i dag da

 i dag er det onsdag

sånn. da vet vi det

God mandag!

Jeg glemte helt at jeg var en mandagsblogger så nå er jeg en onsdagsblogger.

Det er vel strengt tatt et godt tegn at jeg har lite å skrive om, at livet er litt stille og kjedelig, når man ser på hva spennende og innholdsrikt har medført av motstand og sutring de siste årene. Høsten er her, den er lang og sein, vanligvis hadde vi hatt minst ett snefall til nå, men det er ti grader og alt føles litt fremmed. Og selv om det er varmere og høsten varer evig, er det mørkt som før og dagene er kortere til tross for en temperatur som hører en annen årstid til.

I går hadde jeg siste vevekurs med damene mine, de er flinke og klarer seg selv nå. Det var ikke så mange som kunne komme, og selv skjønte jeg ikke helt hvordan jeg skulle kunne klare å ha vevundervisning med en meters avstand, men det virker jo også som om jeg er det siste levende mennesket som bryr meg om smittevernstiltak. Og nå er det iallefall avsluttet, som arrangøren ville, og jeg synes også det er greit å være ferdig.

 

Jeg hadde da minst tyve cm til jeg skulle skrive om, hva var det da?

 

Jeg jobber med farge fra myrull, og jernbiter, og det stinker. Det stinker heldigvis ikke sånn at kroppen tenker FAREPÅFERDE! som den gjør når det lukter fis eller løsemidler, men det lukter surt. Jeg venner meg ganske fort om morgenene, og det må jeg jo. Det er ganske kaldt på atelieret så det er heller ikke sånn at det tørker særlig fort, så jeg blir sittende i surlukta. 

I går fikk jeg 29 kilo ark som jeg hadde skrevet etter, og som jeg skal bruke til myrullen, såjeg får vel gå og pakke opp, men etter som det ligger stinkende biter med vått papir dynket i myr og jern på alle ledige flater, blir det nok en logistisk utfordring...

Åja der ja

Jeg skal jo stille ut på Nasjonalmuseet til våren. Eller når de åpner. Nå ble jeg plutselig usikker på om jeg overhodet har nevnt det? Saken er at jeg har visst det så lenge selv så når det ble offentliggjort tror jeg at jeg hadde visst det et år. Det var ikke så stort eller nytt lengre, ikke for meg ihvertfall. Det var fint å endelig kunne si høyt, men det var liksom ikke så mye å prate om heller.

Så jeg skrev kanskje aldri om det?

Uansett, blablabla åpningsutstiling blablabla mange med blablabla kuratorbesøk blablabla jegskalværemed.

Og det fine med det er, at når man blir spurt, som man jo ofte blir når man driver med noe pussig på en liten plass i Gokk der alle driver med noe normalt, hva det er man holder på med og om hvor man skal stille ut, så kan jeg si:

Nasjonalmuseet.

Og det har alle hørt om! De synes kanskje ikke det virker så stort, eller nødvendigvis imponerende, kanskje regner de med at alle kunstnere i Norge stiller ut der årlig, men iallefall: Najonalmuseet! det har de hørt om! så da kan de nikke, og jeg slipper å drive å forklare noe om Kunst, og alle er med. 

Det er bra.

Mandag

Noen har tatt kontakt med meg. På instagram. For jeg har lagt ut et par bilder og vedkommende synes de var fine og ville vite pris. Og da blir jeg så uhyyyyyre skeptisk. Hehe.

Det er fine bilder og det virker helt klart som en normal og oppegående person altså, men bildene er fra kjelleren her, og viser ikke akkurat bildene på sitt beste. Hvem vil ha noe sånt?

Jeg har sendt litt bedre bilder. Og opplyst om pris. Som jeg regnet med ville føre til fall i interessen, men vedkommende ville fortsatt ha mål og om jeg hadde flere, så det har jeg da sendt. Med skepsis. Naturlig skepsis? Søskenbarnet mitt ble helt OPPGITT da jeg fortalte om skepsisen og forlangte å få ta over salgsavdelingen, men jeg tror altså jeg har sendt normalt høflige mailer som svar.

Andre har tatt kontakt med meg, og det er en som nok ikke vil vedstå seg å være koftepolitiet. Hehe. Jeg har sydd ferdig syvårskofta, fått the Stig til å fotografere meg, og lagt den ut i skjermmediene, deriblant på den lokale koftegruppa sin facebookside.

Den er litt uvanlig den kofta, for istedet for rødt klede har jeg brukt et rutete ullsjal i dekorasjonene. Der det skal være grønt i kofta, har jeg lagt inn hvitt, bortsett fra i halslinningen, for hvem vi ha hvit halslinning, og her i Sør-Varanger skal den alltid være grønn. Det har jeg beholdt. Men så ble det helt nittitallsjul å skulle ha rødrutete ullstoff rundt grønn halslinning, så der har jeg spekulert og fundert litt, og lagt hvitt istedet. Og ellers har jeg holdt meg til fargelogikken i kofta. Og den ble kjempefin. Og je la den ut. Da fikk jeg en kommentar på at den ble feil, og nå vil jeg si at det var JEG som la den ut i koftegruppa, så jeg er helt med på innspill, og dette er også til overmål et menneske jeg synes det er interessant å diskutere med, men det er ganske stor forskjell i å si for eksempel "Jeg er nyskjerrig på valgene du har tatt?" og å legge ut et photoshoppet bilde av kofta i kommentarfeltet, endret til sånn som du sier den burde ha vært. Den første tilnærmingsmåten sier at man respekterer og er inneforstått med at den andre også har koftekunnskaper, den andre tilnærmingsmåten gjør det ikke, og alle svar på den blir et slags forsvar og ikke en diskusjon. Uavhengig av om det var sånn man mente det. Og for min egen del gjør det ingenting, men det skaper et visst miljø da. I gruppa. Og det har jeg brukt litt tid på å tenke at jeg i grunnen synes er litt synd.

Den tredje som har tatt kontakt er kommunen, som forteller at det nå er kokepåbud for alt drikkevann, inklusive tannpuss og kaffetrakter, og det tror jeg faktisk ikke jeg kan huske har skjedd før her hjemme. Jeg fikk helt bergensflashback, plutselig står jeg på kjøkkenet på den råtne hybelen i Christian Michelsensgate og koker vann. Jeg blir nesten litt nostalgisk. 

Men ikke så nostalgisk at jeg ikke håper de får orden på det.

Ettersom det ser ut til at jeg har begynt med å bare blogge på mandager, får jeg avslutte med å ønske alle en god uke!

 

Uten meg...

Nå kom det akkurat to fyrer her med stockholmsdialekt og hentet kunsten min. Egentlig skulle de komme seint i ettermiddag, så ringte de i går og bare vi kommer i morgen bitti, og jeg bare eh nei, jeg har jo ikke pakket kunsten, ikke kom før ti!

The Stig rådet meg til å gå ned og pakke i går kveld, enda jeg jo allerede hadde vært én gang på jobb den dagen, og han gir de beste rådene, så det gjorde jeg, og bra var det for de kom klokken ni.

Og da de lastet inn i bilen var jeg på nippet til å rope Vent! Jeg skal være med, jeg skal bare ha på meg skoene!

Åh, jeg savner Stockholm.

 

 

Passivaktiv venting

Jeg sitter og venter på et mål. Jeg trodde det skulle være enkelt, selv om de som har målet sitter i Sverige og snakker svensk, og jeg sitter i Norge og bare snakker godt svorsk, men det har strandet.

Jeg skal stille ut i et rom som har en avsats høyt opp på veggen. Man kan gå ut på den avsatsen og se ned i rommet. Jeg trenger å vite avstanden fra gulvet på avsatsen, og opp til innertaket i det store rommet man ser utover. Når jeg har den, kan jeg gjøre ferdig et verk som skal henge der, pakke, og så er det én ting på lista som kan hukes av.

Men nå har jeg fått så mange pussige svar på dette, at jeg begynner å lure på om det ikke er sånn at det er en avsats, eller at man ikke kan stå på den, eller at man ikke kan se ut i det store rommet, eller at det ikke er et stort rom. For jeg synes jeg forklarer det så greit, men det er ingen som forstår. Altså er det kanskje et parameter som er feil.

Det hadde vært så kjekt å bli ferdig med dette. 

Jaja, jeg har egentlig andre ting jeg kan gjøre mens jeg venter. Jeg var bare så innstilt på å bli ferdig.

Yeeeeeeeessssss

Det som skjedde i går rett før jeg gikk hjem, 

var at jeg fikk en mail fra advokaten vår om at klagen vår hadde fått medhold i finansklagenemnda.

Nemnda gir oss enstemmig medhold på alle punkter. De sier at motpartens påstand om at "drenering er et begrep som kan omfatte så mangt", når den fremsettes ubegrunnet som her, ikke svekker den fagkyndige rapporten framsatt av oss, som sier at det ikke er drenert.

Yessssssssss.

Mamma sa at det skulle da bare mangle, og jeg er helt enig, men det har tatt et år å få medhold i at når det ikke er drenert, så er det faktisk ikke drenert. Juss altså.

Vi får halvparten av det vi har brukt tilbake. Det er gitt en generell avkortning basert på dreneringens alder. Her var vi litt skuffa, for dreneringer her varer mye lengre enn dreneringer sørpå, og det er søringdreneringer som er brukt som mal for avkortningen, men søren heller, vi spretta champagnen, vi.

Så kan jo motparten nekte å ta dette vedtaket til etterretning, og det må vi bare vente til uti oktober og se om de gjør. Men etter kun litt vurdering fant vi ut at vi skulle sprette champagnen uansett, fordi logikken i det minste hadde vunnet ett slag i denne krigen, og fordi man må skynde seg og passe på å drikke champagne når man kan, når det kanskje ikke blir seier til slutt uansett.

Men vår advokat sa at hun hadde til gode å oppleve at noen ikke retta seg etter et vedtak i nemnda. Det hadde jo vært fint om ikke dette ble første gangen!

øøøøøeeeehmenherregudok

Det er rart det der, enten er det ingenting å gjøre eller så er det TITUSENSINNSYKTMILLIONERMÅGJØRESNUH!

Jeg er på den siste der nå.

 

Egentlig skulle jeg bare lese søknader til en stipendjury jeg sitter i, og ha god til til det, men på grunn av kåråna på annet hold (pandemi) så har noen bedt meg levere mange flere verk enn planlagt til en utstilling. Dette har jeg ca tre dager på å løse. Nå jobber jeg jo ikke så fort at dette egentlig er mulig, men dette er nesten ferdige verk. Det som da må løses er opphenget, og det er ofte den mest tekniske delen. Det er forholdsvis viktig at ingenting ramler ned når det vel er hengt opp. 

Det jeg holder på med nå er fem stk tre meter lange kabler som skal henge fra taket. Jeg har ikke tre meter under taket og de skal henge ganske høyt oppe så jeg lurte litt på om jeg skulle ringe det lokale teateret og høre om jeg fikk låne sceneriggen, men så er det å få fraktet de kablene da...de er sinnsykt tunge.

Så kom jeg på at jeg kan prøvehenge dem i trappeoppgangen her, det blir høyt nok. Det er bare det at jeg blir så selvbevisst når jeg driver og sleper og sliter på masse  gummikabler påknyttet oransj tau på toppen og en liten sokk av myggnetting på, når de andre som jobber her jobber i Havnevesenet og Norsk Test og lokale aviser og regnskapskontor, og der kommer jeg med en skitten gummikabel jeg knapt klarer løfte og hepser den over rekkverket og bare, Jeg skal bare sjekke om den henger pent sånn her...eller om jeg må bytte ut slangeklemmene med en annen festemekanisme!

Jeg føler at jobben min er litt som en slags vaktmester, bare at ingenting blir noengang reparert og ingen skjønner hva jeg gjør der. 

Men jeg tror festemekanismen fungerte. 

I dag var planen å prøve ut en strømpe til tauknutene, men plutselig står det en gammel fyrkjele rett under trappehuset. Rett i hengingen, liksom. Fyrkjele!

Kjære kurator, jeg kan tyværr ikke levere som lovat, da det nu står en varmepanna på mitt testpunkt.

 Varmen er også av i bygget. For fyrkjelen står i trappeåpningen.

Jeg har funnet han som installerer ny, men kvir meg litt for å spørre om han kan flytte litt på den gamle: jeg skal prøve om det blir pent med denne myrullinfargede strømpen av myggnetting på denne kabelen når den HENGER, skjønner du.

Heldigvis har jeg vært kjempemasse syk og sittet i sofaen og lest søknader, for neste helg kommer det to kuratorer, de skal se på all kunsten som jeg plutselig kommer til å ha sendt til Sverige når de kommer. Det løser jeg ved å printe ut en masse bilder som de kan se på, og å pakke fram noen gamle verk. Men nå jobber jeg jo sånn at det er ikke bare å pakke ut, hvert enkelt verk må faktisk bygges opp på plass og det tar fort en halv dag pr verk. Jeg har fått lånt et bittelite rom til her på bygget, det er veldig fint, men jeg må rydde det og flytte over små skulpturer dit. 

Inniher må jeg få plass til et heldagsmøte om nevnte søknader, samt å lese gjennom mine egne notater på ca 263 søknder

Og nå gikk brannalarmen. Men den har gått så mange ganger i det siste at jeg har hørselvernet liggende klar, og en grei rutine på å hepse med meg datamskinen og gå ut. 

I går glemte jeg skoene da.

Planen er at når dette er ferdig tar jeg en fridag eller to og syr ferdig kofta mi. Jepp. dere hørte rett. Jeg har begynt å operere med umotiverte fridager UTEN å være så sliten at jeg vil gråte. Jeg har tatt lærdom. Fremdrift!

 

Dette også mot en slutt

Jeg fikk et sporingsnummer av plakettfolket i går, det viser seg at plaketten har ligget nede på SparKjøp i to uker, jeg har bare ikke fått noe beskjed. Da jeg henta den påpekte jeg dette, hun som jobbet der holdt adresselappen opp foran ansiktet mitt og sa pekte Det er ikke noe telefonnummer her! 

Avogtil kan man bli litt lei av den østeuropeiske servicen her i Kirkenes.

Jeg påpekte (men ikke like bokstavelig) at dette er jo posten, jeg har jo postkasse, jeg har adresse, den står på, skal det være umulig å få utlevert ting når noen ikke vet telefonnummeret ditt? og hun sa at da måtte jeg ringe kundeservice. Jeg er litt lei av denne fragmenteringen. Det er umulig å få gitt en tilbakemelding om at ting ikke fungerer med mindre men er helt over gjennomsnittet engasjert.  

Men! Plaketten var kjempefin. Både jeg og the Stig stusset lenge på stavemåten av etternavnet, men jeg heter jo også det, og det ER sånn det staves. Det bare virka så pussig. Det ser forsatt rart ut. Men det er rett. Og snart kommer det nok til å se normalt ut. En kompis skal bore i steinen og feste plaketten. Og så kan vi sette ut steinen.

Jeg har lyst å vise den til alle, men det blir litt rart, jeg skjønner det. Det ble et ganske fint og personlig minneord, men man må kjenne pappa for å skjønne det, og poenget blir litt borte om det må forklares.

Pappa sitt eget paradis var hytta på Harefossen, bygget i 1932 av transportkasser fra AS Sydvaranger. Hele sommeren lå familien der ute. Farfar kom gående ut i helgene med forsyninger som mel, meitemakk og bygningsmaterialer. Det finnes en historie om da han kom med ny dør, men han bar også tvillingene. Først bar han tvillingene et stykke, satte dem fra seg i lyngen, gikk tilbake og hentet døra, så bar han døra et stykke forbi tvillingene, satte den ned, gikk tilbake og hentet tvillingene...

Pappa overtok hytta når det bare var ham igjen her i Sør-Varanger, men bygde for noen år siden ny, for transportkasser er ikke et evigvarende materiale. 

Og Harefossen ble demmet opp i 1963, elva ble større, strømmene striere, men fossen ble stille. 

Pappa sa alltid at han hørte duren fra fossen. Alltid. Han hadde den inne i hodet når han var på Harefoss.

 

 

De døde og de gående

Jeg fikk jo omsider kontakt med noen som ville selge meg en plakett til pappas gravstein. Jeg synes fortsatt det er rart at de aller fleste jeg sendte forespørselen til, ikke svarte.

Åneeeeei, nå er det noen som vil kjøpe produktet vi tilbyr. Ikke svar!

De som svarte, har heller ikke vært sånn helt på, det har vært mye purringer fra min side, men de har også vært nøyaktige og ringt meg de gangene noe har vært uklart eller det åpenbart har vært noe jeg ikke har forstått.

Men noen plakett har jeg ikke sett noe til. det skulle være seks ukers leveringstid, nå er vi vel oppe i 12, første gang jeg purret var den akkurat kommet, andre gangen var den fortsatt kommet men ikke sendt fordi de trodde jeg skulle komme og hente den (vi har snakket mange ganger om at jeg befinner meg i Kirkenes) og tredje gangen var den sendt i postoppkrav, og det begynner å bli en skikkelig lang stund siden.

Nå er det jo ingen fare for at pappa kommer til å stå opp fra de døde og plaketten blir unødvendig, men det hadde likevel vært veldig greit å bli ferdig med dette. Veldig, veldig.

Og når den kommer, skal the Stig få pakke opp og sjekke at den ser ut som den skal for jeg ORKER ikke hvis det er feil. 

I de levendes rike går vi og irriterer oss litt over den planlagte veiutbyggingen. Den som gjør at veivesnet kapper deler av tomta, vet dere. Akkurat det gjør ingenting. Men da vi fikk den meldinga, fikk vi bare oversikten over akkurat vårt hus, så vi var jo litt spente på helheten, og særlig de punktene i trafikken der vi selv møter på problemer, som gående.

Det første som er litt irriterende er at man velger å satse på vei og tungtrafikk og biler i full fart midt gjennom det som er et boligområde. Det er prinsipelt og overbyggende en dårlig idé, synes alle som bor her.

Selv synes jeg videre ideen om at den nye gang- og sykkelstien som skal bygges, skal brukes av bilene til å kjøre på, er kjempeteit. De som tidligere kjørte rett ut på veien, skal nå kjøre langs gangstien til de kommer til ett av to punkter der man nå kan kjøre på veien. Det gjelder vel en 13-14 hus som tidligere hadde hver sin innkjørsel. 

Og da ser jeg jo for meg hvem som enten må snu, eller hepse barnevogn eller spark opp i skavla eller ned i grøfta, om man møter en bil på denne to meter brede veien. Dette synes jeg er en så utrolig dårlig ide.

I tillegg er det mange dårlige enkeltløsninger for folk som bor langs veien og mister deler av parkeringsplasser og tomter, såklart. Det vil det jo alltid være. Men når resultatet er så dårlig er det jo ekstra forstemmende.

Innsats

Nå skal jeg rydde på atelieret. (Det er derfor jeg blogger.)

Jeg får besøk, og ikke bare må jeg klare å klemme dem inn her, jeg må også klare å vise fram det jeg gjør uten at alle må bytte plass hele tiden. Dessuten har det vært en ganske lang produksjonspause der jeg har holdt på med andre ting (male, være syk, pakke kunst, sitte i utvalg og lese søknader) så det blir bra å starte med en ryddings.

Men ikke så bra at jeg ikke kan prøve å utsette det litt.

 

Jeg øver meg på å elske to ting. Vinteren. Og atelieret mitt.

Atelieret er så lite og rotete at det blir helt uhensiktsmessig, jeg får ikke gjort ting uten å støte i andre ting og hver gang jeg skal gjøre noe må jeg flytte tusen andre ting. Alle skulpturer blir lange og smale for rommet er langt og smalt, med små kjellervinduer høyt oppe på veggen. Det er ikke lett å trives.

Men. Det er billig. Det er det atelieret jeg har, og jeg har jo prøvd å finne meg noe annet og det går ikke. Når det er her jeg skal være, må jeg bare prøve å trives med det. 

Og vinteren. Åh. 

Jeg har sånn årsplanlegger som er sånn som ligger utbrettet på bordet, og man må selv skrive i år og dager og dato, så det begynte jeg med da, men da jeg kom til november kjente jeg bare at nei, ikke november. Klarer ikke november. Årets verste måned, november. Mørkt og mørkt og ingenting staselig og hele lange vinteren foran oss. 

Men nå har snekkeren blitt så jæskla forsinka, så den nye kledningen og vinduene og leskjermingen som skulle komme i september, den kommer nå i november. Og selv om det jo er irriterende, så er det noe med det at da blir det november, men med en slags fremdrift. Den som har hjemmekontor får kanskje en verre november enn normalt, men likevel, det kommer til å skje ting som gjør at noe blir bedre enn det var før. Og det kommer til å skje dag for dag.

 

Kjenner meg litt pollyanna her da. 

 

Ok, nå rydde atelier. Huhei!