-Check!

I går sto jeg på lunsjrommet her på jobb og rennet kanten til en vev. Det vil si, jeg rennet en vev. Det blir ikke kant før man begynner å veve. ÅKKE SOM. Det var etter lunsj, og jeg drev og styrte og trakk tråder og telte og tredde, det er kjekt å ha det der lunsjrommet for jeg trenger ordentlig med plass når jeg renner på den måten der.
Så kom der en elektriker i døra. Og det visste jeg at han var (evt lærling heller kanskje) for jeg har sett ham her før. Og så gikk han igjen. Og så ble det mørkt.
Og da kan jeg så levende se for meg en samtale som må ha gått noe sånt som dette:
-Før du tar strømmen i et rom når du er ute og jobber må du sjekke om det er noen der.
-Mmf.

Så sto jeg der i mørtna da, med tråder overalt, og holdt en rød mønstertråd i hånden og tenkte nr.trefravenstre, nr.trefravenstre, nr.trefravenstre, for ikke å komme ut av det, og så kom lærlingen inn, og han hadde med seg en annen lærling, og så dro de fram stoler og stiger og begynte å jobbe.
Og heldigvis var jeg på en sånn plass i veven at jeg kunne pakke sammen og gå, så det gjorde jeg, litt lattermild.
Jeg skjønner at det ikke alltid er like lett å se at det jeg gjør er en jobb. For eksempel var det åpenbart at jeg ikke var elektriker. Men det var også åpenbart at jeg holdt på med noe. Men videre er det også åpenbart at jeg kunne ikke holde på med det i mørtna.
Jeg syntes det var litt ungdommelig. Å ikke ha selvsikkerhet nok til å kommunisere med fremmedfolk. Da er det tryggest å bare følge direktivet: sjekk om det er noen der før du tar strømmen.