Hav

Selv sitter jeg i båten, men jeg tenker at de som står inne på land, inne på sandhavna som vi skal til, de ser en liten båt som tvinger seg over og gjennom bølgene. Bølgene er mye større enn det som føles trygt, og jeg vet ikke om det ser dramatisk ut, jeg tenker at det gjør det, og jeg lurer på om de kan se hvor flink han som sitter ved motoren er til å kjøre båt. Jeg lurer på om de ser at han slakker av på farten når vi kjører opp mot bølegtoppene og gir gass de få metrene mellom bølgene, eller om det ser ut som om båten har problemer med å komme seg til havn.
Fra båten ser det ut som om hele havet løfter seg foran oss nå og da, som om havet strekker hals og blir høyrere enn det er. Det ser helt fantastisk ut og jeg er som alltid når jeg er på havet kjemperedd.
Det er derfor jeg tenker på de som står inne i sandhavna, hvordan det ser ut for dem, for da føler jeg meg så enormt barsk. Jeg vet at de er turister som har kjørt ut dit for å se på verdens ende, mens jeg er lokalbefolkning og kommer inn fra havet, og det er no prob, bare litt sjø, det er vi vant til.

Jeg har alltid vært redd på havet, men man venner seg egentlig ikke uansett, jeg sitter og spytter saltvann og kjenner vannet trenge gjennom varmedressen og prøver å se meg sjøl fra sandhavna, der det ikke står en eneste turist, de ligger og sover i bobilene sine, vi kan bare komme oss inn på fjæra sjø og nå er det fjære midt på natta, men jeg har litt bruk for dem så jeg stabler dem opp i små flokker på Sand og på moloen.

Pappa har gitt meg hytte der ute. Jeg kommer nok til å stable endel turister fremover.