Har jeg begynt å blogge én gang i uka nå? Kvantitet var liksom mitt varemerke.
Jeg er ganske sliten, og trist. Vanlig norsk sliten og trist, ikke på vei inn i noe vegg eller lignende vertikalt, bare sliten. Og lei meg. Det synes jeg burde være innafor.
Det er ikke noe energi å hente noen steder. Jeg vil mye mer enn jeg får til, og jeg husker liksom ikke at det er sånn heller, jeg bestemmer meg for å ta fri en dag, og da skal jeg male Jendor sitt rom og bake brød og rydde gangen.
Og det gjør jeg ikke. Det er ikke plass til ingenting.
På samme måte er det tusen ting jeg kunne skrevet om. Hvordan jeg føler at jeg har mistet ham som var på mitt lag. At jeg ikke lengre klarer å lese. At jeg har vært med en megler i pappa sitt hus og at det jo var forferdelig. Alt skrotet som står foran, bak og rundt og under huset som jeg må klare å fjerne. Jedorias. At Jendor så et bilde av pappa sitt hus, men en side av det han aldri har vært på fordi det har vært sne rundt hele huset, og at han likevel plutselig sa "Det e bæstefar sitt hus. Vi har bodd i det." (Vært der). Og jobben, jeg kunne skrevet om jobben, fra et forbrukerperspektiv, og jeg kunne skrevet om våren, og pappa, og at jeg blir så sint hver gang det kommer kjørende en rød firhjulstrekker med en mann i som viser seg å ikke være pappa.
Men jah, det der med energien, jeg orker ikke skrive.
Jeg er her, men det kommer ikke så mye ut av meg som før.
Vi må bare vente.
2 kommentarer:
Noen sier at det tar to år. Antagelig tar det resten av livet. Fordi noen mangler for alltid. Men en kan bli vant til det - også til tomrommene. Godt du har noen hos deg og med deg.
Jeg skulle bare ønske jeg kom med en advarsel for tiden. Ute av stand (til det meste). For jeg er ikke særlig mye å ha som samarbeidspartner. Jeg husker rett og slett ikke en pøkk av hva som er avtalt og hva jeg har lovt.
Legg inn en kommentar