Frigjøringsjubileet. Femtiårsmarkeringen!

I dag feirer vi som er nordfra slutten på krigen og okkupasjonen. Eller, som noen påpeker, markerer.
Man feirer ikke krig, kamphandlinger og tusenvis av unge menn som aldri kom hjem, man markerer.
Så det gjør vi da. Jeg ser i avisen at kongen er på plass på kongetribunen og sitter og ser på tunnellen som alle gjemte seg i. Igjen.
Det gjorde han nemlig for tyve år siden også, og da var jeg der. Inni tunnelen. (Jeg kommer til å alternere litt mellom tunnellen og tunnelen, kjenner jeg, for begge er lov og begge ser feil ut.) Han må begynne å bli lei av å bli plassert der hvert tiår for å se på en tunnellåpning og et gammelt skur.
Men sånn er det vel å være konge.

For tyve år siden, da jeg så han sist, feiret vi såklart også. Da var det jo femtiårsjubileum.
Og man skulle lage show med de lokale ressurser man hadde. Og de lokale ressursene var Samovarteateret med sine Samovarunger (her kommer jeg inn) og skoleunger fra Bjørnevatn Skole.
Og hvite maledrakter som skulle males i rødt, hvitt og blått av nevnte barn. Og uttog i disse nasjonalfarger. Og uttrop på russisk: mir! bådåsjevits! slåbåda! Med litt armbevegelser til.
Nei, ok, så var det kanskje ikke akkurat det vi sa? men det er liksom det jeg husker at vi ropte. Fred, frihet, brorskap. På en slags russisk.

Det skal seg allerede på malingen av de hvite maledraktene. Alle ungene, bortsett fra de som hadde hvite drakter, skulle få male sin egen drakt rød eller blå. Ingen hadde tenkt på hvor lang tid en unge bruker på å male en papirdress i kroppsstørrelse med en pensel på størrelse med en gaffel. Det tar dritlang tid. Og det er hundre unger som skal gjøre dette. En og en. Så etter at unge nummer en hadde malt dressen sin rød, og brukt opp ca halvparten av malingen som var avsatt til disse hundre, ble det bestemt at det bare skulle klattes litt på resten av dressene.
Resultatet ble at alle ble ferdige, men at det ikke var et vell av unger i rødt, hvitt og blått som kom ut av tunnellen, men et vell av unger i de som så ut som velbrukte malerdresser fra to forskjellige maleprosjekter.
Men vi vellet ut. (og holdt god avstand til han som hadde helt rød dress, han tørket nemlig ikke og farget av på alle som kom for nær.) Samovarungene, som var ringrever i denne typen eventer, og bjørnevatnsungene som fulgte med som best de kunne. Og vi ropte MIR! BÅDÅSJEVITSJ! SLÅBÅDA!
Og dukket forskremte og spang vettskremte inn for å søke ly i tunnellen.
Kimek hadde nemlig sponset arrangementet med titusen kroner i fyrverkeri. Som Frank satt oppå tunnelltaket og smelte av. Altså, jeg vet at fyrverkeri er dyrt men Kimek må ha fått en god deal for det var jævlig mye fyrverkei. Vi hadde hatt en prøveoppskytning dagen før men vinden hadde snudd siden da, og resultatet var at fyrverkeriet fra tusen nyttårsaftner smalt av rett over hodene våre, og er du helvete lensmann som det smalt. Vi rett inn i tunnellen igjen, kongen i stup inn under kongetribunen, Kjetil som roper Frank! Frank! Det e nok nu! over intercomen men Frank hører jo så klart ingenting, og smeller av absolutt alt, vi blir jaget ut av tunnellen igjen, the show must go on, vi ut på plassen, men krokbøyde og forskremte, vi gjennomfører, vi går av scenen, nei, vi springer av scenen, det smeller, det smeller.
Jeg vet ikke hva som skjer der ute, Frank har endelig fått smelt av alt, det er sikkert over til neste post på programmet, noen har vel hentet fram kongen fra under livvaktene sine, det klappes, vi har gjort vårt, vi avslutter der inne i tunellen. Frank kommer strålende fornøyd ned, oppe på tunnelltaket har det jo ikke vært så dramatisk som her nede hos oss, Tommy utbryter F-f-f-f-fy f-f-fan F-frannk, ka e det du har der?
og plukker ut en utbrent rakett fra hetta på varmedressen til Frank, den står opp som en antenne.

Jeg var i Samovarungene i mange år, og etterpå jobbet jeg et par år på Samovarteateret. Samovarungene var det fineste i hele oppveksten min og det var helt ikke-til-å-tro å få jobbe på et ordentlig teater da jeg var ung. Og jeg vet at Bente, teatersjefen, blir akksom bittelitt sur når jeg sier det, (iallefall ble hun det før) men det er denne produksjonen jeg husker best. Av alt jeg har vært med på.
Nei, ikke Lysistrata og ikke En midtsommernatts drøm. Ikke Svein Uredd, ikke Reisen til jordas hjerte, ikke Peer Gynt og ikke Robin Hood. Ikke uteforestillingen i minus 42 i Pasvik. Ikke noen av disse fantastiske produksjoner med fantastiske resultater og magi. Og plenty av artige hendelser og uventede løsninger fra tiårige skuespillere som bruker hele seg for å løse stort og smått av utfordringer.
Det er denne. Det er noe med den der helsikas, sinnsyke, intense smellingen over hodet mens kongen ligger under en bunt med livakter og du selv bare gjennomfører, mens man fra walkitalkien hører
Frank! Frank! Det e nok nu! Frank! og selv roper mir! bådåsjevits! slåbåda! som står klart og tydelig i hjernen. Foran alt annet. Det kan ikke hjelpes for. Det er rakettene som gjør det.

Vel. God markering alle sammen!
Mir! Bådåsjevitsj! Slåbåda!