Ja, skal vi se da.

Bergljot lurer på hva i all verden man kan skrive om lydisolering. Jeg vil geleide henne til dette innlegget. Og oppdatere med følgende: Det viser seg at danserne har limt speilet sitt fast i veggen. Det er jo kjempelurt. For da går det ikke an å ta det ned. For det er jo limt fast i veggen, sant.
Dermed må det lydisoleres inne på min side, og på den veggen henger det endel enorme arbeider som det har tatt månedsvis å lage, og de må tas ned. For de er ikke limt fast i veggen. Men det er litt arbeid å få dem ned likevel, og så blir jo faktisk atelieret mindre og den kroken der pulten er klemt inn blir for liten til å klemme noen pult inn i, for når man lydisolerer kommer det en ny vegg utpå den gamle, og dermed må pulten ut på gulvet og så blir atelieret enda mindre. Men de gode nyhetene, eller, i det minste da, har snekkerne lovet å sage gipsplatene ute på gangen så jeg slipper alt det der dritslitsomme gipsstøvet i absolutt alle krinker og kroker.
Det var én ting.
Og så har Jendor slutta å sove igjen, så jeg holder på å forgå litt. Det er den andre tingen. Men han er glad. Han våkner ikke om natta og gråter i timesvis, han bare setter seg opp, peker på vifteanlegget med hånden opp-ned og sier ÆDDÆ! ÆDDÆ? ÆNÆNÆNÆ. ÆDÆ. RØRØRØRØ. Og er strålende fornøyd med den observasjonen. I timesvis. Så ingen får sove. Og problemet er jo at jeg i utgangspunktet har litt søvnproblemer, om man skal være sannferdig. Så selv om jeg er dautrøtt og legger meg klokken ni er det ingen garanti for at jeg faktisk har sovnet når Jendor mange timer senere setter seg opp med sitt ÆDDÆ? Jeg er så trøtt at det er litt som å være full.
Det tredje er at jeg også i år, mot alle odds og etter en mammaperm, klarte å hale hjem et arbeidsstipend. Og et diversestipend. Dere som leser vet kanskje ikke hvor fantastisk det er. Altså, for det første er det ikke det letteste akkurat å få arbeidsstipender, men vet dere at jeg er utdannet interiørarkitekt? Jeg har gått på en skole der professoren tok opp telefonen for å surfe og sende sms-er hver gang jeg holdt mine presentasjoner. Jeg har ikke akkurat jobbet i medvind. Og likevel får jeg penger fra både stat og kunstnerorganisasjoner for å fortsette å lage kunst. Det er faktisk ikke til å tro hvor heldig et menneske kan være.
Det fjerde skal være om vårtegn. For det ville min redaktør. Tanakofta altså. Men det må bli i neste innlegg.