Nå som chatGPT har dømt denne bloggen til en sykdommsblogg, er jeg veldig usikker på om jeg tør å skrive om rehaben. Jeg kan jo bare la bloggen stå tom i tre uker. Eller skrive om Hildegard von Bingen i tre uker, for å forvirre Tsjættgepete. Jeg kan ikke så mye om henne, bare.
Jeg tror nok at det jeg hadde grudd meg mest til var flutyren hit. Småfly langs kysten av Finnmark i januar, nei nei nei takk. Jeg klarte ikke se forbi den delen. Og kanskje komme kraftig forsinket frem, finne døren låst og stedet mørkt og begynne å orge meg til et hotell. Nei nei nei. Takk.
Og såklart ble jeg kraftig forsinket, uvær i Vadsø, tekniske problemer i Hammerfest (der var jeg ikke) sirkling over Vadsø fra flyet som kom fra Alta via Hammerfest, mens vi som da kom fra Vardø men skulle til Berlevåg med samme fly som vi egentlig satt i, men med crewet som sirklet over oss, måtte ut av flyet for å vente på flyplassen der de andre skulle til Mehamn med flyet med crewet...finvær i Berlevåg da. Jeg hadde med hornet til en ládjogahpir, sånn at jeg kunne ha noe som distraherte meg under avgang og landing, det må være noe jeg kan men likevel kan konsentrere meg om. Jeg hadde bare ikke ventet at jeg skulle være ferdig med hornet før vi dro fra Kirkenes, for der måtte vi vente på et fly som var forsinket fra Tromsø. Grei landing i Alta i det minste.
Og fant fort taxi da jeg landet, og døren var åpen og en seng sto klar. Jeg var ventet, og ferdig med det jeg har grudd meg mest til.
Jeg tror, som jeg har mistenkt, at det faglige opplegget er bedre enn administrasjonen. Vi har hatt noen infomøter, litt trening, fått timeplan for første uke. Jeg synes den er litt mager men jeg har ikke snakket med fysioterapeuten jeg skal ha enda så jeg er sikker på at jeg får bygge på.
På det første informøtet ble det snakket litt om forventninger, hva vi forventet, hva de forventet. En veldig ung og nyutdannet fysioterapeut sa at hun forventet av oss at vi var positive. HAH! Ikke faen! Eller, jeg er jo egentlig det, men å gå rundt og være positiv, det synes jeg ikke man kan stille som krav. Det synes jeg ikke man skal forvente av en gjeng skakkinger på rehab når man er 23 og har en helt frisk kropp og får gå hjem til livet sitt hver dag når klokka blir fire heller. Det er bare det at jeg er ganske positiv. Dessverre. Så jeg får ikke demonstrativt protestert heller.
Det ble sagt mye fornuftig om både det å å være åpen for å prøve, men også å holde igjen. Og å dele det som var viktig med behandlere så det ikke kommer noe siste dag som ingen rekker å hjelpe deg med. Det tror jeg er lurt å nevne i en sammenheng der mange kommer fra en kultur der du ikke går til legen med mindre du har dødd. Det ble også sagt at man måtte huske at ikke alle er klar i hodet for masse sykdomsprat, så man kan kanskje holde igjen der. Jeg ble litt glad for jeg satt meg ved et eget bord ved frokosten (de andre hadde jo kommet dagen før og hadde blitt kjent, og jeg visste ikke engang hvem som var min gruppe) og jeg var glad for å sitte alene for der borte ved det store bordet var det bare prat om plager og kropp. Det ble også sagt på møtet at det er ok å ikke være sosial, man kan sitte for seg selv i spisesalen, det er helt ok. Bare at det kan man faktisk ikke, for alle gruppene (inndelt etter LIDELSE) har eget bord. Jeg så ikke at jeg hadde græbba en annen gruppes bord. Ved lunsjen satt jeg meg ved riktig bord men nå var det helt stille, siden man ikke får snakke om sykdom.
Men den eneste som har hylt AU SATAN under treningen, det er meg. Så jeg er verst.
Om en time er det kvelds, jeg vet ikke helt om jeg vil gå, jeg både vil og vil ikke treffe folk. Jeg blir så sliten av meg selv i nye sosiale settinger, for jeg tar så mye ansvar for å få praten i gang, inkludere de stille, få alle til å like meg, og egentlig, egentlig så er jeg faktisk ikke så interessert og ingen har bedt meg om å holde på sånn der heller. Jeg kan bare ikke skru det av. Egentlig har jeg lyst å legge meg, men det er litt tidlig. Og jeg er sulten.
Nuvel. Det blir jo på den ene eller andre måten. Og i morgen er det en ny, spennende dag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar