En delvis oppklaring og et par påstander

Det ble ikke en kort dag på kontoret i går, det var så mye som måtte ordnes, men mye ble ordnet fra atelieret til the Stig som var pipefritt, og klokken ca to fant vi kilden til pipelyden min. Da hadde tre mennesker vært innom for å finne den, og en sa litt nervøst "Ja, det høres jo mest ut som en...EKG." men det var ikke et spøkelse, det var en alarm i rommet under. Jeg trodde det var fyrrommet som var under meg, men jeg hadde forregnet de romlige oppmålingene, så under meg var det et vifterom, og der hadde jeg ikke sjekket og der piper det. Fortsatt. For selv om det er helt åpenbart at det er der inne det piper, er det mye mindre åpenbart akkurat hva det er som piper. Så da fortsetter det jo bare.

Har et håp om at det blir ordnet på mandag.

Og så var jeg ute og drakk øl i går, og det skjer jo omtrent hver gang Metusalem står konfirmant, så: hyggelig, velbehøvd, trivelige folk, og så dukket Karina opp. 

Ingen av oss kjente Karina men hun kom bort og spurte om hun kunne få sitte sammen med oss, for hun var alene, og hadde det vært en mann hadde vi sagt nei, men nå var det vanskeligere og såklart Karina skulle få sitte sammen med oss. 

Karina var mye fullere enn hun så ut til, evt steindement, for hun fortalte alt ca 35 ganger. Men hyggelig og oppførte seg pent. Bortsett fra at hun gikk ut fra at jeg var like gammel som henne og de to andre var yngre. Karina var 60 år. (fikk vi fortalt ca 35 ganger.) Jeg er faktisk ikke 60 år. Hallo. Og så klarte jeg det kunsstykke å bli litt fornærmet over at hun sa at jeg hadde jo litt fall i håret. ( Hun hadde vært hos frisøren som ikke ville farge eller stripe det, gjenfortalt ca 35 ganger og så gikk samtalen over på alle sitt hår og Karinas hår i særdeleshet.) 

Hallo. Jeg har ikke fall, det er da vitterligen mer mot krøller:

 

Dette er noe jeg aldri i mine levedager har blitt fornærmet over før. Det må være alderen.

Men fall. Hmpf. 

Da jeg hadde lyst på en fjerde øl, gikk jeg over på alkoholfri, for jeg har egentlig en grense på tre øl. Mer en det så blir det litt tøvete. Trenger ikke fire øl. Prøver å huske det. Karina burde også husket det. Skjønt jeg mistenker at hun har litt høyere grense enn meg. 

I dag føler jeg meg kanskje litt nærmere den alderen Karina satte på meg i går, men absolutt verdt det. Jeg burde grave opp ett av bedene og bytte jord, for det er så dårlig drenert, men jeg vil se om sitrontagetesen jeg har der rekker å sette frø før kulda kommer, så har jeg tagetes til neste år og. Får se hvor mye aldrern tynger utover dagen.

 

Pip. Pip. Pip.

Hvert femte sekund sier det PIP på kontoret mitt. Ikke veldig høyt, men akkurat høyt nok til at jeg hører det. Jeg aner ikke hvor lyden kommer ifra. Jeg hører den ikke i naborommene. Når jeg sitter her og skriver høres det ut som den komme fra et sted bak meg, men jeg hører den ikke like tydelig når jeg går dit. Jeg blir helt sprø. Jeg klarer ikke stenge den ute. 

Jeg har vært i etasjen over og i kjelleren. Hører ikke lyden. Finner ikke lyden.

Det kommer ikke til å bli en lang dag på kontoret i dag.

Alt er så tøvete

I dag kom datamaskinen jeg leverte til reparasjon for en tre ukers tid siden tilbake. Jeg fikk sms fra Posten at den kommer mellom ni og tre, da hadde jo ikke jeg tenkt å være hjemme men jeg vil ha maskinen og man vet jo ikke hvor den blir av og hvor vanskelig den blir å spore opp om man ikke er det, så jeg benyttet meg av anledningen til å få den satt igjen. I kjellernedgangen, rundt hjørnet, under tak, på sørsiden av huset. Man ser ikke at det er dør der om man ikke går rundt. Bare at det det var mulig å skrive i skjemaet Posten Bring tilbød, var I kjlle. Omtrent. Godt system. Og da jeg kom hjem sto det ikke noe pakke der, og jeg ble jo litt stressa og lette overalt og under verandaen og i garasjen og hos naboen og til slutt tok jeg kontakt med kundeservice, som sa nei den er jo på Elkjøp. Åh, sa jeg, så ulogisk. Men takk for hjelpen. Det må du ta med sender sa Posten, for de har jo aldri skyld i noe. 

Jeg rakk ikke å ta opp med Elkjøp at det er dumt at postombæreren gir meg en tilsynelatende mulighet til å sette igjen en pakke når det ikke er faktisk mulig, for da jeg kom ville Elkjøp ha 700 kroner for frakten, for det var to feil med maskinen som var sendt inn, og den ene gikk ikke på reklamasjonen. At den andre gikk på reklamasjonen og vi dermed måtte sendt inn maskinen uansett, var ikke en del av logikken. Hun som jobbet i skranken var ikke vanskelig. Systemet var idiotisk. Det gjorde alt vanskelig. Jeg betalte ikke. Men det er mulig jeg får en telefon fra en sur sjef.

Maskinen er forsåvidt nesten i orden. Når jeg skrur av den funksjonen som manglet kommer den på, og når jeg skrur den på kommer den av, og det er jo rart, men det funker. Så det er jo bra. Nok. Men det skulle bare mangle. 

Så gikk optikeren i Stockholm med på å betale tilbake for den ene glasset, og jeg tar selv tapet på det andre, og det VAR jo en sjans å ta, men da er da som satan at aldri går an at noe bare funker, men nå gjør vi det sånn, så jeg gikk til optikeren i Kirkenes i dag med innfatningene, for å komme et steg nærmere briller jeg kan se med, og ba om å få nye glass, og for det første kunne de ikke garantere at de ikke kom til å ødelegge innfatningene, for de er jo bare optikere sant, kan jo ikke garantere at de kan noe, og for det andre kostet det 7000 for nye glass. Satan. Satan. 

 

Og det koster ca 250-300.000 å fikse det snekkeren har stelt til. Hurra. Kjempelyst å bruke masse penger på å ordne opp i noen andres kukstykke. Fint jeg har millionlønn og jobber i et trygt og høytlønnet yrke. Fint snekkeren tar ansvar og svarer på reklamasjon.

Jeg bare kaster penger ut av vinduet til høyre og venstre men jeg ler. Hohoho!

Ikke; ikke.

I går var det en dobbeltubakonsert jeg ville gå på og eks-søstra var i byen og i dag er det en finissage og folk jeg kjenner som er i byen for Pride, men jeg er fortsatt under ullteppet. I går tror jeg ikke jeg ville gått på jobb om jeg var statsminister engang, og hva har man egentlig alle de der rådgiverne og assistentene til? De kunne vel tatt endel avgjørelser om landet var i sånn fare. 

Nå tror jeg det begynner å bli bedre men jeg er absolutt ikke i form til noe rai. Jeg kunne muligens tatt noen nasjonale avgjørelser over telefon, om det ikke var for komplisert.

Jeg så noen av RingenesHerre filmene fra under ullteppet, og så fikk jeg lyst å lese boka igjen for det er jo fine filmer, men, allerede litt daterte, hva? og så er det jo så mye som mangler og jeg elsket boka sø høyt. Eller bøkerne. Jeg pleide å lese Ringenes Herre i jula før. Da var det liksom passe lenge siden sist og man hadde tid. Men jeg fant ikke min utgave nå, tror kanskje søstra mi har den i Oslo, skjønt jeg husker at hun ikke ville lese den likevel for først hadde hun sett filmen og Frodo som hobbitt der, og som hun sa det, hvorfor skulle hun lese en bok der han var femtitre år? men jeg tror likevel ikke jeg fikk den tilbake og så fant jeg en som har vært the Stig sin, stående her i vårt felles bibliotek. 

Og det må jo ha vært i samme oversettelse som jeg leste den i den gang, for tyve år siden, for det stemmer forsåvidt med utgivelsesåret, men oversettelsen i seg er fra 1979 og jeg kan ikke huske at jeg reagerte på den sist jeg leste boka, jeg elsket boka, men nå tar den fra meg all flyt. 

Den er pussig og gammeldags. Og da jeg leste den i ca 2000, var ikke 1979 like lenge siden og jeg leste sikkert veldig mange/atskillig flere bøker i den type språkdrakt da enn nå, men bare det at de sier De til hverandre. Aaaarhgh. Neinei. Alt er så hakkete og oppstyltet.

Så jeg finner ikke tilbake til den. Til historien. Eller til opplevelsen. Men jeg skal lese ferdig. 

Under ullteppet

Sønnen har fått ny sjef på SFO. Jeg husker navnet fra da jeg vokste opp, som betyr at hun enten var veldig god i handball eller alltid var dritings på fest. Det var de to tingene man ble berømt for i min ungdom. 

Jeg er hjemme med småstein og grus i halsen i dag, jeg tror at om jeg hadde vært statsminister og landet hadde vært i krise hadde jeg nok klart å komme meg på jobb, men nå er det nå ikke sånn da så da er jeg hjemme. (Jeg tror ikke jeg hadde vært veldig godt egnet i den jobben. Men man vet jo ikke. Man har vel alle et ønske og en tro på sin indre superhelt, men jeg vet ærlig talt ikke. Men det er mer sannsynlig enn at jeg blir berømt for å være veldig god i handball, faktisk. OM jeg skulle tatt jobben tror jeg et krav ville vært at jeg fikk forbli anonym. Jeg har ikke noe ønske om å bli brømt. Ikke at noen har tilbydd meg jobben.) Det er mulig jeg kommer til å fyre i ovnen, samtidig har jeg jo verdens tjukkeste ullteppe så det er ikke gitt. 

Jeg planlegger å bli frisk til fredag, for da er det husmøte. På jobb. Eller ikke på jobb, for det er bare meg på min jobb og jeg klarer å administrere det uten å ha møte i kantina, men i det bygget der jeg jobber. Da vi flyttet inn var det jo bare oss der, nå er det masser av folk, og folk i mer sånn voksenjobber som det nok er litt mer status å ha inn i bygget, og vi merker at vi er liksom ikke helt øverst på rangstigen, det er veldig mye informasjon som aldri kommer fram til oss for eksempel, men til forskjell fra min forrige kontorplass får jeg faktisk ha navnet mitt på tavla med oversikt over hvem som er i bygget. 

Feilstavet.

En av de tingene som skal tas opp på husmøtet er om vi alle (som bruker kantina vil jeg tro) skal være med å betale lønna til en som jobber for en av de andre bedriftene, men som holder mye orden på kantina og tidvis arrangerer felles lunsj for alle. Det er supertrivelig med felles lunsj (og hun er supertrivelig) men det er strengt tatt ikke noe jeg har etterspurt og det jeg ikke tror at folk i statlige og interkommunale stillinger alltid forstår er at jeg, som er et enkeltmannsforetak, da må ta av min egen lønn for å lønne hun som holder orden på kantina. Hun tjener sannsynligvis mer enn meg også, så om jeg skal betale si fire prosent av lønnen hennes går det mer enn fire prosent av min egen lønn. Og jeg tror ikke nødvendigvis at de i de statlig støttede bedriftene hadde fått ja og hurra av sine ansatte om de kom tilbake til kontoret og sa at nå skal alle ta en fem prosents lønnsreduksjon fremover så vi har noen som kan arrangere felles lunsj annenhver torsdag. For min egen del er det ikke en fornuftig bruk av penger, iallefall. 

Får se om man blir enda mer av en outsider etter å ha foklart det. Det er også mulig alle er helt på linje. 

 

Jeg er aner ikke helt hva denne dagen bringer, og om jeg kommer til å tilbringe hele under ullteppe. Jeg og søskenbarnet har begynt å sy kofter til ungene våre, vi tilbragte gårsdagen med å konstruere mønster, jeg er usikker på om vi ble litt for høy på våre egne indre superhelter da vi avgjorde at det mønsteret vi endte opp med burde fungere både for en tolv- og en åtteåring. Med litt modifikasjoner så klart. Men likevel. 

Vi hadde en skvett vin på en flaske vi aldri åpnet for den der mønsterkonstruksjonen var altfor krevende. 

Jeg oppdaget dessuten at jeg manglet en halvmeter av en farge, så jeg får prøve å orge til meg klar flaskegrønn i den lokale koftegruppa, eller så får jeg bestille. Det er dagens krav til meg selv.

 

 

 

Sånn som det bare er

Jeg var i kantina og hentet meg en kaffe fra kaffemaskinen nå nettopp og nå-nå husker jeg hvorfor jeg ikke skal gjøre det mer for den er ikke særlig god, den er sur og hardt, og jeg kan jo lage kaffe på atelieret, men da jeg sto og vasket kaffekoppen min der ute, kom det noen og så åååh, så fin frakk. Så inspirerende. 

Og det er jo veldig hyggelig når folk rett og slett anstrenger seg for å være trivelige, men jeg sto nå der i arbeidsfrakken min da, og jeg føler meg bare kjemperar og rarere enn jeg sannynligvis er når jeg er inspirerende i pappas gamle arbeidsklær. Jeg har jo vanlige klær under! Se!

sa jeg ikke såklart men jeg går altså i sveisefrakk når jeg trykker for å ikke søle blekk på mine vanlige klær som jeg har tatt på meg om morgenen fordi jeg er vanlig. Jeg føler at det er sånt man gjør.  

 

Jeg har gitt opp de nye brillene, det irriterer meg at det ble så galt, jeg tok såklart en sjanse men jeg var også veldig klar på at jeg ikke ville ha progressive briller, og da sa optikeren at det er det du har NÅ. I innfatningene dine. Og da tenkte jeg jaha, javel, åh, litt typisk meg å ikke ha fått med meg det da, men jeg hadde faktisk ikke det. Det stemte ikke. Og nå har alt blitt litt feil og jævla unødvendig dyrt. 

Og så ringte de fra Elkjøp i går, nei vent fredag, og sa at neida den ligger ikke her og venter som det står på kundesiden din, den er kommet fram, og en av feilene med datamaskinen gikk ikke på garantien og da måtte jeg betale for at de hadde funnet ut akkurat det, pluss frakt, og da sa jeg ærlig talt, den andre feilen gikk på garantien og da hadde vi måttet FRAKTE maskinen frem og tilbake så hva er dette for noe, og jeg er sur. 

Og huset. Som trekker vann og står og råtner. 

 

Og for å være helt ærlig så er det litt vanskelig å finne den der helt vanlige middelmålige livsgleden i hverdagen, og det er derfor jeg blogger så lite, vel, også kanskje fordi jeg jo blogger ut i det tomme intet, men det er egentlig ingen grunn til å være så jevnt nedtrykt. Det meste går bra. Men jeg går ikke så bra. Og jeg vet ikke helt hvorfor. 

Ny overskrift

Jeg har vært og klippet meg. Det behøvdes. Det som gikk litt galt var at jeg ringte til min vanlige frisørsalong og spurte om jeg kunne få klippe meg hos henne jeg pleide å klippe meg hos, men det gikk ikke, for hun var ikke der, som var litt rart, men jeg kunne få en annen og henne hadde jeg aldri hørt navnet på men jeg var ikke akkurat og klipte meg i går heller så ikke så rart om de ansetter nye folk, og så, ca en halvtime før jeg skulle være der innså jeg at jeg hadde jo ringt til en annen frisørsalong. Og der hadde jeg fått time. Eh. Jeg er veldig glad for at jeg oppdaget det.

Nå spiller det jo ikke så stor rolle akkurat hvem som klipper meg ettersom det jo uansett ikke er noen her som kan klippe krøller, så galt blir det uansett (finkam og voks og hørføner med varme, jeg ser ut som en sopp) og nå er jeg klipt og neste gang skal jeg tenke meg nøye om før jeg ringer. Ikke at det egentlig spiller så stor rolle, men, eh, ikke for å være den, men den frisøren jeg pleier å bruke skjønner hva jeg sier og den veldig hyggelige frisøren som klipte meg i dag skjønte ikke så mye norsk, og jeg ser ut som en sopp, såh, skal prøve å ringe rett neste gang. 

Så dro jeg hjem og gikk på facebook for å se hva som skjer der, for jeg har jo firedagersarbeidsuke, og der sto det at fylkeskommunens arbeidsstipend (i entall) har fått oppdaterte retningslinjer, og det behøvdes virklig, for før var de sånn Send inn disse syv vedleggene på denne siden som bare tar fem vedlegg, og jeg fikk avslag et år for de jeg ikke hadde lagt ved et personlig brev, og det var ikke en av kravene, og så sto det at du mistet stipendet om du fikk stipend fra staten, men det kan jo være så lite som 10.000 så det er jo litt heftig å miste arbeidsstipendet over det, og da jeg sendte en mail og spurte om det sa det at neida, ikke det LILLE stipendet, selv om det sto i retningslinjene, de definerte stipend fra staten annerledes enn staten, som jo er den som styrer det stipendet, så det var jo en frihet å ta seg som man ikke akkurat kunne forstå uten å ringe noen, og så var det en fra byggsaksavdelingen som vedtok hvem som fikk stipendet, og alt det der har de ryddet opp i og det er jo strålende. De er ikke helt i mål, på alle informasjonssidene står det at stipendet er på 100.000 mens det i vedtaket som ligger på fylkeskommunens nettsider og som de selv linker til, står det et det er på 150.000 så de er ikke helt der at de er en høyborg av logikk og klarhet enda. 

 

Jeg skal vaske litt klær og sende noen fakturaer og maile litt om brillene mine som ikke virker og om macen min som er på reparasjon og som ifølge statussiden den har fått opprettet fortsatt ligger her i Kirkenes og venter på at en vennlig sjel kan ta den med seg sørover, to uker at jeg leverte den inn. 

 

Og muligens ordne meg litt på håret, vi får se. 

Samme overskrift som sist

The Stig står på kjøkkenet og popper popcorn, jeg hører at han hører på partilederdebatten og jeg hører Marie ta av. Etterpå blir det Nyttpånytt og da er det en annen sørvarangerværing vi skal se på, men jeg kan ikke skryte på meg at jeg kjenner henne. Vi har vært på kulturnatt (som her er mer kulturettermiddag) og Jendor har spikket stekespader og laget barkebåter mens vi har stått i ro og egentlig pratet med alle vi kjenner i kommunen. Alle vi kjenner i kommunen gikk etterpå ut og tok en øl, men det gikk ikke for oss fordi vi måtte prekevere barnet hos mormor først og i morgen er det atter en dag der barnet kommer tidlig hjem, men popcorn og nyttpånytt og et glass rødvin i sofaen er vel en grei erstatning selv om alle vi kjenner i kommunen er ute og drikker øl sammen. 

Søstersen er i byen og hun har vært innom og hentet en ryggsekk med barnebøker og en veldig stor pose med klær, det føles bra å ha fått det ut av huset, jeg setter det mentalt på kastelista, på den mer konkrete bloggførte kastelista har vi en utslitt truse, en slags jumperaktig greie jeg har kjøpt på Fretex ved anledning men som ble lagt i skuffen for ting som skal syes om MEN SOM ALDRI KOMMER TIL Å BLI OMSYDD og en bok jeg har kjøpt på bibliotekloppemarked og som var original men ikke blir gjenlest og Fretex vil ikke ha den type bøker så den gikk i papirgjenvinningen.  

I morgen hadde jeg egentlig tenkt å få opp noen bedkanter laget av den gamle verandaen, hagesenteret har 70% på diverse og jeg har kjøpt planter som vi ha skygge (men vil de da ha midnattsol? se det får man liksom aldri noe klart svar på) og de skal ned i det bedet men det er litt arbeid med maling og graving og i morgen blir det tyttebærtur så det gjenstår jo og se hva man egentlig får utført. Men uansett får jeg være ute så jeg ser ikke for meg at hverken det ene eller det andre alternativet er noe problem. 

Nå: sofaen. Jessjess.

Etter nesten tyve år er det vanskelig å komme på en overskrift man ikke har brukt før så jeg lar det stå blankt.

Advokaten til fagforeningen synes også Veneziabiennalen er teit så hun skal sende dem et brev. Med paragrafer i, sier hun, for folk blir alltid litt nervøs av paragrafer. Og så har vi vel blitt enige om at om paragrafer ikke funker så gidder vi ikke mer.

Håper ikke det administrative kontoret til Veneziabiennalen sitter og leser bloggen min via googletranslate i pausen for da har jeg servert dem strategien min. 

Jeg har kontor i et bygg der veldig mange andre har kontor, men de har sånne voksenjobber så de har fått oppussede kontorer med fargepalett og akustikkdemping, jeg har det gamle akuttrommet med sluk i gulvet og alt sånt som passer MEG bra. Og så hender det at de kommer vandrende fra voksenjobbene sine for å se på hva jeg gjør, og det er koselig, tror jeg, eller, interaksjoner med andre mennesker er vel på plussiden. Og så kommer de og er passelig over seg, og så tar de på alt. Det er litt rart. De går rundt inne på atelieret og ser på ting og forklarer hva de holder på med selv innenfor det kreative, og løfter og flytter på ting og piller og prater og jeg går jo aldri inn på deres kontorer og regner med at de har tid til at jeg skal se på datamaskinen og ta på printeren. 

Så; rart, plussiden tror jeg, men litt pussig er det. 

I dag har jeg hjemmekontor og det er bra for i går sølte jeg så voldsomt med eddik og aceton og sprit at jeg trodde brannvarsleren skulle gå av. Det kan godt få lufte seg litt i dag. Jeg kan dra dit i morgen. 

Jeg har hatt et jurymøte i fagforeningen min og venter på en snekker (...) og så skal jeg gå og forhåndsstemme. Nå kom jeg på at jeg faktisk ikke har bestemt meg for hva jeg skal stemme ved fylkestinget...bra jeg kom på det da!

Nu: research.

 

Og så må jeg finne noe å kaste av MINE EGNE eiendeler.

Stapperydde

Også i dag har jeg kastet noe som strengt tatt ikke var mitt. Men den hadde vært mitt ansvar en stund. 

Jendor hadde ved en anledning fått en plastleke som hadde mistet foten. Jeg tror den mistet foten i løpet av første dag. Jeg lovte å lime den på igjen, og hvor lenge siden er det? Måneder? År?

Jendor leker ikke så mye med lekene sine så nå kastet jeg den for jeg er så sikker på at den ikke blir savnet. Og jeg tror det kan være lurt å skyte inn her at jeg i går kveld sydde sammen en bamse som han faktisk leker med. Så jeg er ikke totalt ond. 

Og så kastet jeg en button som det sto "åtte år" på og som sikkert har kommet med et fødselsdagskort. Det er en button ingen her i huset kommer til å gå med. 

Jeg lurer litt sånn vagt og med sidesinnet på om all denne kastingen av andres saker betyr at jeg føler at det er jeg som er mest berettiget plassen her i huset. 

Det er mulig det er sånn det er. 

Emmeh såeh atteh.

 

For mens jeg kaster får jeg ryddet. Og jeg har sagt det før, det er jeg som rydder mest, men det er også mest mine saker som ligger og slenger. Så det er greit. MEN. Med store bokstaver og poengterende punktum rett bak. Det er også jeg som systemrydder. Det er jeg som flytter kaffen fra benken på spiskammerset og til hylla der den andre kaffen står en halvmeter unna. Det er jeg som tar marshmallowsen ut av skåla på benken og setter i skapet. Det er jeg som tar skåla bort fra benken og setter den med de andre skålene rett ved siden av. Jeg bor med to stappere. Er det plass, så settes det der. Spiller ingen rolle at den egentlig skal stå en halvmeter til høyre. Hvis det er ledig benkeplass, så er det der den skal stå.

Det er jeg som tar avisene ut av fruktkurven.

Det er ikke jeg som istedetfor å legge brødet i brødboksen tuller det inn i en remapose og legger det oppå brødboksen. 

Og akkurat den der typen rydding er det jeg blir galest på. Stapperydding. Da blir jo bare alt borte til slutt.

 

Det er kanskje en bra øvelse å slutte og kaste andre sine ting, og heller kaste sine egne. Mentalt øve på at stapperydding er greit og de andre også kan få ha ting i huset...vårt. 

(Men det med brød i handlepose oppå brødboksen skal det MYE øving til før jeg synes er greit, det kjenner jeg.) 

Man gjør sitt beste gjennom søndagen

I dag var det så fint vær da vi våknet og hva skal man finne på da når det blåser for mye til å dra ut i båt og vi er jo kirkenesere så vi gikk opp til Bunkersbyen for å se på krigens etterlatenskaper. Antiluftsskytsstillinger og underjordiske bunkerser, rustne skudd og bombesplinter, det tilbyr vi våre barn som helgeunderholdning. Jeg innså også i dag, for første gang og nå er jeg 45, at de bunkersene der takene er ramlet ned og veggene ut, ikke er preget av tiden men av bombenedslag. Det er jo armert betong. Det siger ikke sammen bare fordi det går noen tiår.

Da vi kom ned til bebyggelsen igjen kom en kompis av Jendor og jeg måtte gå noen runder og møte meg selv i døra men avviste meg bryskt som en annen dørselger, for jeg synes jo i utgangspunktet at alle skal leke med alle, samtidig er naboungene 3 og 5, og trenger seg på enhver interaksjon, og jeg sa til Jendor at du får lov å si at de skal gå hjem, sånn at du kan få leke i fred med kompisen din. 

Alle skal leke med alle innenfor rimelighetens grenser og alderssegment. Urimeligheten her er kanskje ikke bare alderen, men at de piller på alt og ødelegger og tar med seg alt som er løst og jeg skjønner at det ikke er så lett å leke med den andre på åtte samtidig som du passer på hva han på tre, som uansett aldri var invitert, finner på. 

 

Jeg styrte litt i hagen mens de på åtte lekte med sverd og han på tre gråt og hun på fem sto ved veien og ropte og spilte sanger fra mobilklokka si, for jeg har noen verandadeler jeg vil gjøre om til bedkanter, og da jeg holdt på med det og så på lange planker fra høyre til venstre og tilbake igjen og forsøkte å finne ut av om dette egentlig var et levedyktig prosjekt, innså jeg at når jeg så langsetter hele planken fikk den bølgeform. Den liksom begynte å svømme når jeg så fra høyre til venstre. Jeg er veldig usikker på om dette er noe man venner seg til i løpet av verken to eller tre uker med nye briller. Jeg tror de skjeve hornhinnene er feil justert i ett glass. Ikke rart man går rundt og er svimmel. Men jeg skal såklart prøve mer, jeg kan jo ikke dette.

Og så skulle vi grille, vi hadde jo vært så enormt forutseende og sett på værmeldingen og tatt frem BIFF, det er liksom fest og feirings her i huset, mmmm kjøtt, ikke at vi hadde noe å feire men det er da man skal passe på å feire litt ekstra og søndag er det også, men da jeg skulle begynne med de ovnsbakte potetene innså vi at kjøttet var surt. Herregud.

Vi ble også sure. Herregud.

Så ringte jeg til mamma og spurte hva de hadde, om vi skulle kjøpe takeaway sammen og sitte på vår veranda, men de hadde fårikål og vi var forsåvidt straks invitert, men mamma var litt usikker på om det egentlig var nok og det er jo det verste når man kommer og tar maten ut av munnen på folk og alle sitter og ser på andres tallerkner med sidesynet og er så småspist man klarer sånn at ingen skal komme og føle seg spist ut av huset eller mindre velkommen, så vi takket nei og ringte etter takeaway,

og da vi skulle hente takeawayen viste det seg at maten vi hadde bestilt til barnet, som er den eneste retten barnet spiser fra thaien, den hadde de ikke. Hva skulle vi da med de andre rettene, vi måtte jo uansett finne en annen takeaway, bestille til barnet, og vente på maten- jeg tror det var sånn the Stig resonnerte iallefall for han ble så sur at han bare dro uten maten.

Åkei så da hadde vi ikke mat, og så ble det ostesmørsbrød, som ingen egentlig ville ha, men jeg ville egentlig ikke ha thaimat heller for jeg ville jo ha biff, muligens fårikal, så skuffelsen ble egentlig ikke større, bare mer langstrakt, og så fikk vi is med strø til dessert i penskålene for å forsøke å dra det litt opp igjen. 

Vi satt ute og spiste i finværet mens naboungen gjennom hele måltidet sto og ropte til oss ved veien. 

 

 

 

Kastet: to langtidsmørnede mørbradbiffer

Her kommer en lørdag

I dag ville Jendor enda mindre enn sist lørdag gå på kafé, og jeg hadde en litt dårlig start på dagen som egentlig var en litt dårlig avslutning på gårsdagen, som var en hodepine mest sannsynlig forårsaket av de nye brillene. Jeg blir så stiv i nakken av å drive å virre på hodet for å finne klare felter jeg kan se i. Snakket med optikeren i går, hun ville jeg skulle gi det to uker med brillene før vi gjorde noe, men jeg sa at jeg klarte ikke gå med brillene hele dagen, og da ble vi enige om å høres om tre uker i tilfelle jeg klarer mer og mer og det på et tidspunkt blir to uker med briller på. I dag har jeg ikke hatt dem på i det hele tatt, må ha litt fri fra hodepinen. 

Gikk en tur for å se om jeg klarte å gå ifra den, og handlet på veien hjem, utfor koop hadde både SV og FRP stand og jeg lurte på om jeg skulle bli stående for å se om det ble noe kasting av dagligvarer på hverandre, men fant ut at sjansen sikkert var liten. SV-mannen ville gi meg en pamflett men jeg sa at vi hadde allerede fått i postkassa, han sa å, ja, det stemmer, for det var han som hadde lagt den i postkassa og vi hadde stått ute da han gjorde det, og så sa han at jeg  var den fjerde Figenschouen som hadde gått forbi på kort tid, og da sa jeg at ja vi er små men vi er mange, og det syntes han ikke var tilnærmelses så artig som det var, så jeg gjentok det da jeg kom hjem og fikk bekreftelse på for et fest og et eventyr jeg er. 

Men jeg fant ikke noe slekt inne på butikken. 

Kastet: i går kastet jeg Bienes Historie av Maja Lunde, som jo er det verste makkverket av en bok jeg har lest, (mange er ikke enige med meg her, men herregud for et dårlig språk og herregud for en tynn historie) og mens jeg vurderte om en pocketbok kunne gå i papirsøpla sa the Stig at det er jo akkurat sånne bøker Fretex vil ha, og er kom jeg i en konflikt med meg selv om jeg virkelig vil være med på å spre dette litterære lavmålet, men så kom jeg fram til at hvis folk virklig skal lese denne boken er det på alle måter bedre om de kjøper den brukt, så den gikk i fretex-posen. Og så fant jeg noen målebegre fra et sånt viteskapelig sett som Jendor har, men de har vært vasket i oppvaskmaskinen og har antatt en uvitenskapelig og uhensiktsmessig form, så jeg kastet dem sammen med noen julesjokolader.  

I går var det plutselig den første høstdagen, og det var også den første augusten jeg har opplevd i mitt jordeliv som hadde sommer i begge ender.

Krangler meg vei gjennom livet

Haha. Saken er at jeg føler virkelig ikke at dette er meg.  Jeg liker jo ikke å krangle. Samtidig synes jeg jo helt klart at ting skal være rett. 

I dag har jeg både vært oppe på Elkjøp og levert inn igjen mac-en etter siste reparasjon, kontaktet juristen til fagforeningen om oppførselen til Veneziabiennalen (de vil ikke betale meg) og vært i kontakt med de som solgte brillene mine og sagt at jeg ikke ser så godt med dem. 

Åkei, å reklamere på produkter er ikke nødvendigvis krangling. Man må jo si ifra. Det er jo ikke min feil at macen er ødelagt og brillene får meg til å se uskarpt på høyre øye eller at Veneziabiennalen ikke vil betale eller at det kommer vann inn i balkongen. Jeg må jo si ifra!

Og så krangler man seg gjennom livet. 

Det var veldig lite krangling oppe på Elkjøp, hun som jobber i support der er superhyggelig, hun kan ikke engelsk så man må lese gjennom det hun har kjørt gjennom google translate for henne, for rapporter om feil skal leveres på engelsk, og da får man samtidig luket ut misforståelser (jeg har ikke problemer med f1-tasten, men med fn-tastene) og så går det vel fem uker til jeg får macen tilbake med en ny feil. 

Kastet: Jeg har slettet en ekstern harddisk. Det regnes kanskje umiddelbart ikke som kasting, men problemet er jo litt det at jeg føler at jeg KAN jo få bruk for ting så jeg må ta vare på dem men nå bestemte jeg at jeg trenger ikke backupene til en maskin som er ødelagt når alt som lå på den maskinen ligger på den jeg bruker nå. Det GÅR bra, bare slett. 

Og så er det fredag og det er alle i husholdningen fan av.