Trine

I går var det sol. Nå er det grått igjen.

I går var jeg på grava til Trine. Jeg har bare vært der på julaften, jeg var ikke i begravelsen og jeg har ikke vært der selv, alene. Jeg gikk rundt og lette en stund, jeg huska sånn halvveis hvor den skulle være men til slutt måtte jeg ringe mamma og hun guidet meg til rett sted. Via andre døde kjentfolks graver. "Gå forbi Mari-Ann! Ser du Walter?" Det slo meg at jeg kjenner overraskende mange døde folk.
Og så lå Trine sin grav der. Ved en liten busk som liksom skjermet gravsteinen. Med blomster og steiner og en lykt. Og en liten solcelledrevet sommerfugl som hang helt stille i en wire. Og navnet hennes og datoene hennes.

Og jeg som har vært så sint på Trine. Jeg har liksom lagt skylden for at hun døde på henne selv, ulogisk som det er, men likevel. Jeg gikk nok ut fra at jeg skulle være sint bestandig.
Men da jeg sto der foran graven, med minneord og datoer og blomster, engler og fugler, og med to playmobilhester i hånda, ble det liksom så uvirkelig. Det ble overhodet ikke konkret, tvert imot, her har vi steinen og datoene og her står jeg og der under ligger du, eller skjelettet ditt, sånn er det, men komplett uforståelig, og jeg var ikke sint. Bare veldig lei meg. Enda du har jo vært død i over et år. To i oktober.
Og...Jaja. Ja, ja.
Jeg satt de to playmobilhestene på graven, sånne som vi pleide å leke med da vi var små. Hester, ponnier, trekkhunder, du hadde også to flodhester, vi lekte gård og sirkus og jeg vet ikke, men det var alltid dyr med. Alltid utover alle rommene i andre etasje, alltid dyr. Om vi lekte ute var vi hester selv. Sprang rundt og hoppet på hinderbaner vi hadde laget. Til vi ble så store at du hadde en ordentlig hest, på for.
Ja.
Jeg tok sadelen av den ene hesten, for indianere red barbakk, sa du. Fant en liten kvist og hang sadelen over den, lagde liksom et lite gjerde der som den hang på.
Jeg ville stå der litt, men det var så mye mygg og knott og overhodet ikke stedet for tanker eller en stille stund, gjerdet jeg hadde laget til hestene var også gankse hastig laget, strengt tatt mer en pinne over en av kantsteinene på graven enn et gjerde, knotten, myggen, det var umulig å stå stille, men er det noen ganger det er tanken som teller så er det vel når man står ved graven til en død kompis og sloss med myggen og lager små, teite minnetablåer.
Til slutt måtte jeg bare få igang litt rask og bestemt gange, man står ikke og henger på Sandnes kirkegård i juli om man ikke har vært litt forutseende og dynket seg i myggmiddel og det hadde ikke jeg.
Jeg gikk ned til porten og ut, mens jeg gråt litt, forbi flere kjentfolk.

Det er fortsatt ikke helt til å forstå at jeg faktisk tok deg igjen, de der tre månedene som gjodre deg et helt år eldre enn meg. Nå er jeg eldre enn deg.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal avslutte dette innlegget, det er litt vanskelig, for jeg lever jo og du er død. Sånn er det. Jeg tror vel ikke helt at du har ridd barbakk inn i solnedgangen, men om det er det du har gjort, er det fint.
Vi sees.