I dag var det så fint vær da vi våknet og hva skal man finne på da når det blåser for mye til å dra ut i båt og vi er jo kirkenesere så vi gikk opp til Bunkersbyen for å se på krigens etterlatenskaper. Antiluftsskytsstillinger og underjordiske bunkerser, rustne skudd og bombesplinter, det tilbyr vi våre barn som helgeunderholdning. Jeg innså også i dag, for første gang og nå er jeg 45, at de bunkersene der takene er ramlet ned og veggene ut, ikke er preget av tiden men av bombenedslag. Det er jo armert betong. Det siger ikke sammen bare fordi det går noen tiår.
Da vi kom ned til bebyggelsen igjen kom en kompis av Jendor og jeg måtte gå noen runder og møte meg selv i døra men avviste meg bryskt som en annen dørselger, for jeg synes jo i utgangspunktet at alle skal leke med alle, samtidig er naboungene 3 og 5, og trenger seg på enhver interaksjon, og jeg sa til Jendor at du får lov å si at de skal gå hjem, sånn at du kan få leke i fred med kompisen din.
Alle skal leke med alle innenfor rimelighetens grenser og alderssegment. Urimeligheten her er kanskje ikke bare alderen, men at de piller på alt og ødelegger og tar med seg alt som er løst og jeg skjønner at det ikke er så lett å leke med den andre på åtte samtidig som du passer på hva han på tre, som uansett aldri var invitert, finner på.
Jeg styrte litt i hagen mens de på åtte lekte med sverd og han på tre gråt og hun på fem sto ved veien og ropte og spilte sanger fra mobilklokka si, for jeg har noen verandadeler jeg vil gjøre om til bedkanter, og da jeg holdt på med det og så på lange planker fra høyre til venstre og tilbake igjen og forsøkte å finne ut av om dette egentlig var et levedyktig prosjekt, innså jeg at når jeg så langsetter hele planken fikk den bølgeform. Den liksom begynte å svømme når jeg så fra høyre til venstre. Jeg er veldig usikker på om dette er noe man venner seg til i løpet av verken to eller tre uker med nye briller. Jeg tror de skjeve hornhinnene er feil justert i ett glass. Ikke rart man går rundt og er svimmel. Men jeg skal såklart prøve mer, jeg kan jo ikke dette.
Og så skulle vi grille, vi hadde jo vært så enormt forutseende og sett på værmeldingen og tatt frem BIFF, det er liksom fest og feirings her i huset, mmmm kjøtt, ikke at vi hadde noe å feire men det er da man skal passe på å feire litt ekstra og søndag er det også, men da jeg skulle begynne med de ovnsbakte potetene innså vi at kjøttet var surt. Herregud.
Vi ble også sure. Herregud.
Så ringte jeg til mamma og spurte hva de hadde, om vi skulle kjøpe takeaway sammen og sitte på vår veranda, men de hadde fårikål og vi var forsåvidt straks invitert, men mamma var litt usikker på om det egentlig var nok og det er jo det verste når man kommer og tar maten ut av munnen på folk og alle sitter og ser på andres tallerkner med sidesynet og er så småspist man klarer sånn at ingen skal komme og føle seg spist ut av huset eller mindre velkommen, så vi takket nei og ringte etter takeaway,
og da vi skulle hente takeawayen viste det seg at maten vi hadde bestilt til barnet, som er den eneste retten barnet spiser fra thaien, den hadde de ikke. Hva skulle vi da med de andre rettene, vi måtte jo uansett finne en annen takeaway, bestille til barnet, og vente på maten- jeg tror det var sånn the Stig resonnerte iallefall for han ble så sur at han bare dro uten maten.
Åkei så da hadde vi ikke mat, og så ble det ostesmørsbrød, som ingen egentlig ville ha, men jeg ville egentlig ikke ha thaimat heller for jeg ville jo ha biff, muligens fårikal, så skuffelsen ble egentlig ikke større, bare mer langstrakt, og så fikk vi is med strø til dessert i penskålene for å forsøke å dra det litt opp igjen.
Vi satt ute og spiste i finværet mens naboungen gjennom hele måltidet sto og ropte til oss ved veien.
Kastet: to langtidsmørnede mørbradbiffer
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar