kompetent person? Hva skal jeg med reparerte tegninger når utstillingen er over?
Hvordan skal jeg forholde meg til regningen fra rammemakeren når den kommer?
Jeg vil ringe pappa, jeg vil at vi skal kjøre en tur en plass, til Neiden, eller Lanabukt eller Pandornes, og at jeg skal få lov å sitte i bilen hans ved siden av ham og få lov til å være akkurat så sliten som jeg er.
Bare det vil jeg.
Evt. vil jeg være pensjonist. Evt. vil jeg rope til absolutt alle jeg ser. Og krangle med dem. Og rope mer.
1 kommentar:
Klem. Langt vekk fra. Men klem.
Legg inn en kommentar