Og så var de der tre ukene jeg hadde grudd meg til, over.

Nå sitter jeg på en sofa på rommet mitt og venter på at det skal bli på tide å ta flyet. Det går om fem timer. Om to timer er det kvelds...frem til da er det ingenting...og så kommer jeg sikkert til å dra litt før jeg må til flyplassen, bare for å bli ferdig med første ledd av reisingen. Jeg har akkurat kranglet litt med meg selv, jeg har jo pakket, men jeg trenger negleklipperen. Er det verdt å ta den opp av kofferten, som ligger åpen på sengen med toalettmappa øverst, når det bare er fire timer til jeg skal dra?

Jeg fant ut at det fikk gå. 

Jeg har også vært en tur på senterert her der de selger pokemonkort stykkevis og delt, og kjøpt kort til sønnen, med en litt omtrentlig forklaring på hva han ville sett etter selv, og likevel ikke helt skjønt hva det var jeg skulle se etter, så nå har jeg kjøpt tredve pokemonkort som sikkert er helt feil.  

 

I går etter at jeg både hadde sagt i fra om at VI SKAL VÆRE PÅ ROMMET NÅR VI ER SYKE og øvd meg litt på hvordan jeg skulle forholde meg til den syke som ikke ville være på rommet, når hun dukket opp i gruppeundervisningene i dag (gårsdagens "i morgen") hørte jeg plutselig en trillekoffert i gangen og så fikk hele gruppa en snap om at hun dro hjem. Jeg både syntes det var helt rett og fikk litt dårlig samvittighet siden det åpenbart ikke var det hun opprinnelig hadde planlagt med forkjølelsen sin. Og jeg har en anelse om at hun er et sånt menneske som tar seg litt nær av ting. (Det er jo jeg også.)

Men alt i alt den beste løsningen, helt klart.  

 

Og så er rehaben ferdig. 

Jeg har ikke blitt bra i knærne. Jeg har heller ikke blitt bedre, men jeg har ikke noe panikk over det, jeg tenker at det er et langvarig arbeid som jeg nå har begynt på. De sier også at det ikke er sikkert at jeg blir bra i knærne. Nå har jeg hatt dårlige knær så lenge at det er allerede litt sånn det er. Men jeg har noen nye øvelser og noen nye innsikter om hvordan ting henger sammen, og noen ting jeg må følge opp der hjemme, og så har jeg møtt masse fine folk. Noen kommer jeg til å møte igjen...siden de bor i Øst-Finnmark og sogner til mitt sykehus. Jeg er ofte glad for at folk ikke er frisk, da treffer jeg dem igjen.  

Men alle er med meg videre.  

 

Knærne også dessverre. Og et litt rotete hode med hjernen i brann, som jeg heller ikke kan legge igjen her. Det må bli med meg hjem. Jeg får leve med det.