En uventet, men ikke plutselig, endring i personliget.

Jeg er et sånt menneske som synes det er uforholdmessig ubehagelig når folk ikke oppfører seg ordentlig. Drittsekker, smålige, luringer, arrogante, løgnere, i alle former, jeg får makk. Det får jo alle. Men jeg synes bare det er så enormt ubekvemt når de opptar plass i min sfære. Jeg klarer ikke å forholde meg til dem. Det bare kryper i meg. Det skyldes kanskje at jeg er konfliktsky og sånne mennesker tar så stor plass at det bare ryker konflikter og overgrep etter dem.
Og derfor har jeg syntes det er så ubehagelig med alle disse rammekatastrofene. For det de har gjort, er ikke RETT. Og særlig Bakklandet Ramme og Kunst har i ettertid av det som skjedde, ikke oppført seg rett. (Ikke Brodins heller, men...) Og da mener jeg ikke at de ikke er enige med meg. Det er selvfølgelig min versjon som er rett når det kommer til uenigheten, såklartsåklart, men de har like såklart rett til å være uenige. Men de svarer ikke på reklamasjon. Hvor mange purringer har jeg sendt? Fire? Fem? Etter et halvt år med reklamasjon fra meg og diverse inkassovarsler fra dem fikk jeg svar, og svaret var, vi avviser din reklamasjon på grunn av dine samtaler med en av rammeakerene. Det er bare svada, og umulig for meg å forstå.
Og jeg har syntes det er så utrolig ubehagelig å ha denne saken hengende over meg, for, ikke liker jeg konflikter, men særlig liker jeg ikke å måtte forholde meg til folk som ikke oppfører seg.
Og så har det jo eskalert, fra det første bildet var ødelagt der rammemakeren tok påseg all skyld og ansvar, til der han plutselig bare fnøs av at han skulle ha noe ansvar, til å ikke få svar på noen mail, til jeg fikk regning for arbeidet som jo var ødelagt av rammemakeren, til inkassovarsel (to? tre?) til inkasso, til nå, der forliksrådet er neste.
Og nå føles det bra.
For vet dere, jeg har jo rett. Og med det mener jeg at jeg har en sterk og klar tro inni meg på at jeg gjør det som er rett nå. Dette står jeg for. Jeg KAN ikke betale 35.000 når verk for 300.000 ble ødelagt av rammeverkstedet. Jeg MÅ ta dette helt til slutten. Jeg må faktisk få sitte i et rom og si, men du svarte ikke på mail, men du løy til forsikringsselskapet, du sa du skulle ta ansvar, du lovte, du trakk deg, du ødela et helt års produksjon, du svarte ikke, jeg har rett.
Jeg må si dette fordi jeg føler at det er rett.
Nå har konflikten eskalert til at en konfrontasjon er helt uungåelig, og det er det jeg har vært redd for, men nå er det bra. Faktisk. Heia meg.