Melodigrandprix, ja. Aner ikke hvorfor Tanakofta ville ha det, hun er ikke helt schlagerfestivaltypen, eller, melådii-festivalen, men jeg kan da skrive om den likevel.
Jeg har ikke et spesielt nært forhold til melodigranprix. Jeg har en kompis som en gang kom på femteplass i den internasjonale finalen, og jeg har to ganger bodd i en by der det har vært finale. Da jeg bodde i Helsinki kom en kompis av en kompis på besøk, hun skrev masteroppgave om grandprix. Og det angra hun på, for nå likte hun ikke grandprix mer, og før elska hun det. En masteroppgave kan ta knekken på mye.
Jeg synes de ofte synger så surt. Eller så er det jeg med mitt gammeldagse øre som ikke skjønner de nye melodistrukturene. Men det blir liksom så flatt. Litt som når noen synger med på det de hører i høre....høre....øre...fanden, hva er det ordet da? Den hårbøyla med små høytalere foran ørene. Når man synger med men ikke hører seg selv.
Jeg liker ofte de som ikke når helt opp. De som er litt for spesielle og kanskje for lokale til å famne et bredt publikum. Men som er litt annerledes. Da blir jeg glad.
Jeg tror grandprix har størst verdi som arkeologi. Altså at man går tilbake og ser hva som skjedde i 56 eller 87 for eksempel. Hva gjorde Finland da? Da kan man få seg mange artige overraskelser. Men de store musikalske opplevelsene får man aldri i nåtid.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar