For en stund siden spurte redaktøren min meg om jeg ikke kunne skrive om det å leve utenfor langsiktig planlegging. Da tenkte hun på det at man ikke vet hva man gjør til neste år. Jeg vet jo for ekempel ikke om jeg får stipender hvert år, og la oss innse det, sjansen for å fortsette å bare få dem sånn som jeg har gjort hittils er svært liten. Plutselig står man uten årsinntekt.
Men selv er hun nok i en situasjon som er enda mer uviss- hva skal man gjøre? Og hvor? Og hvor kommer pengene fra? Om et halvt år? Om et år? Og det kjenner jeg meg veldig igjen i. Tanakofta er på mange måter en bemerkelsesverdig person. Hun er flink til å rykke seg opp. Mange som er misfornøyde med livssituasjonen sin på noe tidspunkt, gjør aldri noe med det. For man holder fast i det som er stabilt, i det minste. Kanskje hater man jobben sin, men man har jo en plass å bo. Eller man lengter avgårde men har i det minste en stabil inntekt. Man holder seg igjen. Tanakofta tar grep. Og det er det så mange som ikke gjør og derfor er det så imponerende når hun plutselig bare Nei dette! Og flytter til Kauto. Av alle steder. Uten å flykte fra noe, hun bare liksom skifter posisjon. Og plutselig oppdager at hun har skapt seg et liv der.
Da hun spurte om jeg ikke skulle skrive litt om det der at man lever sånn fra år til år, svarte jeg Nei det er så trasig.
For på en måte er det det.
Men det var egentlig før.
For nå vet jeg at jeg har havnet på rett hylle. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare å holde meg på hylla, men den er rett. Før prøvde jeg så hardt å ikke havne på denne hyllen...jeg jobbet med teater, så studerte jeg musikk, så kulturvitenskap, så jobbet jeg med museumsdesign, så musikkstudier, så kulturvitenskap, så interiørarkitektur, så jobbet jeg mer på museum, så mer interiørarkitektur- og hele tiden med en rasende nisse i magen som ropte at det er jo FEIL! HVA HAR DU TENKT Å GJØRE TIL NESTE ÅR? NÅR SKAL DET BLI RETT?
Og nå er det rett, og jeg har the Stig, og Jendor, og langsiktighet bare i det, og fortsatt den der økonomiske usikkerheten, og fortsatt lever jeg fra år til år, men jeg lurer ikke på hvor jeg skal, jeg bare håper at jeg klarer å holde meg på veien uten å bli skubbet ut på en sidevei, men gjør jeg det så skal jeg nok klare å ta meg inn på E6 igjen, nå som jeg vet hvor den er, mener jeg. Og det er noe helt annet en å bare ha hørt vage rykter om noe som heter E6 men som virker som noe som er for andre folk.
Man får leve med en økonomiske usikkerheten. Den er til å bære, for resten har satt seg nå.
Og jeg mistenker at også Tanakofta er på full fart mot E6, jeg hører sneskuteren ganske nært.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar