Det går aldri over

I dag er det to år siden jeg fant pappa død på gulvet hjemme hos seg selv. Han hadde ikke tatt seg for med hendene. Det var ganske mye blod, han hadde nok gått hardt i gulvet. Jeg tror ikke han fikk med seg at han døde.
Jeg vet ikke hva han døde av, det falt meg ikke inn der og da at det kunne være viktig, men farfar døde på samme måte da han var akkurat like gammel, så i dag skulle jeg kanskje ønske at vi visste det.
Når jeg ser på bloggingen rett etter at han døde, ser jeg at jeg har litt uralistiske forventninger til meg selv hele veien. Jeg må jobbe, jeg må være tilbake, jeg må være som før. Nå! Fortsatt er jeg det ikke, fortsatt har jeg vel litt urealistiske forventninger. Fortsatt er pappa nettopp død.
En av de mest trøstende tingene noen sa til meg, var da min forhenværende eks-stesøster sa: det går aldri over. Og det var så trøstende fordi så lenge jeg sørger, husker jeg pappa. Da er han. Men det betyr også, skjønner jeg nå, at han alltid nettopp har dødd. Også når det for alle andre er lenge siden.
Det er veldig rart å ikke ha snakket med pappa på to år. Det går jo faktisk ikke an. Så det kan ikke stemme.
Noen sa til meg: men på en måte har du ham jo alltid med deg! Og det stemmer ikke. For jeg har bare mangelen med meg. Hvor er pappa?

Jeg er veldig, veldig glad for at jeg har blogget om alt. Jeg leser det. Jeg husker sorgen, og kan se hvordan den har beveget seg gjennom hverdagene og ukene og månedene og nå: årene. Det er ikke alt jeg har blogget om, jeg har ikke skrevet så mye om da jeg fant pappa, da jeg ringte brannvesenet, da jeg ble satt over til 113 som ikke skjønte adressen, ambulansen som kom, politiet, og sikkert også begravelsesbyrået. Var jeg der da? Var det jeg som låste etter alle sammen?
Og derfor har jeg kanskje glemt mye av den dagen, men jeg tror jeg husker det så godt som jeg kan. Tror. Den dagen kan jeg ikke blogge om, fordi det er så personlig og dramatisk men også fordi jeg føler at det på en måte handler mer om pappa enn om meg, og jeg kan ikke spørre om det er greit at jeg skriver om det. Men også fordi jeg ikke har noe behov for å dele det. Og kanskje fordi det er vanskelig. Jeg har ikke skrevet det ned for meg selv heller.

Den verste dagen er egentlig ikke i dag, for i dag finner jeg ham, i dag er det over, men i går, da er han fortsatt levende og noe i meg har en følelse av at dette kan stoppes, det kan endres og jeg kan redde ham og han kan fortsatt være levende og hente Jendor i barnehagen og komme på middag.

Jeg har hørt at det tar ett år, det tar to, det tar tre, jeg vet ikke, det er fortsatt ikke noe som er over.
For det går jo aldri over.