jeg har trykka på meg en litt sånn senebetennelsesaktig greie som pleier å komme å sette seg i håndledd, albu og skulderen om jeg ikke er flink og gå på verkstedet ofte istedetfor å sitte foran dataen hele tiden.
nå har jeg ikke verksted
så blir lite blogging.
men alt vel. geografien har vist seg å bli mer komplisert enn hva planen var, naboen er stille, vannet er borte (varslet), solen skinner, fuglen utenfor vinduet synger trance.
snakkes snart
terrorubalanse
Altså den der naboen....jeg blir fullstendig gal i hodet. Jeg blir gal av trance og jeg blir gal av at han skal spille så høyt og jeg blir gal av at han skal spille så ofte.
Men jeg har jo en sekkepipe, kom jeg på i går.
Men jeg har jo en sekkepipe, kom jeg på i går.
Offentlig saming
Forrige helg hjalp jeg altså Stoorstålkis å holde et vevkurs på Skansen.
Det var veldig artig. Folk synes det er så stas å få prøve å veve på grindvev. Noen blir kjempeflinke med en gang, andre er mer håpløse tilfeller men vil likevel forsøke bare litt til. Og så plutselig blir det bra. (eller ikke)
Det kom to små jenter med mora si innom den ene dagen. De snakke ikke svensk, eller mora gjorde forsåvidt det, men veving er jo mest å vise og prøve, ikke så mye snakking, så det gjorde ingenting, tvert imot, for ettersom de uansett ikke skjønte et ord av hva jeg sa, kunne jeg jo snakke norsk. Jej!
Og de vevde.
Og de vevde og de vevde og de vevde. I to timer uten pause.
Nevnte jeg at de var sånn ca 6 og 9?
Og ikke et ord sa de. Bare satt der og vevde.
Når man vever på denne måten må man huske å heve og senke grinden, ellers låser man ikke tråden man allerede har vevet inn, så gjør man feil, drar man den bare ut igjen i neste omgang. Etter ca en times stille veving innså vi at hun minste sannsynligvis hadde fått litt problemer med akkurat det ettersom hun bare hadde vevd ca en millimeter siden sist vi tittet innom. Men klaget hadde hun ikke. Bare vevd.
Jøss.
Jeg skal innrømme at det er litt rart å springe rundt i kofte på Skansen. For der er jo folk kledd ut som "i gamle dager" og mange trodde at jeg jobbet der selv om jeg sånn som jeg ser det er kledd som i samtiden. Og det jobber jo også samer der. I den samiske avdelingen. Som samer. For eksempel er det en nordsame der som jobber som sydsame, og det gikk jeg og funderte på hele helgen. For en rar jobb. Man må være same for å få jobben, men man kan feks jobbe som en annen type same enn hva man er. Sært. Jøss.
Da vi kom den ene dagen, koftekledde, var det en mann med en liten sønn som pekte på mine kompiser, som også er far og sønn, og sa til sitt lille avkom: "Titta! Der er två lapp....två sam...Titta, Stefan, der er två renskötare!"
Hvorpå min kompis som aldri sitter og taper seg bak noen vogn sa til sin sønn: "Titta, Juhán, der er två statstjänstemän!"
Den lo jeg av hele søndagen.
Det var veldig artig. Folk synes det er så stas å få prøve å veve på grindvev. Noen blir kjempeflinke med en gang, andre er mer håpløse tilfeller men vil likevel forsøke bare litt til. Og så plutselig blir det bra. (eller ikke)
Det kom to små jenter med mora si innom den ene dagen. De snakke ikke svensk, eller mora gjorde forsåvidt det, men veving er jo mest å vise og prøve, ikke så mye snakking, så det gjorde ingenting, tvert imot, for ettersom de uansett ikke skjønte et ord av hva jeg sa, kunne jeg jo snakke norsk. Jej!
Og de vevde.
Og de vevde og de vevde og de vevde. I to timer uten pause.
Nevnte jeg at de var sånn ca 6 og 9?
Og ikke et ord sa de. Bare satt der og vevde.
Når man vever på denne måten må man huske å heve og senke grinden, ellers låser man ikke tråden man allerede har vevet inn, så gjør man feil, drar man den bare ut igjen i neste omgang. Etter ca en times stille veving innså vi at hun minste sannsynligvis hadde fått litt problemer med akkurat det ettersom hun bare hadde vevd ca en millimeter siden sist vi tittet innom. Men klaget hadde hun ikke. Bare vevd.
Jøss.
Jeg skal innrømme at det er litt rart å springe rundt i kofte på Skansen. For der er jo folk kledd ut som "i gamle dager" og mange trodde at jeg jobbet der selv om jeg sånn som jeg ser det er kledd som i samtiden. Og det jobber jo også samer der. I den samiske avdelingen. Som samer. For eksempel er det en nordsame der som jobber som sydsame, og det gikk jeg og funderte på hele helgen. For en rar jobb. Man må være same for å få jobben, men man kan feks jobbe som en annen type same enn hva man er. Sært. Jøss.
Da vi kom den ene dagen, koftekledde, var det en mann med en liten sønn som pekte på mine kompiser, som også er far og sønn, og sa til sitt lille avkom: "Titta! Der er två lapp....två sam...Titta, Stefan, der er två renskötare!"
Hvorpå min kompis som aldri sitter og taper seg bak noen vogn sa til sin sønn: "Titta, Juhán, der er två statstjänstemän!"
Den lo jeg av hele søndagen.
Dr. Livingstone, I presume
Dere vet når man våkner og ikke vet hvor man er? Stort sett varer det bare et kort øyeblikk, avogtil varer det et langt øyeblikk. Og så kommer det, åh, jeg er på hotell, jeg er på besøk, jeg er hjemme, jeg er jo her. Hjernen kobler.
Jepp. Men har dere noen gang, og her må det skytes inn, har dere noen gang etter ca ti-tolv års trofast samboerskap, våknet og febrilsk prøvd å komme på hvem han som ligger ved siden av dere i senga er?
Til mitt forsvar vil jeg ha notert at jeg hele tiden skjønte at jeg burde vite hvem dette var, jeg klarte bare ikke å komme på hvem. Jeg noterer også poeng til meg selv for ikke å spørre vedkommende selv om hans identitet. Positiv oppførsel også ettersom vedkommende pleier å bli litt irritert når/hvis jeg skal ha ham til å forklare hvor vi er nå, natterstid. En liten del av hjernen min må ha husket akkurat det. Takk til den.
Jepp. Men har dere noen gang, og her må det skytes inn, har dere noen gang etter ca ti-tolv års trofast samboerskap, våknet og febrilsk prøvd å komme på hvem han som ligger ved siden av dere i senga er?
Til mitt forsvar vil jeg ha notert at jeg hele tiden skjønte at jeg burde vite hvem dette var, jeg klarte bare ikke å komme på hvem. Jeg noterer også poeng til meg selv for ikke å spørre vedkommende selv om hans identitet. Positiv oppførsel også ettersom vedkommende pleier å bli litt irritert når/hvis jeg skal ha ham til å forklare hvor vi er nå, natterstid. En liten del av hjernen min må ha husket akkurat det. Takk til den.
jaha!
Jeg må komme med en innrømmelse. Det er ny innsikt, men saken er gammel og innsikten uviktig. Perfekt bloggmaterial, egentlig.
Jo, men dere vet hun Sandra Borch?
Jeg har overhodet ikke fått med meg at hun er kortvokst.
Jeg har fått med meg at hun har blitt mobbet for høyden, men jeg har hele tiden trodd at hun bare er sånn vanlig nording-kort. Sånn som familien min.
Og det der med de lettkledde bildene? Ja, men altså....om man ser på endel bilder av henne...kanskje litt eldre bilder, jeg vet ikke....men i ærlighetens navn kan stilen med peroxidbleket hår, kraftig solariumbrunhet og hvit lebestift....den er litt sånn jegkangodtkasteklærneforankamerajeg!
Så jeg har bare tenkt at det ble litt oppstyr fordi det var noe hun likte å drive med.
Har jeg tenkt. Og syntes at saken har fått litt vel mye oppmerksomhet, ja, nei, man skal ikke mobbe folk altså men hvorfor driver alle og hakker på henne og hvorfor har de hengt seg sånn opp i høyden? Hønseflokk.
Og nå har det jo gått opp opp til flere lys for meg. Nesten som en lyslenke.
Fy! Mobbing av kortvokste, ærlig talt, hva er greia! Voksne mennesker!
og Ha! tøft med lettkleddbilder med den kroppen man har, nå tok jeg poenget!
og HA! Den annekathærland som tar dem fatt, TØFT!
Ofte når jeg har misforstått saker (som det med PizzaBankeren) var den versjonen jeg hadde laget meg til i hodet best, men her slår virkeligheten for en gangs skyld min tåkerammede hjerne hva saklig interesse angår.
Ok, men da var jeg oppdatert.
Ville bare si det.
Jo, men dere vet hun Sandra Borch?
Jeg har overhodet ikke fått med meg at hun er kortvokst.
Jeg har fått med meg at hun har blitt mobbet for høyden, men jeg har hele tiden trodd at hun bare er sånn vanlig nording-kort. Sånn som familien min.
Og det der med de lettkledde bildene? Ja, men altså....om man ser på endel bilder av henne...kanskje litt eldre bilder, jeg vet ikke....men i ærlighetens navn kan stilen med peroxidbleket hår, kraftig solariumbrunhet og hvit lebestift....den er litt sånn jegkangodtkasteklærneforankamerajeg!
Så jeg har bare tenkt at det ble litt oppstyr fordi det var noe hun likte å drive med.
Har jeg tenkt. Og syntes at saken har fått litt vel mye oppmerksomhet, ja, nei, man skal ikke mobbe folk altså men hvorfor driver alle og hakker på henne og hvorfor har de hengt seg sånn opp i høyden? Hønseflokk.
Og nå har det jo gått opp opp til flere lys for meg. Nesten som en lyslenke.
Fy! Mobbing av kortvokste, ærlig talt, hva er greia! Voksne mennesker!
og Ha! tøft med lettkleddbilder med den kroppen man har, nå tok jeg poenget!
og HA! Den annekathærland som tar dem fatt, TØFT!
Ofte når jeg har misforstått saker (som det med PizzaBankeren) var den versjonen jeg hadde laget meg til i hodet best, men her slår virkeligheten for en gangs skyld min tåkerammede hjerne hva saklig interesse angår.
Ok, men da var jeg oppdatert.
Ville bare si det.
hÅh!!
og i dag har jeg ikke tid til å blogge for endelig har jeg et oppegående kontorverksted!
Vi fikk bord av pappa i innflytningsgave. Hittils har det gamle arbeidsbordet har stått på stua, som en slags spisestuekrok, og så har vi bare et bittelite bord på kjøkkenet. Vi trengte altså et nytt spise/arbeidsbord til stua sånn at arbeidsbordet kunne få komme inn på arbeidsrommet.
Et par dagers overvåkning av Blocket, og så var bordet, ja ikke i hus, men funnet. Og da de som solgte bordet hørte at vi hadde tenkt å slepe det hjem på kjerra vår, kjørte de de hjem for oss.
Det var vel snilt! Voi og voi, folk altså.
Og da det faktisk var i hus, innså vi at nei nå hadde vi vent oss til å ha det der forrige arbeidsbordet stående og lyse hvitt i stua. Vi er vanemennesker og var ikke helt klar for den forandringen. Så vi satte det nygamle hjemkjørte eikebordet inn på arbeidsrommet mitt. Så nå har jeg verdens største og solideste arbeidsbord! Hurra!
Og nå skal jeg gå og jobbe litt mer på det.
Hejdå!
Vi fikk bord av pappa i innflytningsgave. Hittils har det gamle arbeidsbordet har stått på stua, som en slags spisestuekrok, og så har vi bare et bittelite bord på kjøkkenet. Vi trengte altså et nytt spise/arbeidsbord til stua sånn at arbeidsbordet kunne få komme inn på arbeidsrommet.
Et par dagers overvåkning av Blocket, og så var bordet, ja ikke i hus, men funnet. Og da de som solgte bordet hørte at vi hadde tenkt å slepe det hjem på kjerra vår, kjørte de de hjem for oss.
Det var vel snilt! Voi og voi, folk altså.
Og da det faktisk var i hus, innså vi at nei nå hadde vi vent oss til å ha det der forrige arbeidsbordet stående og lyse hvitt i stua. Vi er vanemennesker og var ikke helt klar for den forandringen. Så vi satte det nygamle hjemkjørte eikebordet inn på arbeidsrommet mitt. Så nå har jeg verdens største og solideste arbeidsbord! Hurra!
Og nå skal jeg gå og jobbe litt mer på det.
Hejdå!
avbrutt forsøk på oppdatering
Jeg er så helt sinnsykt trøtt i dag. Jeg klarte å smelle hodet i baderomsdøra fordi jeg ikke hadde tilstrekkelige mengder finmotorikk til å få åpnet døra før jeg gikk inn på badet.
Produktiviteten er dermed ganske lav. Sånn ca rundt null. Under null. Jeg vet ikke helt hvorfor man plutselig skal gå hen å bli så dautrøtt. Men sånn er det.
Jeg var på Skansen i helga og hjalp Stoortålka å holde et kurs i båndveving på grindvev. Lettere på svensk det der, for da heter det jo bandvev. Altså en grindvev heter en bandvev. Men jeg har ikke hjulpet til å holde kurs i grindvev. For det er jo bånd som har vært vevd og ikke grinder som har blitt snekret.
---
Det er akkurat det jeg mener! Merker dere hvor trøtt jeg er? Det blir jo ikke mening i noe som helst!
Jeg gir opp. Ha en fin dag. Mer om kurs i morgen.
Produktiviteten er dermed ganske lav. Sånn ca rundt null. Under null. Jeg vet ikke helt hvorfor man plutselig skal gå hen å bli så dautrøtt. Men sånn er det.
Jeg var på Skansen i helga og hjalp Stoortålka å holde et kurs i båndveving på grindvev. Lettere på svensk det der, for da heter det jo bandvev. Altså en grindvev heter en bandvev. Men jeg har ikke hjulpet til å holde kurs i grindvev. For det er jo bånd som har vært vevd og ikke grinder som har blitt snekret.
---
Det er akkurat det jeg mener! Merker dere hvor trøtt jeg er? Det blir jo ikke mening i noe som helst!
Jeg gir opp. Ha en fin dag. Mer om kurs i morgen.
trance
I går var jeg litt mer tålmodig og overbærende. I dag ønsker jeg bare naboen min en snarlig død.
naboen og grannen
Jeg har en nabo som bråker på norsk, og en som bråker på svensk.
Når man bråker i Sverige, krangler man. Og det gjør de. På svensk. Du e fan dum i huvudet!!!! Dra åt helvete! DRA ÅT HELVETE!
og andre sånne oppfinnesomme saker. Litt slitsomt i lengden men ikke verre en at man kan leve med det. Så lenge det ikke blir vold og slosskamp, da må man vel agere.
men! de skal flytte! Så det løser seg.
Og så han som bråker på norsk. Det vil si, egentlig bråker han vel på engelsk, ved hjelp av stereoanlegget, men i norsk betydning. Det kommer bråk inn til meg. Dunk-dunk-dunk dunkdunkdunkdunk dunk dunk dunk. Sier bassen. Syngedama synger. Gitarene har solo. Jeg hører alt. Uansett hvorhen i leiligheten jeg flykter og uansett om jeg setter på musikk sjøl.
Dette foregår på dagtid (jeg har hjemmekontor) mellom ca ett og fem. I et par timer i slengen.
Og jeg blir gal i hodet av det. Det er som å bo oppå et diskotek. Det er enromt forstyrrende.
Og i dette tilfelle er det ikke en nabo med felles oppgang, vi deler bare vegg. En vegg jeg har forsøkt å banke i, men til ingen nytte.
Til slutt måtte jeg ringe boretslagsstyret. Som kom og lyttet. (i kraft av en mann med hytte i Kongsfjord, ikke i kraft av et helt styre som samlet seg på kort varsel for å høre på naboen min. Og ikke at det er noe poeng at han som kom har hytte i Kongsfjord, men det ble etterhvert mye snakk om den hytta) og så sier Styret (han ene) at du, han naboen, han er kjempeutrivelig. Han blir så rasende hver gang man tar noe opp med ham. Og det var visning i går og han skal selge...
Jaha! Så da blir man kvitt problemet etterhvert der og. Jeg må bare holde ut til han flytter, når nå engang det er.
Så da får jeg både ny granne og nabo. Eller, han som er "nabo" er nok..."al-shwxlm", eller noe. Jeg var inne på internett og så på prospektet og jeg vedder tubaen min på at han er araber, utfra interiøret. Veldig unorsk interiør iallefall. Men han skal flytte.
Så da får man bare håpe at både min nye nabo og min nye granne er fornuftige folk og at jeg slipper å bli gal i hodet.
Når man bråker i Sverige, krangler man. Og det gjør de. På svensk. Du e fan dum i huvudet!!!! Dra åt helvete! DRA ÅT HELVETE!
og andre sånne oppfinnesomme saker. Litt slitsomt i lengden men ikke verre en at man kan leve med det. Så lenge det ikke blir vold og slosskamp, da må man vel agere.
men! de skal flytte! Så det løser seg.
Og så han som bråker på norsk. Det vil si, egentlig bråker han vel på engelsk, ved hjelp av stereoanlegget, men i norsk betydning. Det kommer bråk inn til meg. Dunk-dunk-dunk dunkdunkdunkdunk dunk dunk dunk. Sier bassen. Syngedama synger. Gitarene har solo. Jeg hører alt. Uansett hvorhen i leiligheten jeg flykter og uansett om jeg setter på musikk sjøl.
Dette foregår på dagtid (jeg har hjemmekontor) mellom ca ett og fem. I et par timer i slengen.
Og jeg blir gal i hodet av det. Det er som å bo oppå et diskotek. Det er enromt forstyrrende.
Og i dette tilfelle er det ikke en nabo med felles oppgang, vi deler bare vegg. En vegg jeg har forsøkt å banke i, men til ingen nytte.
Til slutt måtte jeg ringe boretslagsstyret. Som kom og lyttet. (i kraft av en mann med hytte i Kongsfjord, ikke i kraft av et helt styre som samlet seg på kort varsel for å høre på naboen min. Og ikke at det er noe poeng at han som kom har hytte i Kongsfjord, men det ble etterhvert mye snakk om den hytta) og så sier Styret (han ene) at du, han naboen, han er kjempeutrivelig. Han blir så rasende hver gang man tar noe opp med ham. Og det var visning i går og han skal selge...
Jaha! Så da blir man kvitt problemet etterhvert der og. Jeg må bare holde ut til han flytter, når nå engang det er.
Så da får jeg både ny granne og nabo. Eller, han som er "nabo" er nok..."al-shwxlm", eller noe. Jeg var inne på internett og så på prospektet og jeg vedder tubaen min på at han er araber, utfra interiøret. Veldig unorsk interiør iallefall. Men han skal flytte.
Så da får man bare håpe at både min nye nabo og min nye granne er fornuftige folk og at jeg slipper å bli gal i hodet.
Det bos
Nå begynner det å gå seg til her i Stockholmsheimen. (Jeg vil ikke snakke om Kirkenesheimen.)
I går skrudde vi inn den første gipsskruen i veggen, og, vel, det ble ikke pent men det henger jo et speil foran.
Hylla med sprit og kidneybønner har oppløst seg. Vinduskarmen er pusset. Sånne saker.
Vi prøver å få organisert oss en nøkkel. Det skal være tre sjefsnøkler, det er bare to. Vi har ringt fastigheten, de sier vi skulle ha fått tre av "han" vi kjøpte av. Vi har ringt henne vi kjøpte av, hun sier at hun på sin side fikk bare to av henne hun kjøpte av. Vi synes jo ikke vi skal lastes for at henne og hun rota med nøklene. Så får vi se. Jeg er litt oppsatt på at det ikke er vår feil fordi.....fordi det var litt vår feil at det ikke var så godt vasket her da vi flytta inn. Hun vi kjøpte av hadde leid inn et vaskefirma, men hadde vært og sjekka og sa "ja de hadde jo glemt et skap." Så det hadde hun fiksa, men det var litt mørkt og sånt, så da vi kom i dagslys så vi at ja, de hadde jo også glemt gulvene. De hadde vel støvsugd sikkert, men absolutt ikke vaska. Og så skulle vi jo plutselig male mye mer enn planlagt og da var det bare tia og veien så vi orka ikke masse styr med folk som skulle komme og se og diskutere OM en hårete rødvinsflekk på størrelse med en kålerabi var for dårlig vasket eller ikke. Vi la maleplast over og satte i gang. Jeg sa ingenting.
Dere skjønner. Så nå vil jeg i det minste ha nøkkelen min. Uten kostnad.
I går skrudde vi inn den første gipsskruen i veggen, og, vel, det ble ikke pent men det henger jo et speil foran.
Hylla med sprit og kidneybønner har oppløst seg. Vinduskarmen er pusset. Sånne saker.
Vi prøver å få organisert oss en nøkkel. Det skal være tre sjefsnøkler, det er bare to. Vi har ringt fastigheten, de sier vi skulle ha fått tre av "han" vi kjøpte av. Vi har ringt henne vi kjøpte av, hun sier at hun på sin side fikk bare to av henne hun kjøpte av. Vi synes jo ikke vi skal lastes for at henne og hun rota med nøklene. Så får vi se. Jeg er litt oppsatt på at det ikke er vår feil fordi.....fordi det var litt vår feil at det ikke var så godt vasket her da vi flytta inn. Hun vi kjøpte av hadde leid inn et vaskefirma, men hadde vært og sjekka og sa "ja de hadde jo glemt et skap." Så det hadde hun fiksa, men det var litt mørkt og sånt, så da vi kom i dagslys så vi at ja, de hadde jo også glemt gulvene. De hadde vel støvsugd sikkert, men absolutt ikke vaska. Og så skulle vi jo plutselig male mye mer enn planlagt og da var det bare tia og veien så vi orka ikke masse styr med folk som skulle komme og se og diskutere OM en hårete rødvinsflekk på størrelse med en kålerabi var for dårlig vasket eller ikke. Vi la maleplast over og satte i gang. Jeg sa ingenting.
Dere skjønner. Så nå vil jeg i det minste ha nøkkelen min. Uten kostnad.
klagesang over treenighetens dårlige samarbeidsgrunnlag og konsekvensene av dette
Altså. Noe av det absolutt mest irriterende jeg vet om er når jeg våkner, og så passer ikke over- og underkjeven sammen lengre. Når jeg lukker munnen så er det liksom tenner overalt, ikke bare en lukket munn sånn som det var før.
Jeg må innrømme at jeg ikke vet hvor vanlig dette er. Noen som kjenner seg igjen?
Jeg har alltid trodd at dette skyldes at tennene rører på seg. Ja, jeg vet. En idiotisk teori. Men hvilken annen grunn skulle det være til at man plutselig har en munn der over- og underdelen ikke lengre passer sammen? Jeg har tenkt at det er noen visdomstenner som kommer og flytter på alt. Noen dager. Til alt glir tilbake på plass. Eneste jeg kunne komme på. Tenner er mystiske.
Jeg har jo i utgangspunktet en litt alternativ tannstilling etter at et betonggulv hoppet opp og klabbet til meg med all min kraft da jeg var i sånn ti-fjortenårsalderen. Og det er liksom det jeg kjenner nå, at særlig fremtennene oppe har kommet litt for langt inn og framtennene nede blir litt grinete fordi der hadde jo DE reservert plass. Men det var da voldsomt til forsinket oppdagelse fra munnens side. De har jo vært trykket inn i tyve-femogtyve år. Ærlig talt.
Og så slo det meg, også litt sent, så jeg får vel være forsiktg med ærligtalingen overfor munnen, at det er vel det at jeg er så stram i kjeven som steller i stand trøbbel. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg er stiv som en fallbro. Det gjør vondt å gape og gjespe og måpe. Ok, jeg bare slengte på måpe fordi jeg ville ha tre eksempler. Det blir ikke så mye måping i løpet av dagen. Men kjeven er gammel og vrang og jeg tror rett og slett den driver og trekker i ting sånn at over- og underkjeven kommer ut av lage i forhold til hverandre. Det er IKKE tennene som driver og flytter på seg sånn i løpet av natten. Sannsynligvis.
Det artige her, eller, så haha artig er det kanskje ikke, er at jeg er ikke stresset. Sånn der med kjever og rygger og stive nakker pleier jo å være stress. Men jeg er helt fin og rolig og avbalansert. Og det er Hodet også. Så av en eller annen grunn har Kroppen, som jo vanligvis er snill og grei, gått hen og stresset seg opp over noe hverken jeg eller Hodet har kontroll på. Kjempemessig.
Og au. Og fanes til tenner overalt hver gang man lukker munnen.
Jeg må innrømme at jeg ikke vet hvor vanlig dette er. Noen som kjenner seg igjen?
Jeg har alltid trodd at dette skyldes at tennene rører på seg. Ja, jeg vet. En idiotisk teori. Men hvilken annen grunn skulle det være til at man plutselig har en munn der over- og underdelen ikke lengre passer sammen? Jeg har tenkt at det er noen visdomstenner som kommer og flytter på alt. Noen dager. Til alt glir tilbake på plass. Eneste jeg kunne komme på. Tenner er mystiske.
Jeg har jo i utgangspunktet en litt alternativ tannstilling etter at et betonggulv hoppet opp og klabbet til meg med all min kraft da jeg var i sånn ti-fjortenårsalderen. Og det er liksom det jeg kjenner nå, at særlig fremtennene oppe har kommet litt for langt inn og framtennene nede blir litt grinete fordi der hadde jo DE reservert plass. Men det var da voldsomt til forsinket oppdagelse fra munnens side. De har jo vært trykket inn i tyve-femogtyve år. Ærlig talt.
Og så slo det meg, også litt sent, så jeg får vel være forsiktg med ærligtalingen overfor munnen, at det er vel det at jeg er så stram i kjeven som steller i stand trøbbel. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg er stiv som en fallbro. Det gjør vondt å gape og gjespe og måpe. Ok, jeg bare slengte på måpe fordi jeg ville ha tre eksempler. Det blir ikke så mye måping i løpet av dagen. Men kjeven er gammel og vrang og jeg tror rett og slett den driver og trekker i ting sånn at over- og underkjeven kommer ut av lage i forhold til hverandre. Det er IKKE tennene som driver og flytter på seg sånn i løpet av natten. Sannsynligvis.
Det artige her, eller, så haha artig er det kanskje ikke, er at jeg er ikke stresset. Sånn der med kjever og rygger og stive nakker pleier jo å være stress. Men jeg er helt fin og rolig og avbalansert. Og det er Hodet også. Så av en eller annen grunn har Kroppen, som jo vanligvis er snill og grei, gått hen og stresset seg opp over noe hverken jeg eller Hodet har kontroll på. Kjempemessig.
Og au. Og fanes til tenner overalt hver gang man lukker munnen.
Det veves, igjen.
Jeg er på skallebandskjøret igjen. Neste blir belte. Har utsatt det litt for da må jeg virkelig være flink, tror jeg. Men nå er jeg flink nok.
Mønster fra.....Jakobsnes. Eller overalt. Ikke akkurat noe sjeldenhet dette mønsteret. Ikke grunnformen, iallefall.Troooor kanskje jeg vil ha grønt i beltet istedetfor blått. Muligens.
Nå slo det meg plutselig at det kanskje ikke er noen samer som leser bloggen min. Og dere andre synes kanskje ikke dette er så interessant. Jaja. Dere tar jo det dere får. Jeg er jo en blogg, ikke et politisk parti, om dere skjønner.
Så joda. Grønt. Får kanskje ta den diskusjonen en annen plass.
Ha en fin uke, hvem dere nå enn er.
Og tilogmed i Telemark markerte de dagen
Denne saken hadde jeg faktisk ikke fått med meg. Men Telemarksavisa valgte å trykke et lite dikt i anledning 6. februar.
Slik går det:
Slik går det:
Klikk på bildet for å lese hele herligheten.
"Det er langt igjen" hender det at noen i min husholdning sukker når slike saker dukker opp, men her var det da fryktelig langt igjen. Jeg må si at det jeg reagerer mest på er billedbruken. Her tror jeg man bare har plukket et bilde fra internett. Han det er bilde av (som har et navn), har ikke skrevet diktet. Han har ingenting med det å gjøre. Han er faktisk nyligen avgått med døden. Kjent for sitt sosiale engasjement.
Man kan lese mer om saken i Ságat.
Det man kan lese er at TA beklager og at det overhodet ikke speiler avisas syn på samer.
Nehei. Men det er likevel dette diktet man velger å trykke den 6. februar, og jeg tror faktisk ikke det er poeten som har lagt ved illustrasjonsfoto.
Jeg blir altid litt flirfull av slikt. Det er så langt ute. Det er nok forskrekkelsen som presser ut latteren. For det er jo ikke pent å le av dumme folk, har man jo lært. Så det gjør jeg IKKE.
Forbedringer
Der vi bodde før var det skikkelig luksuriøst. To bad og greier. Og to etasjer og greier. Og andre greier og greier som også var mer luksuriøse enn hva vi var vant med. Og dritkaldt. For varme var inkludert i leia, ikke sant.
Og så var det noe feil med viftesystemet, sånn at vifta over ovnen trakk nesten ingenting, mens på badet var det full storm. Og de fleste kan vel tenke seg til at om man har det kaldt i leiligheten og vil ha det skikkelig, SKIKKELIG kaldt på badet, og ikke har anledning til å for eksempel slå hull i veggen, ja da er det bare å ansette en Full Storm. Og plassere der.
Hvilket førte til at vi alltid dusja jævlig lenge. For man ble jo aldri varm, selv om man sto i den varme dusjen. Og så tenkte man, om jeg bare snur meg nå, sånn at ryggen kommer under dusjen, DA blir jeg varm. Om jeg bare får litt varmtvann på høyrearmen, DA blir jeg varm. Ventrearmen. DA. Og sånn sto man som en annen kebabsteik og ble aldri varm.
Og når man står der og fryser og jobber hardt for å bli varm, så utsetter og utsetter man både dusjsåpe og sjampo og balsam. For den er jo iskald. Man har opparbeidet bittelitt varme på en kroppsdel og så skal man sprøyte den ned med iskald såpe av noe slag. Neineinei. Kroppen bare: "neineineiNEI!"
Så det vi har oppdaget er hvor enormt mye mer effektivt dette badet er. Ettersom det ikke er utstyrt med Full Storm. Inn i dusjen, ut av dusjen. Ingen utvidede kebabmomenter.
Og man blir jo så glad og fornøyd!
Og så var det noe feil med viftesystemet, sånn at vifta over ovnen trakk nesten ingenting, mens på badet var det full storm. Og de fleste kan vel tenke seg til at om man har det kaldt i leiligheten og vil ha det skikkelig, SKIKKELIG kaldt på badet, og ikke har anledning til å for eksempel slå hull i veggen, ja da er det bare å ansette en Full Storm. Og plassere der.
Hvilket førte til at vi alltid dusja jævlig lenge. For man ble jo aldri varm, selv om man sto i den varme dusjen. Og så tenkte man, om jeg bare snur meg nå, sånn at ryggen kommer under dusjen, DA blir jeg varm. Om jeg bare får litt varmtvann på høyrearmen, DA blir jeg varm. Ventrearmen. DA. Og sånn sto man som en annen kebabsteik og ble aldri varm.
Og når man står der og fryser og jobber hardt for å bli varm, så utsetter og utsetter man både dusjsåpe og sjampo og balsam. For den er jo iskald. Man har opparbeidet bittelitt varme på en kroppsdel og så skal man sprøyte den ned med iskald såpe av noe slag. Neineinei. Kroppen bare: "neineineiNEI!"
Så det vi har oppdaget er hvor enormt mye mer effektivt dette badet er. Ettersom det ikke er utstyrt med Full Storm. Inn i dusjen, ut av dusjen. Ingen utvidede kebabmomenter.
Og man blir jo så glad og fornøyd!
sikkerhetsnålene kommer
Når man har bodd et sted en stund oppstår det punkter hvor man finner sånt som man har bruk for men ikke egentlig går til innskaffelse av. Sikkerhetsnåler for eksempel. De ligger i roteskuffen. Eller sy/skjell-jeg-fant-/hvor skal jeg gjøre av dette-skrinet. Jeg nevner sikkerhetsnåler fordi jeg ikke finner noen nå som jeg trenger dem siden jeg skal ha koftesjal over kofta i anledning dagen. Jeg har prøvd med supermagneter (de var i syskrinet) men for å være helt ærlig fungerte det ikke.
Jeg vet ikke hvor mange sånne roteskuffer jeg har i bakminnet. Ikkeoptimale roteskuffer. Det blir jo ofte sånn når man bor midlertidig, igjen og igjen og igjen, at man ikke riktig klarer å lage systemer som fungerer. Da blir det rot. Men det er ikke det samme som en roteskuff. En roteskuff fungerer bedre om det ikke er rot overalt ellers, nemlig. Jeg statser på at vi klarer å opprette en optimalt fungerende roteskuff nå.
Jeg hadde nemlig en liten åpenbaring i går. For det er jo det der med alle systemer som ikke helt fungerer, når man bor midlertidig en plass. Man gidder ikke helt ta tak i dem. Hårstrikkplassen. Som ikke finnes. Smykkeskrinet som ikke eksisterer men er fordelt på tre forskjellige toalettmapper. Stedet der man lar hermetikkbokser renne av seg som er samme sted som man helst ville tørket kopptua.
Alt sånt. Jeg er sikker på at dere forstår hva jeg mener. Alt man ikke helt får til å fungere, alt man ikke finner, alt som havner sammen i rotepunkter du ikke vil ha.
Jeg har jo hatt en liten mistanke om at det kanskje ikke er midlertidigheten som er problemet, men jeg. At jeg ikke kan holde orden. At dette med at man bare leier der man skal bo og vet man skal flytte snart ikke er det egentlige problemet.
Men vet dere hva?
Det ER det som har vært problemet.
Nå som jeg er en ekte nomade med to faste punkter i tilværeslen, og ikke en slags uekte serienomade uten base hverken her eller der, med 15de adresse på færre år enn det- ja men nå fungerer det.
Nå er det blitt orden i sakene. Nå oppstår det systemer rundt meg som fungerer.
Snart dukker det nok opp et sted med sikkerhetsnåler og nøkkelringer og sånt også.
Jeg vet ikke hvor mange sånne roteskuffer jeg har i bakminnet. Ikkeoptimale roteskuffer. Det blir jo ofte sånn når man bor midlertidig, igjen og igjen og igjen, at man ikke riktig klarer å lage systemer som fungerer. Da blir det rot. Men det er ikke det samme som en roteskuff. En roteskuff fungerer bedre om det ikke er rot overalt ellers, nemlig. Jeg statser på at vi klarer å opprette en optimalt fungerende roteskuff nå.
Jeg hadde nemlig en liten åpenbaring i går. For det er jo det der med alle systemer som ikke helt fungerer, når man bor midlertidig en plass. Man gidder ikke helt ta tak i dem. Hårstrikkplassen. Som ikke finnes. Smykkeskrinet som ikke eksisterer men er fordelt på tre forskjellige toalettmapper. Stedet der man lar hermetikkbokser renne av seg som er samme sted som man helst ville tørket kopptua.
Alt sånt. Jeg er sikker på at dere forstår hva jeg mener. Alt man ikke helt får til å fungere, alt man ikke finner, alt som havner sammen i rotepunkter du ikke vil ha.
Jeg har jo hatt en liten mistanke om at det kanskje ikke er midlertidigheten som er problemet, men jeg. At jeg ikke kan holde orden. At dette med at man bare leier der man skal bo og vet man skal flytte snart ikke er det egentlige problemet.
Men vet dere hva?
Det ER det som har vært problemet.
Nå som jeg er en ekte nomade med to faste punkter i tilværeslen, og ikke en slags uekte serienomade uten base hverken her eller der, med 15de adresse på færre år enn det- ja men nå fungerer det.
Nå er det blitt orden i sakene. Nå oppstår det systemer rundt meg som fungerer.
Snart dukker det nok opp et sted med sikkerhetsnåler og nøkkelringer og sånt også.
lysbytting
En annen ting når man flytter er alle spøkelseslysbryterne. Altså når du går inn i et rom og klasker til veggen, akkurat der det var en lysbryter en plass du bodde en gang.
Det tar nok litt tid å venne seg av med dem.
Veldig lang tid kanskje. Der vi bodde før på Sødermalm, Stokkeholmen by, Svedulla, dreiv jeg enda da vi flytta ut med famling på flatveggen, og skrudde av og på lysbrytere som ikke var koblet til noe lys og aldri hadde vært det så lenge vi hadde bodd der.
Man kan kanskje si at jeg ikke knyttet meg så veldig til den leiligheten.
Eller så kan man si at jeg ikke var så veldig lærenem.
Eller så kan man si at jeg hadde fått en overdose flytting og det var fullt. Hjernen ville ikke ta til seg flere midlertidige hjem og lysbrytere. Så nå blir det vel bra. Nå er det midlertidige minnet slettet og vi kan begynne på nytt.
Det tar nok litt tid å venne seg av med dem.
Veldig lang tid kanskje. Der vi bodde før på Sødermalm, Stokkeholmen by, Svedulla, dreiv jeg enda da vi flytta ut med famling på flatveggen, og skrudde av og på lysbrytere som ikke var koblet til noe lys og aldri hadde vært det så lenge vi hadde bodd der.
Man kan kanskje si at jeg ikke knyttet meg så veldig til den leiligheten.
Eller så kan man si at jeg ikke var så veldig lærenem.
Eller så kan man si at jeg hadde fått en overdose flytting og det var fullt. Hjernen ville ikke ta til seg flere midlertidige hjem og lysbrytere. Så nå blir det vel bra. Nå er det midlertidige minnet slettet og vi kan begynne på nytt.
Det der å være nyinnflyttet
For eksempel kjøkkenet er jo et system som skal oppstå, om dere skjønner hva jeg mener.
Ting havner på en plas som er logisk og naturlig for tingen, etter en tids bruk. Men det tar litt tid. Og imellomtiden står de en plass som ikke er så naturlig eller logisk. Jeg har foreksempel oppdaget at vi har en hylle for sprit og kidneybønner.
Vi har flere hyller for lyspærer, men den ene er for lyspærer som ikke virker. De må jo også få være i en eske, sånn at man ikke knuser seg på dem. Skjærer seg på dem. Noe. Men ingen av oss vet hva som er hvilken hylle. Dessuten er det oppdaget en tredje hylle som ingen husker å ha opprettet.
Og endel flittig brukte mattilsetninger står over ovnen. Det er lurt. Det som ikke er så lurt er at de står så høyt at den minste beboeren må stå på tå på en krakk over et sett kokende/stekende måltid for å få tak i dem.
Dette slår likevel kirkenesversjonen av "et kunstnerhjem" med flere tusen poenger, for der er det meste organisert i strategisk plasserte pappesker med varierende kvalitet på merkingen. Eller. Nå lyver jeg. Med ræva dårlig merking. Kassene med kjøkkenutstyr er riktignok lettfinnelig, men de er enorme. Faktisk spesialsnekrede for å romme alt.
Standardsvaret på "kor e" er "i ei kassa en plass". Hjelpesløst.
Rom for forbedring altså. Men det går seg jo til! Både der og her og der.
Ting havner på en plas som er logisk og naturlig for tingen, etter en tids bruk. Men det tar litt tid. Og imellomtiden står de en plass som ikke er så naturlig eller logisk. Jeg har foreksempel oppdaget at vi har en hylle for sprit og kidneybønner.
Vi har flere hyller for lyspærer, men den ene er for lyspærer som ikke virker. De må jo også få være i en eske, sånn at man ikke knuser seg på dem. Skjærer seg på dem. Noe. Men ingen av oss vet hva som er hvilken hylle. Dessuten er det oppdaget en tredje hylle som ingen husker å ha opprettet.
Og endel flittig brukte mattilsetninger står over ovnen. Det er lurt. Det som ikke er så lurt er at de står så høyt at den minste beboeren må stå på tå på en krakk over et sett kokende/stekende måltid for å få tak i dem.
Dette slår likevel kirkenesversjonen av "et kunstnerhjem" med flere tusen poenger, for der er det meste organisert i strategisk plasserte pappesker med varierende kvalitet på merkingen. Eller. Nå lyver jeg. Med ræva dårlig merking. Kassene med kjøkkenutstyr er riktignok lettfinnelig, men de er enorme. Faktisk spesialsnekrede for å romme alt.
Standardsvaret på "kor e" er "i ei kassa en plass". Hjelpesløst.
Rom for forbedring altså. Men det går seg jo til! Både der og her og der.
back! in sthlm! nei, SKRPS!
Altså jeg har jo flyttet. Både hit og dit faktisk, men jeg har en ny base der i Svenskenland.
Farvel hipstrifiserte Söder. Heihei, iallefallikkehippe Skarpnäck.
Skarpnäck er helt på slutten av t-banen. Alle hus er bygget i murstein, alle hus ligner på hverandre, alle gater er like, så man går seg vill hele tiden. Og det har et lite industriområde som er litt lite og stygt.
Alt i alt føler jeg meg ganske hjemme der! Eller skal vi si her. For nå er jeg jo her.
Skarps ligner litt på Kirkenes. Lite, litt stygt, litt ensformig, litt industri. Litt Kirkenes! Så da trenger jeg ikke ha hjemlengsel når jeg er her/der og ikke der/her.
I dag har jeg gått litt rundt her. Jeg letter etter en gjenbruksbutikk men den var stengt på fredager. Jeg gikk forbi al-Mustafa interiør&hjemmeinnredning, men jeg gikk ikke inn. Jeg hadde egentlig litt lyst, men the Stig går ikke med på Sherwoodskog/Bollywood-stilen jeg helst vil ha, hverken her eller der, så da blir det et litt kjedeligere kompromiss i våre felles kvarterer. (Mye hvitt) (og grått).
Og så kom jeg bort på Hemköpen. Voi Herran! Nei der kunne jeg nesten flyttet inn. De har alt. Alt. Jeg kommer aldri til å måtte forlate Skrps.
Dette blir bra. Jeg kjenner at jeg elsker Skarpnäck litt.
Farvel hipstrifiserte Söder. Heihei, iallefallikkehippe Skarpnäck.
Skarpnäck er helt på slutten av t-banen. Alle hus er bygget i murstein, alle hus ligner på hverandre, alle gater er like, så man går seg vill hele tiden. Og det har et lite industriområde som er litt lite og stygt.
Alt i alt føler jeg meg ganske hjemme der! Eller skal vi si her. For nå er jeg jo her.
Skarps ligner litt på Kirkenes. Lite, litt stygt, litt ensformig, litt industri. Litt Kirkenes! Så da trenger jeg ikke ha hjemlengsel når jeg er her/der og ikke der/her.
I dag har jeg gått litt rundt her. Jeg letter etter en gjenbruksbutikk men den var stengt på fredager. Jeg gikk forbi al-Mustafa interiør&hjemmeinnredning, men jeg gikk ikke inn. Jeg hadde egentlig litt lyst, men the Stig går ikke med på Sherwoodskog/Bollywood-stilen jeg helst vil ha, hverken her eller der, så da blir det et litt kjedeligere kompromiss i våre felles kvarterer. (Mye hvitt) (og grått).
Og så kom jeg bort på Hemköpen. Voi Herran! Nei der kunne jeg nesten flyttet inn. De har alt. Alt. Jeg kommer aldri til å måtte forlate Skrps.
Dette blir bra. Jeg kjenner at jeg elsker Skarpnäck litt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)