Det er kanskje litt clickbait. Livet på rehab, det høres ut som masse hollywoodnarkomane. Og så er vi bare et gjeng slitne damer. Veldig, veldig lite glamour.
Siden sist har vi trent og spist. Det er stor sett det det går i. Jeg liker best å trene i bassenget, selv om jeg ikke ser så godt hva instruktøren gjør når jeg ikke kan ha briller på. Så trener vi litt med fysioterapeut også, for meg er det litt sånn at den ene dagen gjør det dritondt i knærne og neste gang kan det plutselig være veldig bra, så jeg lider innimellom av imposter syndrome. Hva gjør jeg her, jeg er jo frisk? Og innimellom går det mindre bra. Stort sett når jeg har møte med fysio går det strålende, det er litt forvirrende.
I dag har vi hatt eh....ja nå har jeg glemt det. Vi hadde en eller annen form for undervisning i morrest. Det var piler overalt. Og skjema. En slags...het det bevisstgjøring om helse? Det er veldig mye bevisstgjøringer, det er ok, men foreløpig ikke så mange verktøy når det gjelder hva vi skal gjøre med all denne bevisstheten. Og så hadde vi basseng, der ble jeg veldig bevisstgjort om at jeg kanskje ikke har fullt så strålende god balanse som jeg trodde jeg hadde, (og har fortalt fysioterapeuten at jeg har og at vi ikek trenger å jobbe med)(dette var en indre åpenbaring, det var egentlig trening vi dreiv med) og så hadde vi trening i gymsal, og så hadde vi avspenning. Der strøyk jeg så det sang, jeg måtte gå fra gymsalen.
Min gruppe er alltid først på plass i matsalen, det begynner å bli litt komisk. Vi spiser veldig mye. Det er ikke fryktelig god mat her, eller, det er det sikkert, men jeg har alltid hatt litt problemer med lapskaus, karbonader, kjøttpølser og den type kantinemat. Jeg bli lett litt kvalm. Jeg er jo dessuten et rutinemenneske som er borte fra rutinene mine. Ikke rart man ikke klarer å avspenne. Ellers vil jeg påpeke at det er en hyggelig gruppe selv om noen kanskje helst vil snakke om sykdom. Det er mindre prat om unger og sånn enn hva jeg spådde i mitt indre da vi hadde første prensetasjonsrunde her på onsdagen, for da presenterte alle seg med navn, alder og hvor mange unger de hadde. Jeg glemte helt å nevne min, så kanskje de tror jeg er barnløs. Stakkars barnet mitt. Etterpå drømte jeg at the Twig var ute til tolv for både jeg og the Stig hadde helt glemt ham, og når vi ringte ham var det noen andre som tok telefonen. Jeg bryr meg om barnet mitt. Han er bare ikke en naturlig del av noen presentasjonsrunde for meg.
I helgen skal jeg trene i basseng, terne i gymsal, og gå tur. Og spise. Mer av det samme, altså.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar