men så klaaaaart.

Jeg har for tiden atelier vegg i vegg med et dansestudio.
Det vil kanskje overraske dem som vet hvor irritert jeg blir når naboen spiller musikk.
Men det er jo noe annet. Når naboen spiller musikk blir jeg egentlig ikke irritert over musikken, men over at vedkommende ikke evner å vise hensyn til dem rundt seg. Åja, du har lyst å spille kjempehøy musikk og overlater til meg å være den som kommer og sier i fra når det blir for mye? Og en time etterpå er du igang igjen for da må jeg jo sikkert være ferdig med det som var så viktig? Så hyggelig da!
Jeg blir gal av sånne situasjoner. Sånne folk. Men i dansestudioet spiller de jo ikke musikk fordi de har dårlig oppdragelse og forkrøplet empatievne. Der jobber de jo. Så det plager meg ikke i det hele tatt.

Bortsett fra i dag. En eller annen stølling har satt seg for å være litt sånn privat melankolsk ved pianoet og spille én og én trist tone. Samme tone fjorten ganger. Neste halvtone sytten ganger. Neste, ti ganger. Oppover, oppover. Så tar han det fra samme sted. En gang til. Og jeg bare  DET DER ER FANEMEG IKKE EN SKALAØVELSE!
DET DER ER DET FANEMEG INGEN SOM SKAL DANSE TIL!
Og jeg har holdt på å bli halvgal i hele dag.

Pling. Pling. Pling. Pling. Pling. Pling
....
PliNG. PliNG. PliNG. PliNG. PliNG. PliNG. PliNG. PliNG. PliNG. PliNG.
....
PLING. PLING. PLING. PLING. PLING. PLING. PLING. PLING. PLING.
....

Jeg har jo selvsagt prøvd å overse det. Men det går ikke.
Helt til jeg innså at det ikke er en emosjonell stølling men en pianostemmer.
LOOOGISK.
Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ikke skjønte det med en gang, det er ikke første gang jeg hører et piano stemmes. Men jeg tror kanskje aldri jeg har hørt det skje så langsomt. Og uten akkorder.
Skjønt de kom nå. Og litt mere Pling, Pling.
Og nå plager det meg ikke mer i det hele tatt. Irritasjonen er som skrudd av.

Men nå det er sagt så er jeg glad for at dette ikke er noe som gjøres daglig, altså.