Forsiktig ut i det ukjente med squash og tusj

Alle mine hjemmekontordager har umerkelig sklidd over i en helt ufortjent ferie, og jeg har fått bekreftet noe jeg har ant: jeg kjeder meg på jobb. 

Og rart er det, for utenfra kanskje det ser ut som om jeg gjør akkurat det samme på jobb og hjemme: jeg lager og styrer. Jeg har, i ferien, bygd drivhus og malt knagger og sydd ládjogahpir og planlegger kofte. Og for hjernen er det noe helt annet enn å bygge en skulptur eller tegne en tegning på jobb. Jeg prøver å pirke borti en mistanke om at dette nærmer seg prestasjonsangst? Er det det at det jeg gjør på jobb alltid må være så bra at det tåler at noen skriver om det i avisen som er problemet? Jeg vet ikke helt. På en måte bryr jeg meg ikke så mye om hva andre synes, på den annen side liker jeg ikke å bli skrevet om i avisa. Hverken når de liker det eller ikke liker det. 

Uansett sier man mindre nei til seg selv når man tegner en knaggrekke full med striper og prikker med sønnens poscatusjer, enn når man lager ferdig en skulptur Nasjonalmuseet skal ha. 

Det er faktisk morsommere å bygge drivhus og tegne på knagger.  

 

Men det er kanskje en slitasje i å ha vært for mye på jobb også, og i tillegg ha prøvd for lenge å være mer på jobb når man egentlig burde tatt fri. Nå tar jeg en kjempelang ferie så blir det kanskje morsomt å bygge skulpturer igjen. ( altså jeg får helt vondt i meg. Kjempelang ferie? Hvem har sanksjonert det???)

 

Men drivhus. Jeg må gjøre noe med gulvet! Det er jo et verandagulv så det er ikke tett og særlig nordavinden gjør seg bermerket der inne. Jeg har lagt filleryer over det hele men det er ikke så pent opp mot veggen der jeg har måttet stappe filleryer i glipene mellom leveggen til kukhelvettessnekkeren og verandaen. Jeg funderte litt på å legge helt gulv av veggpanel (har masser) men nå skal jeg i første omgang legge noe som tetter glipene. Blir aldri ferdig! Det er jo herlig! 

 

Det skal jeg gjøre i dag. Og fortsette på ládjogahpiren. Jeg jobber med hornet, jeg har et ferdig horn, men hornene blir jo helt borte inni lua og da har man ikke noe å se etter hvis man trenger det når man syr neste. Så jeg bestemte meg for å alltid sy det neste hornet mens jeg har et å se etter.  Følte meg veldig smart da. 

Og så skal jeg gå ned på Joker for der har de klematis på tilbud og det vil jeg ha. Vet ikke helt hvor. Men vil ha.   

Og så skal jeg så blomkarse.

Og så skal jeg prøve å finne ut hva jeg gjør med all squashen, den ville ikke sprire så jeg sådde på nytt og nå spirer alt og jeg har 16 squash. Jeg trenger ikke så mange squash.  

Men rabarbraen da

Flyttsamelista. Herregud. 

Jeg er ferdig med drivhuset! Nå er det mest småplukk igjen, det blåser for eksempel litt kaldt opp gjennom verandagulvet om det er nordavind, men jeg har endel gamle filleryer. Og det ble planhøvel ja, holdt ikke med pussemaskin. 

 

Det har fire vinduer, alle går an å åpne, men to har handtak på utsiden. Det har skråtak som kan åpnes. Det har en veldig stor hylle innerst som jeg egentlig synes tar for stor plass men den hylla sto så enormt i veien i garasjen så det er litt deilig å få den ut. Det har plass til å ta over småplantene som jeg har sådd alt for seint (pga udyr på første omgang) og jeg kan kanskje sitte og se ut og drikke et glass vin der også, om jeg tar ut vannkanna. 

Nå har jeg ikke mer prosjekt. Det er jo litt dumt. Det vil si nå skal jeg jo sy, men det er et litt mer stillesittende prosjekt, det var ikke det jeg hadde lyst på.  

Derimot har jeg så sykt lyst på rabarbrasuppe, men har ikke potetmel. V har akkurart vært oppe på området til gruva, vi vet av ei veldig gammel rabarbrarot der som får kjemperababra lenge før alle andre, men i år var den litt liten. Den var dessuten begynt å gå i stokk, og det har alle mine egne tre planter også og også rabarbraen til naboen. Hva er dette? Hvorfor går de i stokk? Sneen er knapt gått og de bare Her blir det stokk ja! Jeg har knekt stokken på alle mine og også den oppe ved gruva. Vi vifta bort noen rein, knakk stokken og tok med oss de få stilkene som var store nok. Fikk litt postapokalyptisk følelse, vi tar oss inn i forlatt industri for å lete etter mat og møter på det truende dyrelivet. Men rabarbrasuppe ble det ikke.   

Det passer ikke

Jeg har tatt den samiske valgomaten. Jeg fikk Flyttsamelista. Flyttsamelista! Den stokk konservative gjengen der!  

Flyttsamelista!  

 

Herregud. 

Det er faktisk ikke sånn jeg er.  

 

Jeg bygger drivhus, det blir superfint, jeg elsker å ha et prosjekt gående, men ettersom jeg har et hode uten avknapp er det vanskelig å få sove for jeg tenker bare på drivhuset. I dag er jeg både stiv og trøtt. Nå er vegger og tak oppe, jeg må tette litt her og der, og så passer ikke vinduene inn i karmene jeg har satt opp, enten fordi alt har slått seg i lagring eller fordi leskjermen vinduskarmen er festet i er så skjev, den er jo satt opp av kukhelvetessnekkeren. 

Så vinduene går ikke igjen, men jeg har en elektrisk høvel jeg er livredd for og helst ikke vil bruke, så da skal jeg begynne med pussemaskinen jeg har, kanskje det hjelper litt. Prøver den først. Håper det beste. 

Jeg må ikke ha opp og igjen alle vinduene (som også er dører, de er store, jeg er liten) men hvertfall to, så det ikke blir for varmt når det er varmt. Men man kan løfte taket da, det er bra. Godt jobba!

Nå: mer jobbing. 

kan vi trooo at det er saaaaaant- dagens elkjøp og derefter: videre i livet

I overoverigår fikk jeg en sms fra Elkjøp Hammerfest. Skulle jeg ha maskinen min?

Altså er det der den er! Og tilogmed reparert virker det som. Som gjorde meg nervøs for jeg har en avtale med Elkjøp om at jeg skal få ny maskin, og så jo levende for meg at de gikk tilbake på den avtalen når den gamle nå faktisk var ferdig reparert. 

Men det ser ikke sånn ut. Jeg har fått et dokument som skal bekrefte at den nye er på vei og et ping i post-appen.  

Himmel og hav. Hvem hadde trodd at jeg skulle få oppleve dette. 

 

Takk og farvel Elkjøp, jeg håper vårt lille eventyr er over. Det var et feiltrinn fra min side å bli involvert. 

 

Og så dro vi på gjeddefestival i Pasvik, det må man jo når anledningen byr seg, men gjedde ble det ikke. Men det bli sånn...som når man ser på en tv-serie om små lokalsamfunn som finner på noe og man tenker åååå så koselig de har det der.  Så koselig hadde vi det. Med egenkomponerte sanger og premieseremonier som varte altfor lenge og verdens beste gjeddekaker (når du fikk gjedde veide du den og så leverte du den inn til farsering og gjeddekakeproduksjon, spis så mange du vil) og folk hadde bakt kake og unger sprang og fiskestenger for og gemyttelig konkurranse ble konkurrert.

 

Og så kom vi i diskusjon om å dra på fisketur neste helg, for å kanskje få fisk, og i den diskusjonen ble ordet lombola nevnt som forklaring på vilken vei man skulle velge, og dette er et ord som jeg mener pappa brukte helt forskjellig enn alle andre, men jeg kan jo ha misforstått, men uansett har det ført til at jeg alltid har misforstått. Og folk bruker ordet litt forskjellig så det er ikke helt utenfor tolkning og lokalkoloritt heller. 

Og da kom vi i diskusjon om hva en lombola er for DEG, og til slutt la jeg det ut på facebook:

Hva betyr lombola i DIN språkbruk?

Min forhendværende nabo, som flyttet for et par år siden, la straks og med det samme ut definisjonen han hadde klart å google seg fram til, og det er mye vi i nabolaget er uenige i, men at dette er en besserwisser (og med diverse andre adjektiver knyttet til navnet) er det mye enighet om. 

Jeg ble uproposjonalt irritert og skrev at jeg har altså også tilgang til internett, spørsmålet er hva betyr det i DIN språkbruk. Det kom inn en annen kommentar fra noen andre om dette tilsvarer luobbal i nordsamisken, jeg svarte ja, da kom samme besserwisser inn og sa "ikke ifølge nordsamisk språkoppbygging." Jeg tror ikke jeg kunne funnet på en mer bedrevitende kommentar om jeg hadde prøvd. Jeg skrev: "jeg vet ikke hvordan jeg kan skrive dette tydeligere: jeg er opptatt av språkbruken." 

Og så sletta jeg hele innlegget og la det ut på nytt, skrev at jeg ikke var opptatt av definisjoner fra internett, men hva mener DU når du sier lombola. Han klarte selvfølgelig å karre seg inn med internettdefinisjoner igjen, og det er undelig, et menneske som er så opptatt av å vise seg frem, at han så tydelig vil vise at han ikke kan lese et spørsmål?

 

Resten av dagen var bedre, jeg bygde drivhus og søskenbarn og deretter søskensbarnsmann kom og satt på verandaen og drakk kaffe. Jeg tror aldri jeg er så fornøyd som når jeg har et større prosjekt som opptar tankevirksomheten. I dag skal jeg bygge taket, jeg vet ikke helt hvordan, og det er meldt småregn hele dagen som ikke er så bra for kappsagen, så kanskje kanskje jeg tar det i morgen istedet. Men det er jo gøy med fremdrift. Jeg har ikke fremdrift om jeg planlegger alt før jeg setter igang. Jeg er nødt til å bare begynne, den opp her, så fester vi den der, det var lurt, og den dit, og da ender man jo ofte opp med en situasjon der man innser at hadde jeg bare gjor SÅNN, i overioverigår, mens det fortsatt var mulig, men det gjorde jeg ikke...og det kan føles dumt, men jeg vet at om jeg planlegger, så gidder jeg ikke. Jeg må improvsere. Det er min form. 

 

Og så blir det ganske fint. Men jeg får ikke opp taket på veggdrivhuset lengre. For det er liksom felt delvis inn i det nye. Det er en vegg. Så nåeeeeh...må jeg tenkte.  

Føler mot ferie i fremtiden

Nå sitter jeg i kø i chatten til Elkjøp. Det er liksom et problem som ikke kommer til å løse seg av at noen dør. Men nå vil man faktisk ikke at problem skal løse seg ved at noen dør, da. 

Jeg har nettopp hatt et foredrag for en videregåendeklasse sørpå, med min gamle datamaskin, koblet på strøm. Og hele tiden mens jeg pratet sank batterprosenten. Og jeg vet at maskinen skrur seg av på 57%. det vil si, jeg vat at den skrur seg av da, når den ikke står på strøm, og jeg vet ikke hva som skjer når den faktisk har en strømforsyning, den burde jo ikke skru seg av- men det er jo rart at batteriprosenten synker når den er koblet til strømnettet. Så jeg satt nervøst og holdt øye med batterisymbolet. Litt som når vi kjører bil, vi holder øye med den nåla som forteller deg at motoren blir overopphetet. 

Vi fortjener bedre verktøy enn vi har, vil jeg si. 

Og hva gjør jeg nå? Nå har jeg ingenting på tapeten. Jeg kan faktisk ta ferie. Og det kommer jo til å bli en eviglang diskusjon med meg selv og min indre Luther, så jeg orker nesten ikke tenke på det en gang. Men jeg vil sy. Gákti og ládjogahpir. Jeg vil bygge drivhus. Og når i livet har jeg den sjansen til å bare gå hjem fra jobb og gjøre det uten at det får konsekvenser? Det er nå. 

Skulle ønske jeg hadde en mer ekvatorial øyboer-innstilling til livet. Jeg hater å væer lutheraner. 

Som lutheraner trenger jeg tillatelse fra en høyere makt til å ta fri. Men nå lever jeg et liv der jeg selv er min høyeste makt. Det blir så komplisert i hjernen.  

Der kom jeg gjennom til Felicia i chatten. Vi har snakket før. Da fikk jeg et gavekort på tusen kroner for jeg kjefta så fælt. Jeg ble litt forskrekket av det så jeg prøver holde en roligere tone i dag. Ikke at jeg ikke vi ha gavekort. Men jeg vil jo heller ha datamaskinen. Som ingen vet hvor er. Eller klarer å spore opp. og som Elkjøp har bestemt at de må ha før de kan sende meg ny. 

Uventet

Så, av alle usannsynlige scenarier i denne ládjogahpirsaken, der kursleder nedla et uventet og urimelig forbud mot videreformidling av kunnskapen, skjedde dette: hun døde i en hyttebrann. 

Så overdrevet, som en kompis sa. 

Så, om hun nå ikke hadde hatt dette kurset, som hun angret på at hun hadde og som hun ikke ville gjenta, så hadde faktisk denne kunnskapen gått i graven med henne. Tildels. Det er jo andre duojara (hvordan flertallsbøyer man et ord på et annet språk i en tekst som foregår på ett språk?) som kan sy ládjogahpir, (det verste tilfellet jeg har sett på bruk av samiske ord i en norsk tekst er å konsekvent flertallsbøye de samiske ordene på engelsk. Luhkkas. Duojars.) så selve kunnskapen hadde ikke blitt borte, men hennes måte å gjøre det på hadde forsvunnet og det hadde vært syv færre mennesker som hadde kunnet dette, istedetfor ett. Jeg vet ikke om hun kanskje hadde foretrukket det, for å være ærlig. 

Det er ikke så mange som syr ládjogahpir, så hun var en av få. Nå er vi litt fler som er av de få, men jeg er altså usikker på om hun var så glad for det. Jeg kommer til å spre den kunnskapen så godt jeg kan, ihvertfall. Det er alltid et mål med duodji for meg. Slutte å være få. 

 

Livet er så skjørt, bortsett fra mens vi lever det.

Det er umulig å skrive en overskrift som lever opp til innlegget

Det er kanskje også umulig å skrive et innlegg som lever opp til fakta:

Bloggen fyller tyve år!

For to dager siden, riktignok, men da glemte jeg det. Jeg hadde egentlig planlagt å skrive noe på dagen. Men det er mulig Elkjøp overtok da. Og jeg hadde ikke planlagt hva jeg skulle skrive, bare AT.

Men tenk at dette er en tyveåring. Tenk alt livet jeg har levd siden jeg bestemte meg for at deler av det skulle ut på nett. 

Da jeg begynte var det en sånn greie, alle blogget, alle på Kunsthøgskolen iallefall, vi kommenterte i hverandres blogger hele tiden og så falt alle fra, bortsett fra meg, som satt hypnotisert ved tastaturet og bare fikk utløp. For. Ting. Hvem vet for hva, egentlig. En kommuniksajonstrang der jeg bestemte helt sjøl. Det er litt som å sitte og nynne på internett. Man lager lyd, man sier at man er her, men det er ikke så farlig. Man sier bare hei. En introvert måte å være veldig ekstrovert på. 

Det er litt synd at jeg ikke blogget da jeg studerte musikk. Det hadde jeg likt å lese. Og det er jo poenget med bloggen, å skrive ned, å gå tilbake, å huske. Der pappa hadde værdagbok og kunne gå 13 år tilbake og se om det snedde denne dagen, kan jeg gå tilbake og se at på denne dagen for tretten år siden holdt jeg på å avslutte min tid på Konstfack. Jøss. Sånn var livet da. Så intenst. For meg har det mer verdi en snevær. Men vi var jo forskjellige. 

Jeg har skrevet endel om pappa, både om da han levde og da han døde. Og endel forbrukerjournalistikk har det jo også blitt. Kunst. Samiske greier. Lite om mann og barn. Mye om jobbing. Men mest bare nynning.

Den største endringen er nok kommentarfeltet. Nå er det et par kommentarer i uka, før var det 5-10 hver dag. Vi var et annet gjeng. Jeg kjente og hadde møtt alle som kommenterte. Nå kjenner jeg dere bare gjennom deres egen blogger. Jeg tror også jeg leser mye mindre blogger enn før, jeg liker jo best hverdagsbloggene, de andre som nynner på internett, ikke de som har det som karriere og levevei. Jeg finner ikke de andre nynnerne i Norge, kanskje de ikke finnes. Kanskje alle sluttet. Jeg leser endel svenske blogger, jeg bodde jo også mange år i Sverige. Blogging er nok rett og slett sånt som folk ikke driver med mer. Det var en greie. Folk falt fra. Men ikke vi. 

Hvem vet når denne bloggen følger på alle de andre døende bloggene, de som bare oppdateres en gang i blant, plutselig er det stille, så kommer det et innlegg til, bloggeren tror at hun fortsatt blogger, men gjør ikke det, bloggen er dødsdømt. Der er ikke jeg, ikke nå. Det kan være jeg også ender der, men foreløpig er dette en blogg som nynner videre ut i internetts store mørke av små lysglimt her og der. 

Gratulerer med tyveårsdagen, lille teite blogg! Jeg elsker deg!

Ååååååå levva liiiivet

I går ble jeg oppringt av Elkjøp. Dette er altså en gårsdagens Elkjøp. I tillegg til den dagens Elkjøp som var gårsdagens dagens Elkjøp. Dere skjønner. HVERTFALL:

Hei, det er fra Elkjøp. Det står her at datamaskinen din er utlevert til Elkjøp Kirkenes. Men den er jo lagt ned, så det kan ikke stemme. Kanskje du har fått den?

Nei, Elkjøp, jeg har ikke fått den. Da hadde jeg ikke ringt, mailet, faxet og chattet åttogførti tusen ganger. Da hadde jeg vært fornøyd. Nå er jeg ikke fornøyd. Det er derfor jeg tar kontakt hele tiden.  

Jeg ba om å bare få den helsikkes maskinen de har lovt meg mens de lette etter den de har rota bort, men det går ikke skjønnerdu, for det går ikke å sende den ene før den andre er inne, det går ikke an, det... jeg vet ikke hvordan det ikke går an, det høres jo ut som det sitter en nøkkel under lokket på den gamle som brukes til å låse opp skuffen den nye ligger i, eller at Elkjøp i det minste tror det og ikke innser at dette er en regel de har laget seg helt selv.

 

I går lå jeg våken til klokken ett og tenkte på Elkjøp. Og kurset. Og ...mest det egentlig. Folk som ikke kan oppføre seg. I dag er jeg trøtt. Og jeg må jo jobbe jobben, selv om jeg hadde mest lyst å være hjemme og sy, men da tok jeg MED MEG ládjogahpiren jeg syr nå, på jobb, helt uten å føle at det var juks, og jeg har sittet litt på verandaen min og sydd, men mirakel over alle mirakel, jeg har vært inne på verkstedet og stablet litt kunst også og når skjedde det sist. Ikke i dette mammaminnet. Kvinneminnet. Kvinnaminna.

 

Opptur. Og snart blir det vel en datamaskin også. Hahahahaha. Bank i bordet.  

 

Åh, men jeg har jo en dagens Elkjøp også!

Ja, sånn er det da:

Elkjøp skulle jo sende meg den fortsatt ødelagte maskinen for at jeg skulle returnere den sånn at de kunne sende meg en ny. Ok, vi får gjøre det på den vanskelige måten, i det minste skjer det noe. 

Men det kom liksom aldri noen maskin, og greit at postgangen er treg i nord, men det er heller ingen grunn til å stole på Elkjøp, så jeg tok kontakt, og se, maskinen er sendt til Elkjøp Kirkenes. Som jo eeeeeer... stengt. Ja. 

Så der er den ikke men da vet ikke Elkjøp helt hvor den er, kanskje Flesland, kanskje Hammerfest?

Og da sier jeg at (at satan i helvette og eherre jedorias og jessu navn jeg får magesår, men på en forholdsvis nøytral måte) kan dere ikke sende meg den nye maskinen mens dere leter? Ærlig talt?

Det kunne ingen svare på, men: Noen skal ta kontakt!

 

 

 

 

 

 

 

 

Noen skal ta kontakt.  

Mine ordgaver strekker ikke til.

Trivelig: en taktisk framgangsmåte

Sms-ene fortsetter å komme fra den stakkars kursholderen.

Det er hennes eiendom! Det er forbudt! Det er bare hun som skal tjene på alt arbeidet hun har gjort! Hun vil ta det videre!

Jeg tror jo kanskje hun ville tjent mer på sin eiendom ved å være en god kursholder. Trivelig. Ikke lage trøbbel og stress i ettertid. Og stille forberedt. Lære fra seg. Ikke insistere på at de som har gått det ene kurset hun har holdt aldri skal snakke om det de opplevde på kurset. Et sånt kurs vil jo ingen gå på.

Hva jeg klarer å lese meg til omfatter ikke åndsverkloven kunnskap, prosess og fremgangssmåte så hun må bare dure på. 

Det er faktisk litt vanskelig å google hva noe IKKE omfatter. Logisk nok. Og den der satans google AI, den popper opp først. Kunnskap omfattes av åndsverksloven, sier den. Neste gang jeg søker: Kunnskap omfattes ikke av åndsverksloven. Den er jo ikke bare ubrukelig, den er forvirrende og i veien og jeg har aldri bedt den om svar for jeg stoler (og med god grunn) ikke på den. 

I går var jeg hjemme og sydde, idag er jeg på jobb, for jeg har jo en jobb, jeg må jo gå på den, nå lager jeg riktignok ingen bra skulpturer, ingen dårlige heller for den saks skyld, men om jeg ikke er på jobb kommer jeg HVERTFALL ikke til å lage noe, så jeg må gå hit, ikke sitte hjemme og sy som jeg har lyst til. Nå var det 27 grader på verkstedet og da er det eiendommelig vanskelig å lage noe bra, må jeg bare si. Sendte en mail til huseier, de må finne en løsning som ikke innebærer å fylle rommet med bråkete airconditionanlegg og blende ned hele rommet sånn at det er som å jobbe i katakombene. 

Her blir jeg litt sånn...har jeg egentlig krav på det? Jeg liker ikke be om noe jeg ikke har krav på. Med aircondotionanlegg og katakombestemning blir det jo nesten levelig temperatur, iallefall? Men satan så utrivelig. Kan jeg kreve å trives? 

Iallefall kan jeg begynne med å be pent. Det fører, etter min erfaring, nesten aldri fram. 

Nuvel. Nu kommer dagen. Får se hva den bringer.

Ferdig! Se!

 Båndet rundt hornet kan byttes ut etter humør. Og tilgang.

Bare synd jeg overhodet ikke kler den. Nå skal jeg sy en til!