Etter seksten år ser det ut til at jeg mer eller mindre har sluttet å blogge.
DET HAR JEG IKKE.
Men jeg har liksom ikke så lyst å blogge. Det er ingenting jeg vil fortelle om. Ingenting jeg vil sutre over, ingen føljetonger jeg vil følge opp. Kanskje er det facebook og instagram og min brevenninne i New York som tar av for formidlingslysten. Kanskje er det som jeg har skrevet før, at etter å ha skrevet om sorg og død og sykdom og katastrofer i fire år så ble det litt tomt her. Jeg føler jeg har snakket ut. Jeg føler jeg må være stille.
Jeg har ingen formidlingstrang for øyeblikket. Det hender jeg begynner et blogginnlegg i hodet på vei ned til jobb men når jeg kommer frem har jeg ingen lyst til å skrive det ned.
Jeg håper det går over snart for jeg så aldri for meg at jeg skulle slutte med dette.
Det kommer seg.
1 kommentar:
Jeg håper du ikke slutter å blogge. Har fulgt deg i flere år og ville savnet betraktningene dine. :)
Legg inn en kommentar