Ettersom været ikke oppfører seg, har det først vært vått, så glatt. Jendor og jeg lister oss til barnehagen. Der kan du gå, sier jeg, og peker med den hånden jeg ikke holder ham med. Han skyfler over isen med museskritt. Han har ramla tre gang og slått samme hånd hver gang.
Jeg leser om en kunster som nå, 96 år, har fått den anerkjennelsen hun har fortjent, for innovativ bruk av et materiale. Hittil har denne æren tilfalt en mann. Som alle andre kvinnelige kunstnere oppnår hun anerkjennelse sent i livet. Jeg ser på bildene av henne. Hun ser kul ut. Jeg kjenner at jeg også vil være pensjonist og se kul ut og bare jobbe på. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg har denne dragningen mot pensjonisttilværelsen, for det jeg ønsker å gjøre når jeg blir gammel, er å jobbe videre, hvilket betyr at jeg aldri kommer til å få ro i kroppen. Bare jeg blir pensjonist...da skal jeg jobbe videre.
I går tok the Stig opp en perm og lette etter noen papirer. Jeg ante ikke hva han lette etter, men hele kroppen fikk angst. Det høres jo helt tøvete ut. Det er helt tøvete. Jeg bare gjetter på at det er en blanding av all utrivelig kommunikasjon jeg har drevet med de siste par årene, både dødsbo og klager på dårlig utført arbeid, og følelsen av å ikke helt ha kontroll på livet. Jeg mener, følelsen av å ikke ha orden i papirene lengre. Bokstavelig talt. HVA VAR DIN LIGNEDE INNTEKT I 2014!!!!?? Sier ingen. Men jeg tror at noen kan komme til å gjøre det. Med sintestemme. Plutselig. Et offentlig kontor, kanskje. Og da kan jeg ikke svare på stående fot. Og den vissheten får jeg maur i hele systemet av. Jeg kunne ikke svare på stående fot på sånt før heller. Kan du? Men jeg har jo levert og arkivert selvangivelse så det er til å finne ut av. Det er i en mappe.
Og kanskje er det det jeg ser for meg med pensjonisttilværelsen. At da har jeg kommet til et punkt i livet der det kan være det samme med mapper. Mapper får man ta når man har tid, ikke på stående fot. Kankje etter at man har vært en tur på hagesenteret (pensjonisttilværelse=stadige turer på hegesenter) og jobbet litt. Eller i morgen.
Det er også mulig jeg skal tenke litt over om ikke dette er en sinnstilstand det er mulig å oppnå før man fyller 96. For det er det ikke sikkert man gjør.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar