Overskrift som ikke inneholder ordet rehab

Jeg har ikke fått noen nye diagnoser siden sist. Det er deilig. Derimot mener fysioterapeuten min at jeg burde vurdere å gå med stokk i trapper. Eh. Stokk. Når ble jeg 83?

 

Den ene fysioterapeuten er fra Nepal. Han er veldig flink og engasjert. God å forklare. Norsk er ikke hans morsmål og selv om jeg skjønner alt han sier, er det ikke alltid jeg rekker å oversette det han sier til det han mener når jeg noterer. Jeg skjønner hva han ville sagt om han var norsk, men det tar for lang tid å skulle skrive ned de riktige ordene. Derfor står det for eksempe: i en nøttesituasjon, de må besitte

De må beskyttes i en nødsituasjon. Stedet der ryggmargen starter og slutter.  

Dette er notater som neppe kan brukes om et halvt år, for å si det sånn. Ferskvarenotater.  

 

Og ellers så skjer det jo ting når det ikke skjer ting. Jeg skjønner litt mer om hvor sammensatt ting er. Jeg skjønner at jeg ikke skjønner endel andre ting, og lurer på om jeg må få til å skjønne det...det er veldig mye sånt det går i her, og ikke noe jeg tror jeg kommer til å skrive om. DA blir det sykdomsblogg. Eller som alle de der ADHD-reelsene på instagram fra folk som nettopp har fått ADHD-diagnose og kjenner at dette må verden få ta del i, det har verden godt av og lyst til (tilfeldig valgt eksempel ettersom det ikke er adhd jeg ikke kommer til å skrive om siden jeg ikke har adhd, om det ikke har kommet tydelig frem.) Jeg innser at det er kanskje på tiktok de er de der videoene, men ettersom jeg er en middelaldrende dame med stokk gjør jeg det eneste riktige og venter til de kommer på insta. 

 

I dag kommer Kajseksa fra Kauto, hun skal være her over helgen, så får vi se på hva vi finner på. Spise, drikke en øl, gå på åpning, shoppe, tror jeg. Mmmmm. Rehabferie. 

Og nå også ADHD

I dag, kjære lesere, var dagen da jeg nesten klarte å pådra meg en ADHD-diagnose. 

Jeg var satt opp på en samtale med sosionom, som jeg egentlig ikke visste helt hva hadde slags arbeidsområde, men det viste seg at vi skulle snakke mest om hvordan jeg har det. Det kan jeg jo godt. 

Og så er jeg et sånt menneske som kan sette stresset litt i kroppen, på den måten at det kommer litt ut i uro. Hoppende bein og armer. OG jeg er kanskje ikke alltid den mest konsentrerte. Vanlige ting kanskje for en med ADHD, men også veldig vanlige ting om man ikke har ADHD. 

Så under samtalen hadde jeg litt hoppefot, jeg prøvde å forklare noe om hvordan det kan være litt vanskelig for meg å slappe av, eller, hvordan jeg slapper mest av hvis jeg gjør noe, og så hadde sosionomen en lampe over hodet der lyspæra var i ferd med å gå, og i TILLEGG var det en til lampe til høyre for meg som også blinket, ujevnt. Og da hendte det jo at jeg så på dem. Der oppe i taket. Det var veldig vanskelig å la være. For de blinket sånn, sant. 

TRE ganger spurte hun meg om jeg hadde ADHD. 

Tre.  

Men så kom det fram under samtalen at jeg har høyere utdanning, og da la hun det fra seg (kanskje også fordi jeg hadde bedt om det) for folk med ADHD klarer ikke ta høyere utdanning. Ifølge legen på huset. 

Her hadde jeg lyst å protestere, for jeg kjenner flere som har både ADHD og en mastergrad bak seg, men jeg kunne jo ikke si noe i frykt for å få plutselig ADHD. Jeg holdt kjeft og dermed var jeg (og flere med meg, egentlig) ferdig utredet. Pjuh. 

Jeg skulle rett videre fra den samtalen til gruppeundervisning i Oppmerksomhetstrening, som handlet om hvordan man holder oppmerksomheten på de riktige tingene, kanskje. Og kom litt fort sveivende inn døra pga tidligere samtale, satt ikke helt i ro heller, for jeg satt på sånn stokke-stol der man har knærne på puter (Varier Variable for den som vil google) og så skulle vi få se en video, og oppgaven var å telle hvor mange ganger man så samme menneske dukke opp i videoen. Og så satt jeg der og gynget som et tre i storm, og glemte oppgaven, eller, jeg glemte å telle og da kunne jeg liksom ikke hoppe på igjen når jeg kom på det, for da hadde jeg allerede mistet tellingen, og da vi skulle rekke opp hånden og si hvor mange ganger vi hadde sett henne, sa de fleste andre nitten og jeg sa to. Men jeg hadde fått med meg alt som hadde hendt i bakgrunnen. Bilder som skiftet på veggen og skrift på skilt osv. 

Åååååh.

Jeg innser at jeg kanskje strøyk litt der. Og det var jo litt typisk at jeg skulle komme rett fra å FORNEKTE min åpenbare ADHD og til det. Nå håper jeg bare at ingen i teamet mitt snakker sammen, for det tror jeg ikke de gjør, for her var det mange faktorer som jobbet mot meg, litt tilfeldig. 

Jeg rakk også opp hånden for å si noe men glemte det jeg skulle si, i rent stress over å fremstå som om ADHD er mitt fremste personlighetstrekk.  

Men jeg har fortsatt trumfkortet: Mastergraden min. 

 

 

Sykdomsbloggingen fortsetter

Bortsett fra at jeg er frisk da. 

Jeg rehabber videre, nå har jeg fått mitt eget treningsprogram, det er stolgym. Stolgym og vanntrening, det funker for meg. Litt unødvendig å ta med seg treningsklær bare. 

Stolgym virker litt latterlig smått, men jeg tror vi driver og nullstiller øvelser jeg har gjort feil i åresvis. 

Jeg får gått veldig lite, det savner jeg, for jeg går jo ellers mye, men jeg har ikke tid å gå tur for all treningen- sitte på en stol og slenge med foten.  Nå skulle jeg gå tur men kom på at da misser jeg jo lunsjen. Jeg tror jeg må skrive det inn i programmet mitt, sånn at jeg har bedre oversikt over mulighetene til å komme seg ut.

 

Ellers kan jeg berette at livet på rehab er veldig lite begivenhetsrikt. Og det er vel meningen. Om et kvarter har vi avspenning, men jeg klarer ikke det, så jeg skipper både den nå og den vi har i kveld. Det kan virke komtraproduktivt å stikke av fra det man ikke får til, men når jeg ikke får det til virker det mot sin hensikt og ligge på et gulv i en gymsal og høre på en cd mens man forgår. Da er det bedre å gå en tur. Må som sagt bare få det inn i programmet. 

 

Begivenhetsløs hilsen, 

middelaldrende kvinne med slitne knær 

JEG LIKER Å TRENE OG Å LAGE SUNN MAT FRA GRUNNEN AV

Jeg skrev at da vi hadde introduksjonsrunde presenterte alle seg med navn, hvor de kom fra og hvor mange barn de hadde. 

Det jeg har brukt noen dager på å fordøye var hvordan de som jobber her presenterte seg. Det var kanskje 6-7 av dem. Samtlige presenterte seg med navn, hvor de kom fra, og at deres interesser var å trene, og å lage sunn mat fra grunnen av. 

Alle vi som var rundt bordet, og som ikke var der fordi det er jobben vår, var slitne damer i 40-50-60- årene, med kropper som i større og mindre grad har sluttet å fungre helt som de skal, og i mange tilfeller med hoder som har fulgt litt etter kroppen og heller ikke er helt på topp, og så har energien kanskje fulgt etter der igjen. Det sitter mange lange sykemeldinger rundt et sånt bord. Vi har jo havnet på rehab fordi det er mye som ikke har fungert og vi trenger hjelp til å få dette "mye" til å fungere. For de fleste rundt bordet har nok både treningsglede og treningsintensitet forsvunnet med energien. 

Der ligger det mye skam. Her er man blitt tjukk og syk og gammel og så trener man heller ikke som man burde, ikke rart kroppen ikke fungerer. Kanskje har man tilogmed aldri vært en sånn som har likt å trene. Da er det ens egen skyld, og skam på det. Huff, dårlig menneske. Men hvor lett er det å trene når kroppen ikke fungerer, energien ikke er der, og hodet svømmer? Selv om man burde? Man vet at man burde. Jeg tror det er veldig mye treningsskam rundt et sånt bord, man trenger ikke en kjekk og superfit fysioterapeut som sitter og sier at han OGSÅ liker og trene og spise sunn mat som han har laget fra grunnen av. 

Hvorfor sier de det? Hvorfor velger de å dra fram akkurat dette? Tror de at vi ikke vet det, eller at vi trenger å høre det? Litt mer skam på det?

Nå har jeg aldri vært innlagt på psykiatrisk (bank i bodet) men om de har sånn inntaksmøter der, tviler jeg på at alle behandlerne sitter rundt bordet og presenterer seg med at de på fritiden liker å ha god psykisk helse og ha fokus på mentalhygiene samt lage god sunn mat fra grunnen av. 

 

Kanskje man kunne sagt noe om at man liker å spille sjakk og har hund. Kanskje det hadde passet like bra. I begge settinger.  

Da jeg hadde første time med det som er min fysioterapeut, spurte han for andre gang (han hadde spurt på telefonen) hva jeg gjorde på fritiden, og jeg svarte at jeg syr og har hage, men det var ikke det han mente, han mente om jeg trente. Også den måten å spørre på, der det rette svaret på hva man gjør på fritiden er JEG LIKER Å TRENE OG LAGE SUNN MAT FRA GRUNNEN AV, ikke Jeg syr og holder vevekurs?, er å bygge opp under treningsskammen. Nei, jeg liker ikke å trene. Det er det verste jeg vet, men jeg har nå likevel et treningsopplegg jeg har fulgt i flere år men sluttet med i sommer, og jeg går til og fra jobb, 30-40 min hver vei. 

Så du bare går? Hm. 

 

Jeg vet ikke helt om jeg klarer å få frem her hvorfor det er provoserende. Det er provoserende. Og så er det jo så lite fruktbart.  

 

 

 

 

Livet på rehab når det går mot helg

Det er kanskje litt clickbait. Livet på rehab, det høres ut som masse hollywoodnarkomane. Og så er vi bare et gjeng slitne damer. Veldig, veldig lite glamour. 

Siden sist har vi trent og spist. Det er stor sett det det går i. Jeg liker best å trene i bassenget, selv om jeg ikke ser så godt hva instruktøren gjør når jeg ikke kan ha briller på. Så trener vi litt med fysioterapeut også, for meg er det litt sånn at den ene dagen gjør det dritondt i knærne og neste gang kan det plutselig være veldig bra, så jeg lider innimellom av imposter syndrome. Hva gjør jeg her, jeg er jo frisk? Og innimellom går det mindre bra. Stort sett når jeg har møte med fysio går det strålende, det er litt forvirrende. 

I dag har vi hatt eh....ja nå har jeg glemt det. Vi hadde en eller annen form for undervisning i morrest. Det var piler overalt. Og skjema. En slags...het det bevisstgjøring om helse? Det er veldig mye bevisstgjøringer, det er ok, men foreløpig ikke så mange verktøy når det gjelder hva vi skal gjøre med all denne bevisstheten. Og så hadde vi basseng, der ble jeg veldig bevisstgjort om at jeg kanskje ikke har fullt så strålende god balanse som jeg trodde jeg hadde, (og har fortalt fysioterapeuten at jeg har og at vi ikek trenger å jobbe med)(dette var en indre åpenbaring, det var egentlig trening vi dreiv med) og så hadde vi trening i gymsal, og så hadde vi avspenning. Der strøyk jeg så det sang, jeg måtte gå fra gymsalen. 

