Under ullteppet

Sønnen har fått ny sjef på SFO. Jeg husker navnet fra da jeg vokste opp, som betyr at hun enten var veldig god i handball eller alltid var dritings på fest. Det var de to tingene man ble berømt for i min ungdom. 

Jeg er hjemme med småstein og grus i halsen i dag, jeg tror at om jeg hadde vært statsminister og landet hadde vært i krise hadde jeg nok klart å komme meg på jobb, men nå er det nå ikke sånn da så da er jeg hjemme. (Jeg tror ikke jeg hadde vært veldig godt egnet i den jobben. Men man vet jo ikke. Man har vel alle et ønske og en tro på sin indre superhelt, men jeg vet ærlig talt ikke. Men det er mer sannsynlig enn at jeg blir berømt for å være veldig god i handball, faktisk. OM jeg skulle tatt jobben tror jeg et krav ville vært at jeg fikk forbli anonym. Jeg har ikke noe ønske om å bli brømt. Ikke at noen har tilbydd meg jobben.) Det er mulig jeg kommer til å fyre i ovnen, samtidig har jeg jo verdens tjukkeste ullteppe så det er ikke gitt. 

Jeg planlegger å bli frisk til fredag, for da er det husmøte. På jobb. Eller ikke på jobb, for det er bare meg på min jobb og jeg klarer å administrere det uten å ha møte i kantina, men i det bygget der jeg jobber. Da vi flyttet inn var det jo bare oss der, nå er det masser av folk, og folk i mer sånn voksenjobber som det nok er litt mer status å ha inn i bygget, og vi merker at vi er liksom ikke helt øverst på rangstigen, det er veldig mye informasjon som aldri kommer fram til oss for eksempel, men til forskjell fra min forrige kontorplass får jeg faktisk ha navnet mitt på tavla med oversikt over hvem som er i bygget. 
Feilstavet.
En av de tingene som skal tas opp på husmøtet er om vi alle (som bruker kantina vil jeg tro) skal være med å betale lønna til en som jobber for en av de andre bedriftene, men som holder mye orden på kantina og tidvis arrangerer felles lunsj for alle. Det er supertrivelig med felles lunsj (og hun er supertrivelig) men det er strengt tatt ikke noe jeg har etterspurt og det jeg ikke tror at folk i statlige og interkommunale stillinger alltid forstår er at jeg, som er et enkeltmannsforetak, da må ta av min egen lønn for å lønne hun som holder orden på kantina. Hun tjener sannsynligvis mer enn meg også, så om jeg skal betale si fire prosent av lønnen hennes går det mer enn fire prosent av min egen lønn. Og jeg tror ikke nødvendigvis at de i de statlig støttede bedriftene hadde fått ja og hurra av sine ansatte om de kom tilbake til kontoret og sa at nå skal alle ta en fem prosents lønnsreduksjon fremover så vi har noen som kan arrangere felles lunsj annenhver torsdag. For min egen del er det ikke en fornuftig bruk av penger, iallefall. 
Får se om man blir enda mer av en outsider etter å ha foklart det. Det er også mulig alle er helt på linje. 
 
Jeg er aner ikke helt hva denne dagen bringer, og om jeg kommer til å tilbringe hele under ullteppe. Jeg og søskenbarnet har begynt å sy kofter til ungene våre, vi tilbragte gårsdagen med å konstruere mønster, jeg er usikker på om vi ble litt for høy på våre egne indre superhelter da vi avgjorde at det mønsteret vi endte opp med burde fungere både for en tolv- og en åtteåring. Med litt modifikasjoner så klart. Men likevel. 
Vi hadde en skvett vin på en flaske vi aldri åpnet for den der mønsterkonstruksjonen var altfor krevende. 
Jeg oppdaget dessuten at jeg manglet en halvmeter av en farge, så jeg får prøve å orge til meg klar flaskegrønn i den lokale koftegruppa, eller så får jeg bestille. Det er dagens krav til meg selv.


 
 
 


Ingen kommentarer:

Halvseig

Det er barmarkssesong. Jeg prøver å unngå å bruke sommerlue og sommervotter for man må ta tilfellet i akt og gå luelaus. Jeg fryser bare lit...