Jeg har skrevet før om min dårlige ansiktshukommelse. Jeg kjenner rett og slett ikke igjen folk. Sjarmerende nok. Og dette er litt selvforsterkende for når jeg er i situasjoner der jeg vet at jeg kan støte på folk jeg burde kjent igjen, overkompanserer hjernen min og jeg kjenner igjen folk som jeg aldri har hilst på før, men jeg tror det er kjentfolk. De trenger ikke være så veldig like, samme hårfarge kan være nok.
Jeg fortalte jo i fjor om da jeg var tilbake på Konstfack og traff på en som hadde gått i klassen under meg, jeg bare syntes det var litt underlig at han hadde krympet. For det går jo ikke an. Men jeg trodde likevel det var ham. Til jeg traff den virkelige utgaven. Det er nok noe av det samme som skjer når man tror at man kjenner seg igjen en plass når man driver og går seg litt vill eller tester nye steder eller er en plass der man ikke har vært på lenge, hjernen forteller deg hvor du er selv om det er noe som ikke stemmer. Som for eksempel at et hus ikke er på rett plass eller det plutselig har dukket opp en elv. Man tror liksom likevel at man vet hvor man er, det der huset som ikke skulle stått dere er på en måte bare som støy, hjernen overstyrer logikken.
Skjønner dere hva jeg mener?
Vel, når jeg gikk på folkehøyskole (og dette har jeg også skrevet om før) var det en fyr der som het Per Jone. Noen kalte ham bare for Per, og andre sa bare Jone og jeg syntes det var mildt forvirrende men ikke i større grad enn at jeg registrerte at det var sånn. Per Jone var litt sånn underlig og arrogant, humørsyk kanskje? Noen ganger var han verdens triveligste og andre ganger var han bare tverr. Og han huska aldri at vi nettopp hadde snakket sammen eller ting jeg hadde fortalt ham før. Som var frustrerende og også forvirrende og kanskje det som fikk meg til å tenke på ham som arrogant. Helt til jeg så Per og Jone stå og prate sammen, og innså at det var to forskjellige mennesker.
Hujeda.
Men. Og nå kommer grunnen til at jeg skriver om dette igjen.
Facebook lurer på om jeg kanskje kjenner Per Jone Lindblad?
Men herrejedorias. Har de gått hen og blitt ett? Nei dette var ordentlig ordentlig forvirrende. Er det en eller to?
Det er jo mange år siden jeg gikk på folkehøyskole, husker jeg feil?
Jeg må jo huske feil navn. Det må ha vært en Pål Jone som alle kalte Jone og en...Erik eller noe. For det VAR jo to. Håper jeg. Jeg får hodepine av dette.
I går kom jeg på noe som fikk meg til å puste litt lettet ut, sånn, AH, det er klart de var to, for husker du ikke at- men i dag har jeg glemt hva akkurat dette var. Fanes!
Så i ettermiddag måtte jeg skrive en mail til en kompis fra folkehøyskolen, som jeg er venn med på facebook men ikke har snakket med på mange år, og forklare problemet og spørre om hjelp til å rede dette ut.
Kjempedeilig å framstå som godt over middels fjottet. Men jeg MÅ vite det. Jeg må ha svaret!
Jeg må ha svaret mer enn jeg må framstå som smart og rolig og behersket. Faktisk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar