Nå sitter jeg på en flyplass og skriver. Min eneste sammenfalling med the influencers. Jeg skriver ellers litt lengre innlegg. Har færre bilder. Er mindre populær. Får færre kommentarer. Og er mindre skadelig for menneskeheten.
Men jeg flyr da. Ikke så heldig for menneskeheten. Jeg googlet, ikke fordi jeg seriøst vurderer det, men jeg googlet buss Kirkenes-Oslo. Det tar tre døgn og tre timer.
Jeg vet ikke om jeg holder på å blir frisk eller om jeg holder på å bli syk. Ettersom det blir sprengjobbing i to uker nå håper jeg på frisk, men jeg kjenner meg skikkelig skral og jeg er veldig anpusten og tungpustet. Det er ikke så praktisk. Og jeg har nå brukt nesespray i ti dager og det er jo max så nå må jeg leve med betong i bihulene. Hvor lang pause må man egentlig ha før man kan starte opp igjen? Har ikke klart å google meg fram til det.
Hvorfor er det egentlig så stressende å reise? Jeg oppdaget da jeg kom på flyplassen at flyet er en halvtime forsinket, det går bra, jeg har ingen fler fly jeg skal nå, og jeg hadde nok kommet nå, som allerede er litt for tidlig, uansett. Jeg vil heller vente på en hard sofa med høylydte amerikanere, og russere som ikke har skjønt poenget med øreplugger når de hører på musikkvideoer, enn hjemme i min egen sofa med en liten fining og en stor fining. For da har jeg haka av ett steg på veien.
Nå skal jeg til Oslo. Der skal jeg sette opp noen verk på en gruppeutstilling jeg er med på. Jeg rekker ikke være med på åpningen som jo ellers sikkert ville blitt ganske artig, for så skal jeg derfra til Svolvær. Der skal jeg sette opp en soloutstilling jeg har jobba med i hundre år. Det er bare tida og veien der, men det kommer til å gå.
Kveldssola skinner skarpt inn gjennom vinduene på flyplassen, og opp etter veggene og taket glimter en-to-tre-fire-ti? femten? lysflekker, refleksene fra mobiltelefonene til folk. De står ikke stille og er umulige å telle, de er som en offentlig kunstinnstallasjon.
Jeg tar opp min egen og sender en melding til the Stig som kjørte meg hit på tom tank. Oppdaget vi på vei opp siste bakken. Men de hadde kommet seg tilbake og til bensinstasjonen.
Nå satt det seg en mann ved siden av meg på den lille harde sofaen, med adhd-fot så hele jeg vibrerer. Han alternerer mellom det og å sitte og trampe hardt med det ene benet i bakken. Jeg rister like mye.
Jeg lever jo ellers i en liten kokong med bare meg selv, så det er nærmest sjokkerende.
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal avslutte dette innlegget, for jeg sitter jo fortsatt og venter. Jeg tror jeg kommer til å ha den følelsen av venting til jeg er hjemme igjen kanskje, men i første omgang: komme seg på et fly.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar