nei og nei hva har jeg gjort

Jeg har kjøpt iPhone. 

Jeg er jo vant til Samsung. Er jeg iphonekompatibel? Overhodet? 

Først var det såklart eventyr å få kjøpt telefonen, Elkjøp hadde tilbud men det var helt umulig å forsere nettsidene deres og faktisk fysisk få betalt for det man hadde lagt i handlekurven, så jeg gikk på på den faktisk fysiske butikken for å bestille der, for ifølge samme nettsider har de ingen telefoner inne, men joho, de hadde telefoner i bøtter og spann og det var bare å ta med seg hjem med en gang istedetfor å vente til tidligst mulige leveringsdag 4 juli. Så det gjorde jeg. Betalte og sånt som er vanlig først såklart.

Jeg har kjøpt iphone for den har best kamera. Ifølge alle tester. Men kameraappen har ingen pro-modus, viser det seg. Man får ikke lov å stille på fargebalanse eller iso eller lukkertid selv. Hoho. 

Men man kan nok laste ned en app.

Og så har jeg jo mac, så nå skal alt gå så sømløst, man kan svare på samtaler som kommer i telefonen på macen, og det kan man faktisk, men det kommer bare opp nummeret som ringer, ikke kontakten, og da må jeg jo leite etter telefonen og finne ut hvem det er som ringer for jeg kan ikke alle numrene til alle mine kontakter utenat. 

Og så skal det gå så lett å sømløst å importere bilder mellom enheter, og det hjelper jo på, men før hadde jeg Dropbox på Samsungen, så da lastet bildene seg inn i den mappen jeg ville ha dem på datamaskinene mine om telefonen var på wi-fi, og det er sømløst nok for meg, det. Nå laster de seg opp på icloud, og så må jeg logge på icloud i nettleser, markere alle bilder, laste dem ned, men jeg får ikke velge mappe, så jeg må hente dem i nedlasningsmappen, og pakke dem ut i riktig folder, og det er enormt mindre sømløst for meg ihvertfall. 

Med forbehold om at jeg gjør noe feil. Såklart. For jeg er jo helt ny på dette. Men foreløpig er jeg mest irritert over at Automatisk er byttet ut med Veldig mange handlinger man må utføre selv men som kalles sømløse. 

Jeg må ha veldig mange fler vitaminer i kroppen om jeg skal takle dette. Og litt narkotika.

Plan a)

Jeg innser at jeg er mye mye mye trøttere og slitnere enn jeg egentlig burde være. Først trodde jeg det bare var litt generell påfelgen etter Svolvær, men dette går jo ikke. Hadde jeg kunnet hadde jeg lagt meg til å sove hver dag klokken ett. Det kan jeg ikke, men da blir jeg for trøtt til å jobbe. Jeg sitter på en stol med øynene igjen. Prøver deretter å jobbe litt, setter meg og lukker øynene.

Avogtil lurer jeg på hvordan det hadde vært å ha en vanlig jobb der andre har krav til deg og dermed måler effektiviteten din og du ikke bare selv må finne ut av alt.

Uansett. Sist jeg hadde det sånn var det mangel på et par vitaminer, så nå har jeg tenkt å bare begynne på dem uten å konferere med legen, for jeg har jo ingen lege, og blir det ikke bedre i løpet av noen uker så får jeg ta det med de profesjonelle. 

Men jeg drømmer så fint for tiden. Lite mord og mattelekser. I natt hadde jeg en sånn fin hest som het Horse. 

Jeg har ingen kreativ underbevissthet, det tar bevisstheten seg av. 

Jeg har heller ikke effektive arbeidsdager, og det tar ingen seg av, og det må jeg fikse. Sånn at bevisstheten kan være kreativ på jobb.

Glad sur lei glad igjen

I går var en bra dag som blei dårlig og endte bra. Lavintensivt sådan, ingen store katastrofer, vi gikk som vanlig ned til byen på en lørdag, kafé og pokemomkort på lista. Vi så en kunstutstilling, og så var det thai-festival på torget, (mat, kultur og proteinpulver!) og her var planen å kjøpe med seg takeaway og ha til middag senere, og ca her skar alt seg. Først var det strålende, noen lokale damer fra Thailand hadde et fantastisk show på scena på torget, med kostymebytter mellom hvert nummer, som gikk sånn: en sang, en spilte trommer, resten danset. Alle kunne alle bevegelser, men ingen danset egentlig koordinert med de andre. Så byttet de kostymer, for eksempel fra blomstrete kjoler til jeans og grønne skjorter, og gjentok. Jeg ble veldig glad. Og det var masse boder med mat og man kunne velge og spise ting man ikke spiste hver dag.

Så ble jeg veldig sur, for det var for høy lyd og jeg var sulten og hadde prøvd å kjøpe mat og noen hadde prøvd så snike seg foran meg i køen og jeg ble skitstreng, og så ble jeg lurt på prisen og oppdaget det ikke, og så var alle sure og sultne og kjeftet på hverandre og vi gikk hjem uten mat. 

Alle var sure ganske lenge, så sa alle unnskyld til hverandre, en kompis av Jendor kom på besøk og livet ble mer vanlig igjen. Vi hadde også samtlige fått litt høyrere blodsukker, det hjelper. 

Og det var fint vær og man kunne være ute i hagen. Men det er rart med det, lørdagen er ikke min beste dag.

Fredagen hadde jeg fått gjort unna pappa si grav, (og 4 besteforeldre og 5 tanter og onkler,) bort med granbar og gamle fakler, frem med sommerblomster og pøs på med blodmel så ikke haren kommer. Jeg synes alltid det er så travelt når jeg er på grava til pappa, jeg får aldri liksom gjort meg ferdig, hva nå det betyr, men fredag var det eksepsjonelt travelt for det var begravelse (en inngiftet slektning, så det burde vi visst) og vi tenkte at Men vi rekker det før de kommer ut av kapellet, og de skal sikkert litt lengre inn på kirkegården der de nyeste gravene er. 

Men neida, rett bak pappa si grav var den nye kastet opp, og mens vi sto der og grov og fjerna gamle lys (mamma var med) begynte klokkene i kapellet å ringe, og vi la bare på sprang, for vi måtte rundt et stykke for å ikke komme på den veien gravfølget kom. 

Jeg har aldri måttet springe fra pappa si grav før. 

 

Men det betyr også at jeg nå har fyllt opp med jord, gjødsel, frø og planter, for kirkegården ligger rett ved hagesenteret, så i dag er planen å følge opp noen planer i hagen. 

Jeg har våknet kjempetidlig helt av meg selv etter en veldig livaktig og ukarakteristisk uproblamtisk drøm der søskenbarnet mitt kom fra US for å gifte seg og jeg hadde ordnet overraskelse med reinraide som transport fra flyplassen.

Hvis jeg i løpet av dagen i dag ikke blir like sur som i løpet av dagen i går, er jeg fornøyd. 

Det er kanskje mye å håpe på klokken kvart over åtte en søndags morgen, men man må leve i håpet.

Halvseig

Det er barmarkssesong. Jeg prøver å unngå å bruke sommerlue og sommervotter for man må ta tilfellet i akt og gå luelaus.

Jeg fryser bare litt. Og har hette på jakka og kan dra fingrene opp i ermene. 

I går ble bygget der jeg har ateliér evakuert på grunn av røykutvikling, det kom røykdykkere og brannbiler og det som skal komme, det var noe med en ventilasjonsmotor, og nå har vi hatt to innbrudd, jeg vet ikke hvor mange lekkasjer bestående både av vanlig vann og tiss og bæsj, og røykutvikling som ikke ble en brann, og jah, det er litt i overkant. Jeg får jo heller ikke forsikret pinnene. Det føles ikke ovevettes trygt, er vel poenget. 

Og i natt kom Jendor inn til oss klokken ett, da hadde jeg enda ikke sovnet, men nå BLE jeg i sengen, for det er min seng, og jeg sov vel ikke godt akkurat og nå har jeg stått opp og skal avsegstyre enda en arbeidsdag. Jeg kanskje skal vurdere å få meg eget rom. 

Eget hus! Nei, jeg vil jo bo sammen med de mine. Jeg vil bare at de skal gjøre litt mindre utav seg på natten.

Seig

Jeg har kommet meg på jobb. Hurra for meg. Sovet helt sinnsykt dårlig for først ligger jo jeg og the Stig og prater halve natta, og så MÅ vi sove, men så kommer en av oss på bare én ting til som vi må si, og så når vi endelig holder shæften, så kommer the Twig inn og vil ha fire femtedeler av senga, og noen spreller, og andre snorker, og jeg bytter seng, men nå har jeg jo lengtet etter min egen seng i tre uker og da blir det jo ikke akkurat det jeg hadde tenkt meg. 

Sovet dårlig da. 

Men kom meg på jobb og tusen poeng til meg for det, nå må jeg jobbe litt med neste utstlling, og så har jeg noen mail jeg må ta tak i, noen som har kommet med forslag og andre som har kommet med krav, og før jeg tar tak i det, som egentlig er uproblematisk, må jeg samle tankene og finne ut hva jeg synes om det, og det krever litt tankearbeid, og det hadde jeg ikke lyst til nå. Nå hadde jeg nesten ikke lyst til noen ting. Blogge litt kanskje. 

Men jeg HAR på arbeidsbukser så jeg er egentlig klar. Traff utleierne i gangen og nå blir det flytt igjen, hadde egentlig regnet med det, og det gjør at jeg ikke orker å rydde så voldsomt verken på tegnesalen eller verkstedet, jeg burde burde kanskje kanskje men nei.

 

Denne posten ble nok en sånn oppsummering av hva jeg må gjøre. 

Ok. Innboksen. Nå. Jobb.

En litt rotete post men det er det jeg er istand til

Jeg er hjemme. Jeg er MYE slitnere enn jeg trodde jeg var. Jeg har vasket første lass med klær, andre lass er ikke et helt lass men jeg hadde ikke vært proaktiv og vasket så mye før jeg dro akkurat. Klesvask er akkurat overkommelig. Det finnes nok en forventning om at jeg står for middagen også, så det må jeg klare. 

Det er ikke voldsomt mye grunn til å være så sliten, jeg har reist og jobbet to uker i strekk, og så er det alderen, at jeg er den jeg er, og å bo på gang med felles do og felles kjøkken og felles bråk og lyder, men det spiller ingen rolle om det ikke er en grunn til å være SÅ knekt, nå er jeg nå det da, så da tar jeg det bare til etteretning. 

I dag har jeg fri. 

Alle gårdagens kjøretøy var forsinket, fra taxi til buss til samtlige fly, og det er jo fint, for ellers ville jeg ikke rukket noen forbindelser. Akkurat som sist. 

Jeg har innsett at selv om jeg ikke vil kjøpe ny mobil, så må jeg, når jeg reiser, ha en mobil der batteriet varer lengre enn til lunsj, og lengre enn til middag også faktisk, det må bare vare hele dagen, og det er dumt at man da må bytte ut hele mobilen. Men så startet dagen med epost om salg på mobiltelefoner på butikken rett ovenfor oss her, så kanskje jeg skal ta det som et tegn. 

Eller kanskje jeg iallefall skal spare 2500 kroner. Det er nok ikke et tegn. 

Så nå skal jeg bruke dagen på om jeg skal kjøpe en litt eldre modell eller en toppmoddell med supert kamera. Det er hodet i stand til. 

Kanskje. Jeg må ikke spørre the Stig for toppmodellen koster 10000 mer men har bedre kamera, noe enhver kunstner som dokumenterer egne arbeider egentlig trenger. Treeeeenger. Men for et år siden hadde den eldre modellen best kamera og da hadde det vært bra nok. 

The Stig kommer til å synes at jeg er verdt det. Så jeg må være fornuftens røst. 

Men kamera er faktisk viktig, jeg har sluttet å oppgradere voksenkameraet, jeg bruker så ofte bare mobilen. 

Klesvask, middag, mobiltelefon. 

Jeg har også vært nede i samfunnet og kjøpt produkter til krøllete hår på en butikk som jeg har oppdaget selger sånt. Til min store overraskelse. Vi er vel ca to personer med krøller i Sør-Varanger. Men det er en kjede da, så de velger ikke selv. La merke til det da en gang det var lang kø, bestemte meg for å ta det en annen dag, det var i dag, gikk til håravdelingen, og det var ingenting der. De hadde sluttet. Og jeg var så SKUFFET for jeg hadde vært så klar! Og så snudde jeg meg og da var de der og da blei jeg glad og fornøyd og i innkjøpsmodus. 

Og hage. The Stig har vært vanningsansvarlig mens jeg har vært borte og det meste har jo overlevd men ingenting har trivdes, så nå må jeg ta litt ansvar. Men det blir kanskje i morgen.

Nå skal jeg sette på en klesvask til.

Et arbeidsstykke senere

Nå har jeg stått opp. I morgen må jeg stå opp litt tidligere for da må jeg rekke en buss som skal ta meg til Evenes, 2,5 timer bort, for å rekke et fly som går til Oslo, 1 time 45 min, for å rekke et fly som går til Kirkenes, 2 timer 10 min. 

Vet ikke helt hvorfor jeg tok med alle tidene der.

Iallefall må jeg langt sørover for å komme langt nordover. 

I dag er det åpning! Jeg har fått velge kake. Aldri vært med på åpning med kake før, det blir fint. 

Det ryktes at mammaen til min kompis Polyanna, fra en helt annen plass i landet, er i nærheten og kanskje dukker opp. 

 

I overigår bytta jeg rom for selv om jeg er vant til midnattsol og sovner greit, tror jeg at jeg sover dårligere med fullt sollys på hodeputa. Jeg har iallefall vært sinnsykt trøtt. På det nye rommet var det rullegardiner, men de var smalere enn vinduet, så selv om det ikke var direkte sollys var det ganske lyst:

Dette er soverommet mitt med lyset av og begge rullegardinene trukket ned.

Og det var to senger så jeg slapp å velge denne med lysglippet rettet rett på hodeputa:

 

Jeg nevnte dette på utstillingsstedet der jeg jobber, for overnattingsstedet er også en del av deres drift, så i går fikk jeg en stiftepistol og to ulltepper som jeg skulle stifte opp foran vinduene. Det ble litt styr, for ullteppene viste seg OGSÅ å være mindre enn vinduene, men jeg har suplert med noen fleecepledd jeg fant på et annet rom, en handduk og en svart t-skjorte som jeg har hengt over glipene med hårspenner. 

Nå gleder jeg meg litt til å komme hjem. 

Også fordi da får jeg bo med mine valgte samboere, the Twig og the Stig, og ikke Violet, som er hyggelig nok men som synger absolutt hele tiden og som styrer voldsomt om nettene. Tror ikke hun heller får sove enda hennes rom har standard dobbeltoppsett med rullegardiner og lystette gardiner. I natt hørtes det ut som hun kastet en kål i gulvet, og jeg lurte halvt på om jeg skulle gå og sjekke, men tenkte ogs at om dette var noe hun hadde tatt sin død av så var det sikkert for sent å gjøre noe med det uansett. 

Nå sitter jeg bortgjemt på mitt eget rom og spiser frokost, mens hun sitter på stua, for jeg er ikke så selskapelig og hun synger. 

Det minner meg om da jeg studerte folkemusikk, jeg gikk i klasse med ei som sang hele tiden. Og da studerte vi jo musikk, så på en måte burde det vel vært greit, men man blir lei. I motsetning til Violet sang hun rent, men faktisk ikke så pent. Men jeg vet ikke om det vilel ha hjulpet, det er noe med folk som hele tiden vil høre på sin egen sang. Det er ikke sikkert at alle andre vil det. Man blir litt irritert. 

Jeg kunne reist mandag, med småfly rett nordover, og the Stig foreslo faktisk at jeg skulle ta meg en fridag her i Svolvær før jeg begynte hjemreisen, men jeg vet ikke hvor mye fri det er å være sammen med Violet en hel søndag, så nå drar jeg hjem. Til de mine. 

Åpning først da. SÅH.

Livet som omreisende diva

Nå bor jeg jo på en måte i kollektiv. Med Violet fra Haag. Og en mann jeg ikke har sett. Violet står på kjøkkenet i bare trusa (hun er 75 og har finere rumpe enn meg) og steiker auberginer, synger kjempehøyt og bittelitt surt konstant, og er gjennomgående hyggelig og litt intens. Jeg er er halvmatt nordboer som holder meg mest på rommet i ren forskrekkelse.

I går spiste jeg ute, for da er det ingen som lager mat i trusa, hva jeg tror og vet da, og jeg hadde vært litt på rai kvelden før og ville ha pizza, og der inne på den litt slitne pizzeriaen var det dekket til et hvitt langbord med ballonger og alt, og, Barnebursdag! tenkte jeg, men neida, det var bryllupp. På den lokale pizzeriaen. Der gjestene mått stå for drikke selv og sto i kø i kassa for å bestille, i bunader og penkjoler, mens vi andre satt og gnafsa i oss pizza og snikfotograferte til snapchattene våre.

Lavterskel, da. Man kunne stresset mer med den der brylluppsdagen, for å si det sånn, nå slipper man det.   

Det går vel en slags fremover med utstillingen, eller det gjør jo det, det er bare å jobbe på, det er jo sånn man gjør det. Gå på jobb, over brua fra Svinøya, gjennom Svolvær som er så trivelig og sykt småkoselig, inn på jobb, jobbelijobb. Hjem.

Nå må jeg på do men Violet har konsert på kjøkkenet så jeg holder meg stille og bortgjemt på rommet. 

 

 

Vakkert i Låffåtåtten, da.

Et påbegynt innlegget avsluttet med dagens innlegg.

Influenserblogger igjen. Altså fra flyplass. Skal til Bodø. Skal til Svolvær. 

Har vært i Oslo! Har jobbet med verk på Kunstnerforbundet! I morgen er det åpning men da jobber jeg jobben en annen plass. 

Men det har ikke vært enormt stressende i Oslo så det hjelper jo veldig på.

Her skjedde det noe, husker ikke hva, men det der skrev jeg i overigår. Det er jo kjempelenge siden. Kom meg til Svolvær, samme fly som Erna Solberg, jeg ble litt nervøs først men så kom jeg på at hun er jo ikke statsminister mer så da var hun sikkert ingen større sikkerhetstrussel. Satt meg ved vinduet, fikk turist ved siden av meg, innså at hun sikkert ble glad om hun fikk vinduet, jeg synes jo også utsikten er fantastisk i klarvær men har sett den før og kommer til å se den igjen, byttet, landet, ble hentet av forhåndsbestilt taxi, ble satt av på hotell, herregud, sjette etasje, fantastisk utsikt, kikkert på rommet, makroner i en liten eske og tøfler på hylla, og dagen etterpå bare ville jeg være på hotelltommet og drikke kaffe og hente is i isbitmaskinen og dra gardinene for og fra så det gjorde jeg.  (når jeg ikke jobbet! jeg gikk på jobben FØRST!)

I dag er jeg nedgradert, jeg bor på kunstnerhuset, som jo er det vanligste og jeg ellers alltid gjør når jeg har noe med dette visningsstedet å gjøre, her er det bad på gangen og felleskjøkken og fullt av ukjente mennesker jeg må forholde meg til. Og kuratoren på galleriet, som kjørte meg hit sa det skulle være fellesmiddag så jeg trengte ikke å handle og det er jeg glad for at jeg insisterte på å gjøre likevel, for nå har jeg spist jåggert og en banan til middag. 

 

Kunstnerhuset er fint, men en ting jeg hater er fellesbad, for det er alltid noen som dusjer når man er tissatrengt, jeg liker ikke å pusse tennene mens jeg ser på andres tannbørster, og jeg må alltid på do om natta og da må jeg jo stå så veldig opp og kle på meg og alt, og en annen ting de ikke har skjønt er lystette gardiner, her er det løse pyntegardiner og midnattsola rett inn på full glaring, og da sover iallefall ikke jeg bra. Liker å skru av lyset når jeg skal sove, jeg. 

Men det ligger fantastisk til og det er koselig her, jeg har masse gode minner herfra og skulle jeg spist den hotellfrokosten hver dag hadde jeg blitt for tung til å bli med flyet hjem. 

Og jeg vil jo hjem. Skal bare lage en utstilling først.

10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtidig som alt ikke er ubehagelig nytt, det er åpenbart at jeg kommer til å komme i mål og jeg har fått det beste rommet. Eneste aberet er at felleslunsjen er opp tre trapper jeg ikke kommer meg opp, så jeg fikk ikke være med på den, men i morgen er det nok en bedre dag for slitne knær. 

Og jeg går i t-skjorte, det er varmt, jeg har dratt hjem og dratt innom en butikk og kjøpt øl og is og så videre og kjøpt sushi, jeg har sittet på verandaen med sushi og en veldig kald øl og is til dessert og i kjøleskapet har jeg også en jåggert. 

Jeg savner familien bittelitt, på den måten at de kunne godt vært her, men det er også deilig å være alene. Jeg er mye mindre tett i bihulene. Jeg har fri hele kvelden. I morgen skal jeg spise middag med søstersen og i overimorgen med en kompis. 

Kanskje går jeg en tur litt senere.

Ut i verden, igjen

Nå sitter jeg på en flyplass og skriver. Min eneste sammenfalling med the influencers. Jeg skriver ellers litt lengre innlegg. Har færre bilder. Er mindre populær. Får færre kommentarer. Og er mindre skadelig for menneskeheten. 

Men jeg flyr da. Ikke så heldig for menneskeheten. Jeg googlet, ikke fordi jeg seriøst vurderer det, men jeg googlet buss Kirkenes-Oslo. Det tar tre døgn og tre timer. 

Jeg vet ikke om jeg holder på å blir frisk eller om jeg holder på å bli syk. Ettersom det blir sprengjobbing i to uker nå håper jeg på frisk, men jeg kjenner meg skikkelig skral og jeg er veldig anpusten og tungpustet. Det er ikke så praktisk. Og jeg har nå brukt nesespray i ti dager og det er jo max så nå må jeg leve med betong i bihulene. Hvor lang pause må man egentlig ha før man kan starte opp igjen? Har ikke klart å google meg fram til det.

Hvorfor er det egentlig så stressende å reise? Jeg oppdaget da jeg kom på flyplassen at flyet er en halvtime forsinket, det går bra, jeg har ingen fler fly jeg skal nå, og jeg hadde nok kommet nå, som allerede er litt for tidlig, uansett. Jeg vil heller vente på en hard sofa med høylydte amerikanere, og russere som ikke har skjønt poenget med øreplugger når de hører på musikkvideoer, enn hjemme i min egen sofa med en liten fining og en stor fining. For da har jeg haka av ett steg på veien. 

Nå skal jeg til Oslo. Der skal jeg sette opp noen verk på en gruppeutstilling jeg er med på. Jeg rekker ikke være med på åpningen som jo ellers sikkert ville blitt ganske artig, for så skal jeg derfra til Svolvær. Der skal jeg sette opp en soloutstilling jeg har jobba med i hundre år. Det er bare tida og veien der, men det kommer til å gå.

Kveldssola skinner skarpt inn gjennom vinduene på flyplassen, og opp etter veggene og taket glimter en-to-tre-fire-ti? femten? lysflekker, refleksene fra mobiltelefonene til folk. De står ikke stille og er umulige å telle, de er som en offentlig kunstinnstallasjon.

Jeg tar opp min egen og sender en melding til the Stig som kjørte meg hit på tom tank. Oppdaget vi på vei opp siste bakken. Men de hadde kommet seg tilbake og til bensinstasjonen.

 

Nå satt det seg en mann ved siden av meg på den lille harde sofaen, med adhd-fot så hele jeg vibrerer. Han alternerer mellom det og å sitte og trampe hardt med det ene benet i bakken. Jeg rister like mye. 

Jeg lever jo ellers i en liten kokong med bare meg selv, så det er nærmest sjokkerende. 

 

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal avslutte dette innlegget, for jeg sitter jo fortsatt og venter. Jeg tror jeg kommer til å ha den følelsen av venting til jeg er hjemme igjen kanskje, men i første omgang: komme seg på et fly.