Det var tretti minus i morrest så det var ikke så vanskelig å overtale seg selv til (om? hva er riktig preposisjon?) hjemmekontor. Det ble desto vanskeligere for sønnebarn å legge avgårde til skolen når begge foreldrene skulle bli igjen hjemme (én skulle til optiker om straks), det brant i ovnen, teen sto på bordet, og her måtte man avgårde gjennom kulden til nok en dag på skolen. Gympose måtte man også slepe med seg.
Selv går jeg enda og absoberer hele rehaboppholdet og har mer gått rundt og tenkt på ting heller enn effektiv jobbing. Jeg tenker at de andre var jo både sykemeldt under oppholdet og også ut den uken her, jeg er rett i jobb, så jeg må få lov å ta det litt rolig.
Den tankegangen der irriterer meg og er noe jeg skal prøve å slutte med. Det der at jeg må hente en slags bekreftelse i noe annet. Hvorfor kan jeg ikke bare slå fast: jeg er sliten, jeg må tenke, det er ingenting som haster på jobb og det kommer til å bli travelt ganske snart, så nå er jeg hjemme. Men istedet strarter jeg med remsa: de andre var sykemeldt, jeg burde også vært det, derfor kan jeg være hjemme nå. Hva skal jeg med den tankegangen?
Hva?
Jeg har fått stokk! Til å gå i trapp med! Altså, det er en helt vanlig stokk, etter bestefar, som heldigvis var en lav mann så den passer meg som er en lav kvinne, jeg trenger den kun til å gå i trapp med mener jeg. Det er ikke en spesialdesignet trappestokk fra hjelpemiddelsentralen. Jeg klarer ikke helt å se for meg hvordan en sånn skulle sett ut.
Men: Her re GUHD så mye lettere det ble å gå i trapp da! Jesus og Maria og hvertfall ti av dispilene!
Jeg må øve meg litt på nedover, for stokken må bli igjen et trinn over der jeg tenker hele tiden, men jeg har god tid til øving, for å si det sånn.
Jeg husker en stokk med et slags løvehode også, men den fant mamma ikke. Skikkelig standsmessig. Kanskje den dukker opp.
Det hadde vært gøy.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar