Jeg var på Sameforeningen sin høstfest i går.
Og det var jo såklart trivelig. I år hadde vi leid oss inn på en restaurant, så det ble litt mindre arbeid på oss frivillige, og det var jo såklart enda triveligere. Vi er tross alt ikke så mange. Fem og en halv arrangørpersoner for en fest på 120-150 stk festpersoner. Da er det deilig å ikke også skulle stå på kjøkkenet og lage maten, stå i oppvasken og vaske kopper, lage kaffe og dessert, OG være i festlokalet og ta av bord, passe på musikken, avsegstyre programmet og faktisk også være på festen. Og rydde etterpå. I år tok restauranten seg av det meste som var sånn restaurantrelatert og det var en klar forbedring.
Veldig mange har veldig mange meninger om denne festen, hvordan den skal være og ikke være,, hvor den skal være og ikke være, hvem som skal lage maten, og nesten ingen vil være med å arrangere. Det er ikke så rart, for det er en litt utakknemlig jobb. På festen er alle glade, men i ukene frem til da er det masse syting på facebook fra individer som heller villa hatt det på en annen måte. Dagen etter er det også syting fra individer som vil ha det annerledes.
Disse individer har ikke kapasitet til å være med å arrangere. Bare masse kapasitet til å ødelegge gleden for de som faktisk gjør det. Og det blir man litt lei av. Så for meg er det nok siste året. Men det har vært hyggelig fram til nå.
Blant de fem og en halv var det to menn. Det vil si nesten halvparten om man tenker som en optimist. Og det er fantastisk og uvanlig. I alle frivilligsammenhenger jeg stiller opp, er manneprosenten på lik null. (Jeg tenkte litt på det når flinkepikedebatten herja mediene.)
Man kan selvfølgelig nekte å være glad før man kommer opp i noe som helst annet enn femti prosent menn i enhver frivilligsammenheng, men jeg foretrekker å være glad for dem som er der, heller enn å kjefte på dem fordi så mange andre ikke stiller opp. Det er jo noe av det verste. Når man stiller opp som frivillig og det bare er kjefting fordi ingen andre har stilt opp. De andre hører jo ikke kjeftingen, det gjør jo bare vi som faktisk er der.
Vel. Nå skal jeg stryke og henge opp kofta. Sånt hører jo også til postfestgjøremål.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar