For et par uker siden var jeg på konferanse og der skulle det være et menneske til som jeg kjente men så havnet hun på sykehus, til siste dagen, da dukket hun opp. Etter konferansen, etter avrunding&kommentarer satt vi alle oppe i loungeområdet, ved små kafébord, og plutselig går hun i bakken bak meg. Og jeg bare konkluderer med at hun dør. Det gjør hun ikke, det var faktisk stolen hun satt på som knakk, men det visste ikke jeg, jeg bare styrtet fram, eller bak kanskje, dette hendte jo bak meg, uten panikk, og visste at hun var død. Helt kaldt, stor visshet. Så lå hun jo på gulvet og lo forskrekket da, men det hjalp liksom ikke.
Jeg ble enormt uvel og helt satt ut, det ble rett og slett litt mye til meg. Og det er jo selvsagt fordi jeg har funnet pappa død på gulvet at personer som går i gulvet dør for meg, men den vissheten hjelper ikke, hjernen vil bare begynne å gråte. Jeg klarte meg fint altså, jeg gråt ikke. Men hver gang det ble litt stille resten av den dagen gikk hun i gulvet bak meg igjen.
Jeg har det også på samme måte om jeg ser folk som ligger døde på gulvet i blodpøler på tv. Det slipper ikke. Så jeg unngår krim.
Noen sier at det der med å finne pappa død var et traume for meg. Men det vil jeg egentlig ikke si meg enig i. Et traume er når belastningen blir større enn det du makter (=arm knekker, bokstavelig talt) og selv om det er veldig veldig veldig mye å finne pappaen sin død på gulvet så var det noe jeg kunne klare.
Men det påvirker meg. Og noen ganger er jeg litt treg på å koble akkurat det. Da Jendor var liten var det sånn førstehjelpskurs i barnehagen hans, og det syntes jeg var kjempelurt, det er lurt å kunne førstehjelp og særlig med små barn i huset, så jeg meldte meg på. I infoen fra arrangørene var det en sånn melding at om det er noe arrangøren burde vite så må man kontakte dem på det og det nummeret. Hva kan det være, sa jeg til the Stig, er det om folk sitter i rullestol?
The Stig sa at nei det var sånne som meg. Og da klikka tannhjulet på plass i hodet mitt. JEG hadde vel overhodet ikke lyst å være på FØRSTEHJELPSKURS og late som man skulle gjenopplive døde mennesker som lå på gulvet, med en masse fremmede mennesker i rommet! Herregud! Neineinei!
Det endte med at the Stig gikk istedet.
I hverdagen merker jeg at jeg er enormt lite stresstålig. Jeg tror stressmestringsnivået mitt er på fem. Av tusen.
Det skal veldig lite til før det bare blir for mye og ikke klarer å lese en kalenderen engang, herregud, er det NESTE uke som er neste uke? Og alt rakner og jeg føler at jeg ikke har styr på noe.
Men sånn har jeg kanskje vært bestandig? Eller jeg har kanskje alltid fryktet å være sånn. Og nå er jeg der, nesten konstant. Jeg klarer ikke holde i alle trådene samtidig lengre, eller, det gjør jeg kanskje. Men jeg klarer ikke slippe dem når de er vel knytt fast i sine enkelte dager og hendelser. Jeg føler at jeg må tenke på ALT, alltid, ellers går det galt. Og det tror jeg faktisk det gjør.
Som nå som jeg venter på at noen skal gjøre ferdig et takoppheng og jeg skal sende 520 pinner som er på tre forskjellige lokasjoner og jeg hadde glemt å sende tekst om verket til arrangøren, vennlig påminnelse, og jeg har et møte om Malmklang samtidig som fysio og jeg skal reise til Oslo og jeg må male huset men burde vært på hytta i Harefoss og burde også kommunisert om dette til andre mennesker, og skrevet en stipendsøknad, samtidig som det plutselig ble høstferie på skolen med barn hjemme, og jeg må dra i en begravelse, og jeg må også bestille strammebånd og også en ting til som jeg burde kommet på men som jeg har glemt,
da er det som det liksom begynner å svømme bak bihulene. Litt rart, for det er ikke SÅ mye. Det er egentlig ikke to ting på en dag engang. Det er hodet som roter og det har med én død mann å gjøre.
DET synes jeg er litt rart. Men jeg tar det til etteretning.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar