Innerst inne, ytterst ute.

Jeg kjenner at jeg skjemmes litt over å være så sliten. Jeg kan ikke helt sette fingeren på hvorfor.
Jeg har jo vært bori motgang før, og man takler motgangene som de kommer. Med styrke og svakhet alt ettersom hva man er utstyrt med for øyeblikket.
Som person er man jo også en blanding av sterk og svak uten at det skal være noe verken å skjemmes over eller å ta til inntekt for egen fortreffelighet.
Sånn er sånn, liksom.

For tiden må jeg rasjonere litt, men jeg liker ikke å prate om det. Om folk spør hvorfor jeg ikke blir med på noe eller ikke stiller opp, svarer jeg vanligvis ganske ærlig men det gjør meg veldig ubekvem.
Litt av grunnen til skammen er at ALLE er så slitne og utbrente og kjellerlokalisert og rasjonerer og hu og hei. Det gjør meg utilpass. HVA ER GREIA. Liksom. For å bruke samme ord for andre gang på to paragrafer.

Her om dagen var jeg på en ikke-faglig samling med mennesker jeg ikke kjenner så godt, voksne damer, alle tilfeldigvis slitne på sitt sett, som meg, og jeg husker ikke hvordan men jeg kom inn på det at Jendor ikke sover hele natten enda. Og da var det en av damene, som dro igang en historie om SITT barn da det var spedbarn for tyve år siden, og det var sannelig ingen fest og haha og åpenbart tusen ganger verre enn en tråring som fortsatt vekker deg gjennom natten. Og jeg kjenner at må det være en konkurranse? Er det det å være sliten noe man gjør seg fortjent til via en for meg hittil ukjent poengskala?

Kanskje vi alle skjemmes litt og forsøker å gjøre oss fortjent til vår egen slitenhet. Enkelte ved å dra ned andre, om man har det for vane også på andre punkter i livet. Andre ved å forsterke andres slitenhet for å gjøre det til noe mer normalt også for seg selv. Kanskje er det en dameting, kanskje er det derfor jeg skjemmes. Når jeg skriver at jeg ikke helt vet hvorfor så er det akkurat det jeg mener. Jeg skjønner ikke helt hvorfor ikke dette bare er helt ukomplisert.

Uansett tror jeg denne skammen har sin slektning i den dårlige samvittigheten, min eldste følgesvenn. På den måten at selvom man kommer til bunns i saken, man finner svaret på hvorfor, så går det ikke over. Man kan fortelle seg selv at man ikke har noen grunn til å ha dårlig samvittighet, men en spore av følelsen blir likevel igjen dypt inne i hjertet. Jeg kan fortelle meg selv at jeg har ingen grunn til å skjemmes over at det ble litt mye, men en liten spore av skammen sitter fortsatt igjen dypt der inne.
Kanskje leter vi etter de som gir slitenheten legitimitet, de som sier, KLART du er sliten, du har ærlig fortjent å være sliten! Kjempesliten! Stakkars deg så mye du har taklet! Ååå! Du er tøff du!
For det er vel de som tar bort skammen. Kanskje skjemmes vi litt over å lete.
Men jeg er ikke hundre prosent sikker på at de finnes. Eller, det finnes masse mennesker som kan si den setningen til deg, og som gjør det, men kanskje blir det aldri rett menneske og aldri nok.

Man skal være sterk! Som en mann. Det skal man.
Nå er jeg sterk. Som en sliten dame. Det burde vært bra nok.