Min gruppe er alltid først på plass i matsalen, det begynner å bli litt komisk. Vi spiser veldig mye. Det er ikke fryktelig god mat her, eller, det er det sikkert, men jeg har alltid hatt litt problemer med lapskaus, karbonader, kjøttpølser og den type kantinemat. Jeg bli lett litt kvalm. Jeg er jo dessuten et rutinemenneske som er borte fra rutinene mine. Ikke rart man ikke klarer å avspenne. Ellers vil jeg påpeke at det er en hyggelig gruppe selv om noen kanskje helst vil snakke om sykdom. Det er mindre prat om unger og sånn enn hva jeg spådde i mitt indre da vi hadde første prensetasjonsrunde her på onsdagen, for da presenterte alle seg med navn, alder og hvor mange unger de hadde. Jeg glemte helt å nevne min, så kanskje de tror jeg er barnløs. Stakkars barnet mitt. Etterpå drømte jeg at the Twig var ute til tolv for både jeg og the Stig hadde helt glemt ham, og når vi ringte ham var det noen andre som tok telefonen. Jeg bryr meg om barnet mitt. Han er bare ikke en naturlig del av noen presentasjonsrunde for meg. 

I helgen skal jeg trene i basseng, terne i gymsal, og gå tur. Og spise. Mer av det samme, altså.  

 

Livet på rehab

Nå som chatGPT har dømt denne bloggen til en sykdommsblogg, er jeg veldig usikker på om jeg tør å skrive om rehaben. Jeg kan jo bare la bloggen stå tom i tre uker.  Eller skrive om Hildegard von Bingen i tre uker, for å forvirre Tsjættgepete. Jeg kan ikke så mye om henne, bare. 

Jeg tror nok at det jeg hadde grudd meg mest til var flutyren hit. Småfly langs kysten av Finnmark i januar, nei nei nei takk. Jeg klarte ikke se forbi den delen. Og kanskje komme kraftig forsinket frem, finne døren låst og stedet mørkt og begynne å orge meg til et hotell. Nei nei nei. Takk. 

Og såklart ble jeg kraftig forsinket, uvær i Vadsø, tekniske problemer i Hammerfest (der var jeg ikke) sirkling over Vadsø fra flyet som kom fra Alta via Hammerfest, mens vi som da kom fra Vardø men skulle til Berlevåg med samme fly som vi egentlig satt i, men med crewet som sirklet over oss, måtte ut av flyet for å vente på flyplassen der de andre skulle til Mehamn med flyet med crewet...finvær i Berlevåg da. Jeg hadde med hornet til en ládjogahpir, sånn at jeg kunne ha noe som distraherte meg under avgang og landing, det må være noe jeg kan men likevel kan konsentrere meg om. Jeg hadde bare ikke ventet at jeg skulle være ferdig med hornet før vi dro fra Kirkenes, for der måtte vi vente på et fly som var forsinket fra Tromsø. Grei landing i Alta i det minste.

Og fant fort taxi da jeg landet, og døren var åpen og en seng sto klar. Jeg var ventet, og ferdig med det jeg har grudd meg mest til. 

 

Jeg tror, som jeg har mistenkt, at det faglige opplegget er bedre enn administrasjonen. Vi har hatt noen infomøter, litt trening, fått timeplan for første uke. Jeg synes den er litt mager men jeg har ikke snakket med fysioterapeuten jeg skal ha enda så jeg er sikker på at jeg får bygge på. 

På det første informøtet ble det snakket litt om forventninger,  hva vi forventet, hva de forventet. En veldig ung og nyutdannet fysioterapeut sa at hun forventet av oss at vi var positive. HAH! Ikke faen! Eller, jeg er jo egentlig det, men å gå rundt og være positiv, det synes jeg ikke man kan stille som krav. Det synes jeg ikke man skal forvente av en gjeng skakkinger på rehab når man er 23 og har en helt frisk kropp og får gå hjem til livet sitt hver dag når klokka blir fire heller. Det er bare det at jeg er ganske positiv. Dessverre. Så jeg får ikke demonstrativt protestert heller. 

Det ble sagt mye fornuftig om både det å å være åpen for å prøve, men også å holde igjen. Og å dele det som var viktig med behandlere så det ikke kommer noe siste dag som ingen rekker å hjelpe deg med. Det tror jeg er lurt å nevne i en sammenheng der mange kommer fra en kultur der du ikke går til legen med mindre du har dødd. Det ble også sagt at man måtte huske at ikke alle er klar i hodet for masse sykdomsprat, så man kan kanskje holde igjen der. Jeg ble litt glad for jeg satt meg ved et eget bord ved frokosten (de andre hadde jo kommet dagen før og hadde blitt kjent, og jeg visste ikke engang hvem som var min gruppe) og jeg var glad for å sitte alene for der borte ved det store bordet var det bare prat om plager og kropp. Det ble også sagt på møtet at det er ok å ikke være sosial, man kan sitte for seg selv i spisesalen, det er helt ok. Bare at det kan man faktisk ikke, for alle gruppene (inndelt etter LIDELSE) har eget bord. Jeg så ikke at jeg hadde græbba en annen gruppes bord. Ved lunsjen satt jeg meg ved riktig bord men nå var det helt stille, siden man ikke får snakke om sykdom. 

Men den eneste som har hylt AU SATAN under treningen, det er meg. Så jeg er verst.  

 

Om en time er det kvelds, jeg vet ikke helt om jeg vil gå, jeg både vil og vil ikke treffe folk. Jeg blir så sliten av meg selv i nye sosiale settinger, for jeg tar så mye ansvar for å få praten i gang, inkludere de stille, få alle til å like meg, og egentlig, egentlig så er jeg faktisk ikke så interessert og ingen har bedt meg om å holde på sånn der heller. Jeg kan bare ikke skru det av. Egentlig har jeg lyst å legge meg, men det er litt tidlig. Og jeg er sulten. 

 

Nuvel. Det blir jo på den ene eller andre måten. Og i morgen er det en ny, spennende dag.  

 

 

Klargjør

Jeg skulle akkurat blåse igang ilden i peisen etter å ha hevet inn et par kubber, og så hostet jeg istedet. Nå er det aske overalt, elegant. 

Det er fortsatt kaldt, det er jo vinter, det skal være kaldt. Men minus tredve er det ikke, bare -23, og på kun andre forsøk fikk vi start på bilen og fikk kjørt ut en kasse som fraktselskapet skal frakte litt på. Ryddet på atelieret og tømt søpla fikk jeg også. 

I morrest hadde jeg sånn inntakssamtale med rehaben jeg skal reise til allerde i morgen (Iiiiiik!) og da jeg nevnte at jeg kom seint på kvelden sa han at ja, de fleste kommer jo dagen før da. I inntaksbrevet står det at jeg skal komme den 6/1 etter klokken 15.00! Jeg har bare ukritisk forholdt meg til det. Flytilbudet i Finnmrk har dirigert resten. Det som er frustrerende her er ikke at det går forskjellige beskjeder og forventninger hit og dit, men at alle andre åpenbart skjønner og forstår noe jeg ikke vet. Jeg er overhodet ikke inneforstått med at jeg skal komme dagen før om det står at jeg skal komme på dagen, men etter tre, men det skjønner de andre. Hvordan gjør de det? But how? How how how?

Ellers var det nå greit, jeg prøver å forklare litt hvordan jeg har det, vi prøver å forventningsavklare hverandre. Som man skal. Han fysioterapeffften spurte om jeg driver med noe i fritiden, ja, eh, jeg syr og vever jo, sa jeg, han ble helt forvirret og spurte to ganger til, det viste seg at han lurte på om jeg gikk på noe trening. Sånn gammeldamelaget i fotball liksom. Det gjør jeg jo ikke, jeg kan jo hverken springe eller hoppe.

Jeg driver altså ikke med noe på fritiden. 

For da må jeg jo være sammen med folk. Det liker jeg ikke. 

Jeg er redd jeg blir en skuffelse på rehaben. Lat einstøing. Hater å ikke være flinkis.

Nå skal jeg pakke. Ytterklær, innerklær, og en notatbok, sånn at hvis noe viktig har blitt sagt og jeg har glemt det, så har jeg kanskje skrevet det ned. 

Jeg gleder meg veldig til å være ferdig med dette.

Energi og bevegelse

I dag gikk jeg til byen. Jeg har jo hatt som evighetsprosjekt å gå ned og kjøpe en badedrakt til knehaben, men ettersom jeg ikke ble frisk på evigheter, det vil si, på nyttårsaften var jeg pigg igjen så i det minste var jeg ikke syk både i fjor og i år, så har det ikke blitt noe av og jeg har vært litt stresset over det. I dag var det tredve minus så det frista fortsatt ikke, men nå var det gjørbart. 

Det mest upraktiske med tredve minus er ikke egentlig å være ute. Man har jo på ullongs og ullskjorte og boblebukse og ullgenser og ullinnlegg til jakka og dunkåpe og skinnlue og polvotter og to skjerf, men det er ikke så praktisk når man skal være inne i en butikk. Særlig er det ikke praktisk når man skal prøve badedrakt, så jeg fant en som så passelig ut på Outlet, ikke så dyr, la 300 kroner i potten og sjangsa bare. 

Jeg har ikke prøvd den enda så jeg vet ikke om jeg må ut i morgen og gjenta prosedyren. Håper jo ikke det da.  

 

Her fyrer vi i ovnen og sønnen har ymtet frempå om kakao, som jo hører kulda til, men som han også nekter å drikke før den er helt kald, men det blir nok til at jeg sier ja ganske snart. Og prøver badadrakt.  

Hallo nye år

Nå kommer 2026.

2025 har vært et litt langt år som jeg ikke helt har klart å fylle. Nå er det borte. 

Jeg har lenge gruet meg til starten på 2026, som er knehab, på den annen side er jeg ferdig med det når bare februar kommer. Jeg har innsett at noe av det jeg gruer meg mest til er selve turen dit. Småfly langs finnmarkskysten i januar, det kan være en tur for folk med stålhjerter og nerver knapt festet til selvet. Men det ser ut på værmeldingen som om det skal være ganske vindstille i østfylket i allefall, og vestfylket har jeg ikke turt å sjekke enda, for det blir jo bare som det blir. 

Og så liker jeg jo ikke gjøre sånt som jeg ikke har gjort før. Eller å være en plass der jeg ikke kommer meg bort. Og det er klart at jeg kommer meg jo derifra om jeg vil, det er bare så springe, ingen har låst meg inne, men å komme seg fra vestfylket til østfylket er jo ikke bare enkelt heller. Ikke at jeg tror jeg kommer til å ville bort. Men følelsen. Liksom. Lizm. Huff. Og å være sammen med folk hele dagene, jeg er jo alene hele dagene, etter eget valg.

Og så er jeg litt nervøs for at det blir sagt masse viktig som jeg bare glemmer. Jeg skulle hatt med en assistent. For jeg er ikke så flink å følge med, jeg detter ut endel, og ikke husker jeg det som blir sagt heller. Enormt sympatisk er jeg. Men ihvertfall er jeg voksen nok til å innse at sånn ER det. 

Jaja. Det er tre uker, det klarer jeg. Og flyturen tilbake er dirketefly, ikke ned mellom alle fjell og i alle fjorder. 

 

Når jeg kommer tilbake er det både en sekstiårsdag og en festival. Så er det muligens en jobb som jeg ikke vet noe om fordi ingen kan si noe, men som kan være litt spennende. Og så er det en jobb til som kanskje kan bli litt leirskole, kanskje kjempefin. Og så skal jeg installere et verk i Lofoten (mer småfly langs kysten) og så kommer sommerferien. Og så vet jeg ikke. Håper det blir bra.