Nå sitter jeg i kø i chatten til Elkjøp. Det er liksom et problem som ikke kommer til å løse seg av at noen dør. Men nå vil man faktisk ikke at problem skal løse seg ved at noen dør, da.
Jeg har nettopp hatt et foredrag for en videregåendeklasse sørpå, med min gamle datamaskin, koblet på strøm. Og hele tiden mens jeg pratet sank batterprosenten. Og jeg vet at maskinen skrur seg av på 57%. det vil si, jeg vat at den skrur seg av da, når den ikke står på strøm, og jeg vet ikke hva som skjer når den faktisk har en strømforsyning, den burde jo ikke skru seg av- men det er jo rart at batteriprosenten synker når den er koblet til strømnettet. Så jeg satt nervøst og holdt øye med batterisymbolet. Litt som når vi kjører bil, vi holder øye med den nåla som forteller deg at motoren blir overopphetet.
Vi fortjener bedre verktøy enn vi har, vil jeg si.
Og hva gjør jeg nå? Nå har jeg ingenting på tapeten. Jeg kan faktisk ta ferie. Og det kommer jo til å bli en eviglang diskusjon med meg selv og min indre Luther, så jeg orker nesten ikke tenke på det en gang. Men jeg vil sy. Gákti og ládjogahpir. Jeg vil bygge drivhus. Og når i livet har jeg den sjansen til å bare gå hjem fra jobb og gjøre det uten at det får konsekvenser? Det er nå.
Skulle ønske jeg hadde en mer ekvatorial øyboer-innstilling til livet. Jeg hater å væer lutheraner.
Som lutheraner trenger jeg tillatelse fra en høyere makt til å ta fri. Men nå lever jeg et liv der jeg selv er min høyeste makt. Det blir så komplisert i hjernen.
Der kom jeg gjennom til Felicia i chatten. Vi har snakket før. Da fikk jeg et gavekort på tusen kroner for jeg kjefta så fælt. Jeg ble litt forskrekket av det så jeg prøver holde en roligere tone i dag. Ikke at jeg ikke vi ha gavekort. Men jeg vil jo heller ha datamaskinen. Som ingen vet hvor er. Eller klarer å spore opp. og som Elkjøp har bestemt at de må ha før de kan sende meg ny.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar