integrasjon og integrering

Det er lenge siden jeg har blogget et sånt "mitt møte med svenskene"-innlegg.
Det har jo på en måte gått seg til her.
Jeg har vent meg til mer enn én type ost i butikken, og vent meg til at de ikke skjønner hva jeg sier. Jeg har ikke vent meg til hjemlengselen, og jeg har ikke helt vent meg helt til å bo i by.
Det er nok sånn at jeg venter. På at ting skal ordne seg så vi kan flytte hjem. Om et par år. The Stig sier man ikke skal være for optimistisk.

I mellomtiden er jeg dårlig integrert. Og det merkes kanskje ikke på meg, for jeg er jo nesten svensk i utgangspunktet (med slekt fra Kiruna og alt), men det slår meg, det å kreve at noen skal lande på flyplassen, eller hvordan man nå gjør det, og gå igang med å integrere seg tjolahopp, det er et ganske voldsomt krav.
Selv for en nordmann i Sverige, med nesten usynlige kulturforskjeller, som i bunn og grunn arter seg i at det virker som om de har fått litt bedre oppdragelse enn meg, (på et slott eller noe,) men nå sporer jeg av; selv for meg er det litt slitsomt, så jeg leser nesten bare norske nyheter og ser ikke svensk tv og følger ikke med i debattene, men er medlem av sameforeningen her og hører på norsk radio og snakker norsk hjemme med min norske The, og lengter hjem til et sted der man bare kan rope ut akkurat hvilket spørsmål man vil i butikken uten å tenke nøye gjennom hvilke ord betjeningen forstår og ikke forstår. (Og hva de syns om ens ikkeslottlige oppdragelse.)
Og jeg slipper endatil inn, med min gjenkjennelige nordiske hvithet og min bittelitt eksotiske samiskhet. Som jeg tilogmed kan gjemme når jeg vil.
Hvordan i himmelens navn blir man integrert om man er etiopier? Hvordan kan man kreve av noen at de skal gå hen og integrere seg? Hvordan hadde man tenkt at de skulle gjøre det? Ikke at de ikke skal, men hvordan?
Jeg kan jo invitere meg selv inn, jeg er ikke så fremmed og farlig, man skjønner nesten hva jeg sier og det er helt klart at jeg på min side skjønner hva som blir sagt. Bare da jeg bodde i Finland var jeg mye mer av et fremmedelement fordi jeg ikke forsto språket, og det ble veldig tydelig hvilke arrangementer jeg ble invitert med på, og når folk rundt meg ville ha "fri"fra ansvaret for en-ymmärianeren.
Det er nok hakket verre for en lakenkledd etioper å dukke opp og være med. Hakket.

Jeg prøver ikke med dette å pollyanne og si at ja jeg har hjemlengsel, men tenk på Negrene!
Jeg vil bare si at jeg helt klart ser at ulvehylet om integrering ikke er galt fordi det forlanger integrering, men fordi det legger nesten alt ansvaret over på den fremmede. Jeg tror at jo mer fremmedartet, jo mer vanskelig og nesten umulig er det å integrere seg, selv om det på ingen måte er umulig å bli integrert. Man må bare få masse masse hjelp, og dét krever mye også av den som skal integrere, ikke bare den som skal integreres. Og jeg tviler litt på om mange av de som roper høyest er klar til å ta den jobben.

Jaja. Jeg vet dere helst vil høre om korps. I dag ble det dette.
Og jeg har jo på ingen måte tenkt å la meg integrere, jeg tviholder på min polariskhet. Heldig er jeg som ikke møtes av en ulveflokk av den grunn.
(Bortsett fra i nettdebatter etterfølgende samiske nyhetssaker. Men det er en annen historie, vet vi)