Kvinnedag

Tanakofta har jo flytta til Kauto. Jeg hører ikke så mye fra henne, borstett fra når hun synes det går litt for lang tid mellom hvert blogginnlegg. Da får jeg påpakning.

Så også nå.
Jeg visste bare ikke helt hva jeg skulle skrive om, så Tanakofta syntes jeg kunne blogge litt om noe rundt 8. mars.
Det kan jeg jo.

Noen er kvinner, andre er menn. Det er liksom best å være mann. Det er iallefall nøytralt. Mannlig er vanlig, kvinnelig er kvinnelig.
"Og dette huset har en kvinnelig arkitetkt tegnet," som min proffesor på Konstfack sa.
Og tusen milliarder andre eksempler på det.
Man får også tusen milliarder eksempler, daglig, på hvordan kvinner og menn oppfører seg i det offentlige rom, på jobb, i karrieren, hjemme, og hvordan dette skiller seg fra hvordan menn gjør det.
Og her vil jeg snakke litt om likestilling.
Ofte er eksemplene lagt opp litt slik: "Menn skriver gjerne sånn-og-sånn, mens kvinner skriver "men" og "kanskje" og "vil gjerne" og dermed virker de usikre."
Og så skjønner vi kvinner at vi ikke må skrive men/kanskje/vil gjerne for da virker vi usikre og det er vi ikke. Vi er bare ikke så bastante, det var det vi ville oppnå med et lite "kanskje", vi er fleksible, men ikke usikre, ikke egentlig, så nå kutter vi "men".

Og det der.
Det legger opp til at vi kvinner må oppføre oss litt mer mannlig for å oppnå noe. At skal vi komme på banen, så må vi legge bort det der kvinnelige lille "kanskje" og gå rett på!
Og da føler jeg her jeg sitter at vi er på feil spor. Likestilling må jo handle om at det kvinnelige skal være like mye verdt og like effektivt karrieremessig og like velansett som det mannlige.
Når slike forskjeller rapporteres, står det ofte ikke at idealet er den mannlige varianten. Det er underliggende. For eksempel er det ofte sånn at mann ikke viker når to mennesker møtes på et fortau. Det er det kvinnen som gjør. Hun går til siden, og lar mannen gå rett fram. Og da tenker jeg, det må vi jo slutte med! Men må vi det? Kanskje burde heller mannen jobbe litt med fleksibiliteten og evnen til å vise hensyn, og vike litt mer? Så kan vi alle vingle rundt som meanderløp på fortauene og gi plass til hverandre. For eksempel. Eller så kan menn gå rett fram og vi gå til siden, og så kan vi alle være oppmerksom på at det er sånn det er og sette pris på begge variantene.
Det hadde vært fint.

Jeg synes nemlig ikke det er noe problem at et kvinneyrke omtales som et kvinneyrke. Så lenge det ikke betyr at ikke menn søker seg dit fordi det er så ræva betalt.