Tilstandsraport
Redaktøren vil ha et innlegg om krigen. Eller hva den førte til etterpå. Jeg vil skrive det innlegget, men har ikke tid, konsentrasjon, ikke energi, ikke tilstedeværelse. Men det kommer.
Jeg er så sliten akkurat nå. Og det går over.
Jeg drepte telefonen for fire dager siden. Hver dag har jeg tenkt at jeg må gjenopplive den men jeg orker ikke. Det har ikke noe med saken å gjøre, jeg prøver bare å si, at akkurat nå: ingenting. Snart: sterkere tilbake.
Jeg er så sliten akkurat nå. Og det går over.
Jeg drepte telefonen for fire dager siden. Hver dag har jeg tenkt at jeg må gjenopplive den men jeg orker ikke. Det har ikke noe med saken å gjøre, jeg prøver bare å si, at akkurat nå: ingenting. Snart: sterkere tilbake.
Et lysende stjerneskudd på kunsthimmelen vasker en korridor
I går hadde jeg åpning på det som er en av Stockholms beste gallerier. En gruppeutstilling, skynder jeg meg alltid å tilføye. Men alle skjønner at likevel. Etter åpningen var det mingel på bakrommet med de andre kunstnerne, og det føles alltid som det er de som er de voksne.
(Det er vanskelig å skrive denne teksten for selv om det er søndag er jeg på ateljéet, og selv om det er lydsisolert er det åpenbart ikke isolert i det ene hjørnet, så alle lyden fra dansestudioet kommer ut der.)
Det er mange måter å være kunstner på, og mange av de måtene er veldig akademiske. Jeg er ikke en sånn som fordyper meg i tekst. Jeg driter i Adorno og Heidegger, jeg er materialist og jeg er bare interessert i hva materialet kan gjøre. Ikke hva som er skrevet om det. Før trodde jeg at jeg var litt dum, fordi jeg ikke klarte å lese og snakke om hva jeg hadde lest, eller engang interessere meg for det som var skrevet om emner som egentlig burde interessere meg, men etter en stund skjønte jeg at det bare ikke er min metode. Det er mange andre sin metode, og det blir mye bra kunst av det, men ikke for meg. Men det henger litt igjen det der, at de andre er de voksne, om jeg havner i en setting der alle de andre kunstnerne stadig refererer til tekst (og kjenner hverandre og hver et navn i kunstverdnen, nevnte jeg at det er en av Stockholms beste gallerier? men jeg vet jo aldri hvem noen er, jeg er jo interiørarkitekt, det betyr også et jeg er litt out of place.)
Det betyr ikke at jeg ikke hadde det hyggelig. Jeg har jo funnet ut at jeg ikke er dum. Men det betyr at da de andre gikk ut og spiste, hadde jeg fått så mye ut av det som jeg kunne, og gikk hjem. Noen ganger er det sånn, noen ganger blir man til solen står opp igjen. Sånn er det jo uansett, noen mennesker får man mer ut av enn andre uavhengig av hvilken setting det er, hva man ikke har lest, og til tross for at alle er hyggelige. (Hyggelige, men tror at du er gallerivert til det blir påpekt at du ikke er det.)
Nå har i går blitt i overigår. Og i går var den dagen jeg var på ateljeet. Og vasket en korridor, det var det jeg egentlig gjorde, det er min vaskeuke. Fra det ene til det andre, liksom. Og så møtte jeg en kurator og avtalte en utstilling til sommeren som jeg tror blir KJEMPEbra. Ja det var vel det jeg egentligegentlig gjorde da. Men jeg måtte jo vaske også.
Nå er det i dag, og det er kveld, og i morgen drar vi nok en gang nordover, men nå som jeg vet det kommer til å bli slutt på det vet jeg slettes ikke hva jeg skal synes. Jeg er bare stresset tror jeg.
Fly+Jendor=spenningsmoment.
Og alle andre spenningsmomenter. Som gjør at hodet ikke er helt på plass. Og det vil man jo ha.
Hodet. På plass.
Jeg gleder meg til dét skjer.
(Det er vanskelig å skrive denne teksten for selv om det er søndag er jeg på ateljéet, og selv om det er lydsisolert er det åpenbart ikke isolert i det ene hjørnet, så alle lyden fra dansestudioet kommer ut der.)
Det er mange måter å være kunstner på, og mange av de måtene er veldig akademiske. Jeg er ikke en sånn som fordyper meg i tekst. Jeg driter i Adorno og Heidegger, jeg er materialist og jeg er bare interessert i hva materialet kan gjøre. Ikke hva som er skrevet om det. Før trodde jeg at jeg var litt dum, fordi jeg ikke klarte å lese og snakke om hva jeg hadde lest, eller engang interessere meg for det som var skrevet om emner som egentlig burde interessere meg, men etter en stund skjønte jeg at det bare ikke er min metode. Det er mange andre sin metode, og det blir mye bra kunst av det, men ikke for meg. Men det henger litt igjen det der, at de andre er de voksne, om jeg havner i en setting der alle de andre kunstnerne stadig refererer til tekst (og kjenner hverandre og hver et navn i kunstverdnen, nevnte jeg at det er en av Stockholms beste gallerier? men jeg vet jo aldri hvem noen er, jeg er jo interiørarkitekt, det betyr også et jeg er litt out of place.)
Det betyr ikke at jeg ikke hadde det hyggelig. Jeg har jo funnet ut at jeg ikke er dum. Men det betyr at da de andre gikk ut og spiste, hadde jeg fått så mye ut av det som jeg kunne, og gikk hjem. Noen ganger er det sånn, noen ganger blir man til solen står opp igjen. Sånn er det jo uansett, noen mennesker får man mer ut av enn andre uavhengig av hvilken setting det er, hva man ikke har lest, og til tross for at alle er hyggelige. (Hyggelige, men tror at du er gallerivert til det blir påpekt at du ikke er det.)
Nå har i går blitt i overigår. Og i går var den dagen jeg var på ateljeet. Og vasket en korridor, det var det jeg egentlig gjorde, det er min vaskeuke. Fra det ene til det andre, liksom. Og så møtte jeg en kurator og avtalte en utstilling til sommeren som jeg tror blir KJEMPEbra. Ja det var vel det jeg egentligegentlig gjorde da. Men jeg måtte jo vaske også.
Nå er det i dag, og det er kveld, og i morgen drar vi nok en gang nordover, men nå som jeg vet det kommer til å bli slutt på det vet jeg slettes ikke hva jeg skal synes. Jeg er bare stresset tror jeg.
Fly+Jendor=spenningsmoment.
Og alle andre spenningsmomenter. Som gjør at hodet ikke er helt på plass. Og det vil man jo ha.
Hodet. På plass.
Jeg gleder meg til dét skjer.
Mild som en vårbris.
Jeg har så lyst å være frekk. Bitende. Og ufin.
Det er denne megleren da, som ikke orker selge det der huset, henne har jeg lyst å ramse opp for. (Til?) Og et visst transportfirma. Og så har jeg nok en gang fått en betalingspåminnelse fra ateljeforeningen på en regning jeg har betalt, og ved forrige betalingspåminnelse dokumenterte jeg at jeg har betalt. Forrige gang dette hendte, med en annen regning, også betalt, holdt vi på i et halvt ÅR med betalingspåminnelser og meg som svarte til samme adresse som mailen kom fra, med dokumentasjon på at det ble betalt. Disse mailene ble åpenbart ikke lest. Jeg har denne gangen sendt en mail med spørsmål om vi skal holde på sånn en gang til.
Eller, det har jeg ikke. Jeg har spurt hvordan vi unngår at vi holder på sånn en gang til. For jeg vårbriser. Det jeg har lyst til å si er jo
Bør ikke utgående mail merkes med No Reply hvis det er sånn at ikke en jævel på økonomi leser mail? Bør man ikke da ha et alternativt system for kommunikasjon hvis det er sånn at økonomi har tenkt å motsette seg mailkontakt med leietagerne? Kanskje burde fakturaen vært merket med navnet på det meheet som sitter å sende dem ut, sånn at man kan få tak i individet om man har noe å meddele, for eksempel for fjerde gang, AT MAN HAR BETALT? For det nytter jo ikke å svare på den helvettes mailen man får?
Om det er så jævla vanskelig å styre dette med fakturaer, kanskje man skulle sette det bort til noen som har talent for jobben? Eller bare noen som skjønner hvordan man åpner innboksen? En ape, kanskje?
Jeg kunne tilogmed uttalt meg i litt mildere ordelag. "Kjære økonomiavdeling, nå er det syvende gang jeg får en betalingspåminnelse på en faktura som enten er betalt eller jeg i utgangspunktet ikke skulle hatt. Snart kommer jeg til å fakturere dere for tiden jeg bruker på å dokumentere ting jeg har dokumentert. Eller så kan dere begynne å svare på mail." Men for det første er det jo ikke noe poeng å gjøre seg til uvenns med noen, for det andre prøver jeg å tenke at man skal ikke være den som ødelegger dagen til folk, og det er vel et tredje godt poeng men jeg er litt for irritert til å komme på hva det burde vært. Poenget er at jeg modererer meg. Det er kanskje bra i det lange løp men i det korte løp er det jævla irriterende å vårbrise når man har lyst å februarstorme. Satan så irritert jeg blir.
Og jeg venter på anledningen. For kanskje skal man en eller annen gang være den som ikke bare ødelegger, men KNUSER dagen til noen. Som fortjener det. Da skal man være frekk, bitende og ufin. Ikke man, jeg. Jeg skal det. Uten dårlig samvittighet eller usikkerhet om jeg gikk for langt.
Bare jeg ikke har kommet ut av trening da, sånn som jeg går rundt og er mild som en vårbris. Eller først etterpå skjønner at der hadde vi jo Anledningen!
Det er min største skrekk. For jeg har endel som skal ut.
Det er denne megleren da, som ikke orker selge det der huset, henne har jeg lyst å ramse opp for. (Til?) Og et visst transportfirma. Og så har jeg nok en gang fått en betalingspåminnelse fra ateljeforeningen på en regning jeg har betalt, og ved forrige betalingspåminnelse dokumenterte jeg at jeg har betalt. Forrige gang dette hendte, med en annen regning, også betalt, holdt vi på i et halvt ÅR med betalingspåminnelser og meg som svarte til samme adresse som mailen kom fra, med dokumentasjon på at det ble betalt. Disse mailene ble åpenbart ikke lest. Jeg har denne gangen sendt en mail med spørsmål om vi skal holde på sånn en gang til.
Eller, det har jeg ikke. Jeg har spurt hvordan vi unngår at vi holder på sånn en gang til. For jeg vårbriser. Det jeg har lyst til å si er jo
Bør ikke utgående mail merkes med No Reply hvis det er sånn at ikke en jævel på økonomi leser mail? Bør man ikke da ha et alternativt system for kommunikasjon hvis det er sånn at økonomi har tenkt å motsette seg mailkontakt med leietagerne? Kanskje burde fakturaen vært merket med navnet på det meheet som sitter å sende dem ut, sånn at man kan få tak i individet om man har noe å meddele, for eksempel for fjerde gang, AT MAN HAR BETALT? For det nytter jo ikke å svare på den helvettes mailen man får?
Om det er så jævla vanskelig å styre dette med fakturaer, kanskje man skulle sette det bort til noen som har talent for jobben? Eller bare noen som skjønner hvordan man åpner innboksen? En ape, kanskje?
Jeg kunne tilogmed uttalt meg i litt mildere ordelag. "Kjære økonomiavdeling, nå er det syvende gang jeg får en betalingspåminnelse på en faktura som enten er betalt eller jeg i utgangspunktet ikke skulle hatt. Snart kommer jeg til å fakturere dere for tiden jeg bruker på å dokumentere ting jeg har dokumentert. Eller så kan dere begynne å svare på mail." Men for det første er det jo ikke noe poeng å gjøre seg til uvenns med noen, for det andre prøver jeg å tenke at man skal ikke være den som ødelegger dagen til folk, og det er vel et tredje godt poeng men jeg er litt for irritert til å komme på hva det burde vært. Poenget er at jeg modererer meg. Det er kanskje bra i det lange løp men i det korte løp er det jævla irriterende å vårbrise når man har lyst å februarstorme. Satan så irritert jeg blir.
Og jeg venter på anledningen. For kanskje skal man en eller annen gang være den som ikke bare ødelegger, men KNUSER dagen til noen. Som fortjener det. Da skal man være frekk, bitende og ufin. Ikke man, jeg. Jeg skal det. Uten dårlig samvittighet eller usikkerhet om jeg gikk for langt.
Bare jeg ikke har kommet ut av trening da, sånn som jeg går rundt og er mild som en vårbris. Eller først etterpå skjønner at der hadde vi jo Anledningen!
Det er min største skrekk. For jeg har endel som skal ut.
Forberedelser
Jeg kjenner det litt igjen. Det er en stund siden sist jeg flyttet fra en plass, men det er alltid vår når jeg gjør det. Stockholm er så grønt nå at det er som man har risla en by ned i en skog. Jeg skal ikke flytte enda. Men hodet har begynt å forberede seg på at det snart er helt slutt.
Jeg legger merke til at jeg ser litt ekstra lenge på folk jeg snart ikke skal se mer. Både de som er i den lauselige omgangskretsen og de som er nære. Jeg prøver å brenne inn stemmer og bevegelser og små egenheter, måten de går på og ansiktsuttrykk, men jeg vet nå, fordi jeg har gjort det så mange ganger, at det nytter ikke. Jeg kommer til å glemme. De blir borte for meg. Og sannsynligvis uten at jeg legger merke til det også.
Jeg kommer til å savne ateljéhuset, lunsjpausene. Fordi når Kirkenes blir min eneste by, bor jeg sammen med den eneste andre kunstneren, og selv om jeg faktisk synes at vi fortsatt har mye interessant å si til hverandre på den fronten, kommer jeg til å savne å snakke om det å være kunstner og det å lage kunst, med andre. Hva gjorde du der, hvorfor tok du de valgene, kan du komme inn til meg og se på noe, vet du om en bra rammemaker?
Det blir borte fra hverdagen.
Og så har jeg noen nære venner jeg kommer til å savne. Noen kommer det til å være lettere å holde kontakten med en andre, men også dette kommer til å endre seg. En dag er det plutselig ett år siden sist vi prata og vi har kanskje lagt merke til det, tenkt på det nå og da, men ikke gjort noe med det. Så er dét også over.
Som en kompis sa om flyttingen: Fan vad ledsen jag blir. Og som jeg svarte: Det blir feil uansett hva jeg gjør.
Og som jeg har sagt til meg selv og andre før: at man blir lei seg når noe er over betyr at man har hatt det bra.
Men jeg vet ikke hvor trøstefullt det egentlig er.
Jeg legger merke til at jeg ser litt ekstra lenge på folk jeg snart ikke skal se mer. Både de som er i den lauselige omgangskretsen og de som er nære. Jeg prøver å brenne inn stemmer og bevegelser og små egenheter, måten de går på og ansiktsuttrykk, men jeg vet nå, fordi jeg har gjort det så mange ganger, at det nytter ikke. Jeg kommer til å glemme. De blir borte for meg. Og sannsynligvis uten at jeg legger merke til det også.
Jeg kommer til å savne ateljéhuset, lunsjpausene. Fordi når Kirkenes blir min eneste by, bor jeg sammen med den eneste andre kunstneren, og selv om jeg faktisk synes at vi fortsatt har mye interessant å si til hverandre på den fronten, kommer jeg til å savne å snakke om det å være kunstner og det å lage kunst, med andre. Hva gjorde du der, hvorfor tok du de valgene, kan du komme inn til meg og se på noe, vet du om en bra rammemaker?
Det blir borte fra hverdagen.
Og så har jeg noen nære venner jeg kommer til å savne. Noen kommer det til å være lettere å holde kontakten med en andre, men også dette kommer til å endre seg. En dag er det plutselig ett år siden sist vi prata og vi har kanskje lagt merke til det, tenkt på det nå og da, men ikke gjort noe med det. Så er dét også over.
Som en kompis sa om flyttingen: Fan vad ledsen jag blir. Og som jeg svarte: Det blir feil uansett hva jeg gjør.
Og som jeg har sagt til meg selv og andre før: at man blir lei seg når noe er over betyr at man har hatt det bra.
Men jeg vet ikke hvor trøstefullt det egentlig er.
Gratulerer med dagen, da.
Det er søttenemai. Det blir vel syvende utenlandssøttendemaien på rad. Året før var jeg syk og året før var også utenlandssøtnemai. Niende gangen jeg ikke er med på moroa. Og jeg har jo aldri vært noe syttendemaimenneske, jeg har vært tubaist, men jeg merker at jeg blir litt sånn åååååh når alle medier fylles opp av folk som stryker bunadsskjorter og surrer skalleband og i det hele tatt. Jeg vil også være med.
Det er jeg ikke, jeg tegner på kontoret. Jeg venter halvveis at pappa ringer og spør hva jeg har gjort hånden. Han har syn som en ørn, ifølge noen vi ikke trenger å navngi, men den ørna har mista brillene sine ned i en eller annen høyspentmast. Det er en hanske jeg har på hånden, sånn at det jeg har tegnet blir der jeg har tegnet det og ikke utover hele arket.
Jeg skulle hatt nye linjaler, det er ikke en livsnødvendighet, men jeg har brekt en og en av de andre har hakk og den tredje hadde noen klistra et plaster på undersiden av og den får jeg ikke ren så den lager merker overalt. Den skulle hatt hanske.
Jeg er litt med på moroa, søstersen strever med sjalet så jeg konsulterer over chat. Egentlig har hun fått det ganske fint til, det ble bare litt spiss vinkel, og nå prøver jeg å få henne til å forstå hva jeg mener med det. Telefonen hjelper ikke til. "Leppefisk!" er ikke så pedagogisk. Men jeg trodde vitterligen jeg skrev "kjempefint".
Igår skreiv jeg at jeg hadde skjært skammen. Etiske! Men hun begynner å bli så vant til telefonen min at hun skjønte at skjært skammen betydde "skjønt sjangeren". Etiske va litt verre, jeg mente hun skulle bake rundstykker. Det er litt irriterende, det er bare i chatten på facebook det blir sånn. Eller, jeg sendte jo en melding til snekkeren som lydisolerte, om han var heftig?
Eller ferdig, som jeg trodde jeg skrev. Min venninne Ako fikk en melding om en åpnig som varte fra "romvesener til fire." Hun strever allerede litt med svensken så det å få en meldig på ren tullenorsk gjør ikke kommunikasjonen enklere.
Det begynte med nasjonaldag og sausa ut i telefonterror. Dere få ha en gratulasjonsrik dag, dere som feirer.
.
Hmpf
Det plager meg ikke så mye at bankene ler av oss når vi ringer for å snakke om lån. Jeg regner med at de ler like lenge og hjertelig av alle selvstendig næringsdrivende som har levd av næringsvirksomheten sin de siste fem år, ikke bare kunstnere. Det plager meg derimot at de ikke gidder å svare på søknader. Greit, jeg er kanskje latterlig lite attraktiv som lånekunde, og jeg kommer nok aldri med en gedigen aksjeportefølje og vil investere i noe lønnsomt&tvilsomt i utlandet, men de bankene jeg har vært i kontakt med er heller ikke den typen banker. Det er vanlige banker for vanlige lånekunder og småsparere, og det kan jo være at jeg en gang i fremtiden faktisk velger en annen bank fordi jeg fortsatt har et horn i siden til noen. Med min oppfylte sparekonto. Ettersom jeg jo stort sett går med overskudd i dette firmaet, da.
Noen foreslo førstehjemslån i tidligere husbanken, men de ler ihvertfall av oss. Vi har altfor god økonomi til å få lån hos dem. Hahaha.
Og så vil jeg sende en mail til en viss megler som er sånn her: Hei. Nå har vi fått noen som er i Kirkenes til å dra på kontoret ditt og hente ut prospektet og sende det i posten til oss. (Hva får DU betalt for egentlig?) Så nå spør jeg igjen: Kan vi få en visning? Eller skal vi bare ordne det også selv?
Jeg har også noen spørsmål når det gjelder egenerklæringen i taksten; hvilke følger har det at den som har fylt det ut åpenbart ikke har skjønt spørsmålene, muligens har kommet med noen hvite løgner, og at jeg, som har normal tekstforståelse og ikke er dyslektiker, ofte ikke skjønner hva selger mener?
Eller vent, jeg spør noen andre. Google.
Kanskje firmaet ditt skal jobbe litt hardere med å få inn en fot i eiendomsmarkedet i Kirkenes.
Eller så ordner jeg meg på en annen måte med hele boligbestyret.
Nemlig.
Noen foreslo førstehjemslån i tidligere husbanken, men de ler ihvertfall av oss. Vi har altfor god økonomi til å få lån hos dem. Hahaha.
Og så vil jeg sende en mail til en viss megler som er sånn her: Hei. Nå har vi fått noen som er i Kirkenes til å dra på kontoret ditt og hente ut prospektet og sende det i posten til oss. (Hva får DU betalt for egentlig?) Så nå spør jeg igjen: Kan vi få en visning? Eller skal vi bare ordne det også selv?
Jeg har også noen spørsmål når det gjelder egenerklæringen i taksten; hvilke følger har det at den som har fylt det ut åpenbart ikke har skjønt spørsmålene, muligens har kommet med noen hvite løgner, og at jeg, som har normal tekstforståelse og ikke er dyslektiker, ofte ikke skjønner hva selger mener?
Eller vent, jeg spør noen andre. Google.
Kanskje firmaet ditt skal jobbe litt hardere med å få inn en fot i eiendomsmarkedet i Kirkenes.
Eller så ordner jeg meg på en annen måte med hele boligbestyret.
Nemlig.
Nå, da, og snart.
Har levert tre bilder til en utstilling nå på morgenen. Som er snart. (Utstillingen, ikke morgenen, den var i sted.) De bildene har stått hjemme så lenge etter at de kom fra rammemakeren at jeg har fått tittet både godt og nøye på dem og overbevist meg om at det er drit, og iallefall det ene må ut. Kuratoren var ikke enig men han var enig i at de tre ikke bør henge sammen. Da ble det litt bedre i meg. Det er fælt å vise sånt man ikke er fornøyd med. Nå er jeg mer fornøyd. Hvis jeg har noen lesere som befinner seg i Stockholm, så henger det to eller tre bilder på Gallri Riis fra 21. mai til 23. juni. Løp og kjøp. Hjelp, jeg må jo finne på en pris! Det hadde jeg jo helt glemt. Fanes. Det er nesten like vanskelig som titler.
Bajs.
Vel, når nå det er unnagjort så skal vi komme oss hjem igjen. Få jobba litt der også. Forhåpentligvis få sett på et hus selv om megleren ikke svarer på forespørsler om det heller. Så får vi se. Det blir nok en improvisert sommer.
Bajs.
Vel, når nå det er unnagjort så skal vi komme oss hjem igjen. Få jobba litt der også. Forhåpentligvis få sett på et hus selv om megleren ikke svarer på forespørsler om det heller. Så får vi se. Det blir nok en improvisert sommer.
Sommer, kontordag, ikkehus.
Vi har lekt sommer i helgen. Det vil si, været har vært helt med på leken, men det føles likevel litt uvirkelig å gå i inneklær ute, og snart skal vi hjem til fem grader og nordavind, så noen permanent tilstand er det ikke. Men arti læll. Og så hadde jeg en så vanvittig effektiv kontordag etterpå der det bare fløy ut selvangivelser og søknader og underskrevne avtaler og telefoner inn og ut så jeg jobbet en hel dag på en halv dag og tok en halvdag fri. Som man gjør pås ommeren. (Gjør man?)
Forsøkte å få tak i prospektet på et hus for et par uker siden. Halvannen. Fik til svar fra megleren at ja, de hadde fått flere tilbakemeldinger på at programvaren ikke virket. Jeg vet ikke hvilken programvare det er snakk om, for jeg trykket på send mail til megleren og be om prospektet- knappen på Finn, og det var svaret jeg fikk, men noe prospekt har jeg fortsatt ikke sett og med et så uhett boligmarked som det er i Kjarkassness for tiden, ville jeg hengt litt mer på potensielle kjøpere enn det der. Det er så man får lyst til å sende en sms til hun som betaler megleren for dette.
Forsøkte å få tak i prospektet på et hus for et par uker siden. Halvannen. Fik til svar fra megleren at ja, de hadde fått flere tilbakemeldinger på at programvaren ikke virket. Jeg vet ikke hvilken programvare det er snakk om, for jeg trykket på send mail til megleren og be om prospektet- knappen på Finn, og det var svaret jeg fikk, men noe prospekt har jeg fortsatt ikke sett og med et så uhett boligmarked som det er i Kjarkassness for tiden, ville jeg hengt litt mer på potensielle kjøpere enn det der. Det er så man får lyst til å sende en sms til hun som betaler megleren for dette.
Take 3
I dag har jeg på en enda mindre jakke, ingen ullgensere, og bare et lite skjerf, men st.holmerne holder seg hjemme med bekledningen sin for det er visst en slags religiøs høytid. Jeg er ganske fornøyd med påkledningen jeg da. Gikk forbi en enslig pappa i shorts, men jeg la merke til at barnet og jeg hadde omtrent like mye klær på.
Eneste problemet er at det er jo så jævlades kaldt på kontoret.
Og derfor henger det både ullfleecejakker og ullsokker og diverse remedier her allerede, så det skal nok gå bra.
Eneste problemet er at det er jo så jævlades kaldt på kontoret.
Og derfor henger det både ullfleecejakker og ullsokker og diverse remedier her allerede, så det skal nok gå bra.
Take 2
I dag har jeg tatt føret til etterretning og føler meg fleksibel og tilpasningsdyktig i den gule sommerjakka mi med de upraktiske lommene.
Det er bare at alle andre går nå i t-skjorter og sommerkjoler. Har de ikke hørt om kuldeslag?
St.Holmerne, altså.
Det er bare at alle andre går nå i t-skjorter og sommerkjoler. Har de ikke hørt om kuldeslag?
St.Holmerne, altså.
Kvite rypa i sommerlyngen. Alltid.
Og igjen har det blitt en slags sommervær og igjen er jeg den eneste som går i vinterklær, litt skeptisk til dette nye. Eller det er heller ikke sant. Somalidamene går også i svære vinterjakker. Og jeg går mest i denne jakka for den har så enormt praktiske lommer. Lommer kan ikke undervurderes. Og jeg og somalidamene tenker halvhøyt: Svær vinterjakke? Da skulle du sett VINTERjakka mi. Dette er bare en liten overgangsjakke.
Som jeg jo kunne skippa i dag. Hadde det ikke vært for lommene. Men den der ullcardiganen kunne jeg jo helt klart elta hjemme.
Jeg gikk forbi Globen på vei til jobb, de skal jo ha melåDIfestivalen der. De driver og rigger så det står etter. Og så spiller de musikk over anlegget og jeg tenkte, åh, typisk melodigrandprixsang. SÅh typisk melodi. Eller vent, kanskje det er noe samtidspop? Jeg er jo helt ute på den fronten og kunne nok ikke skilt Beyonce fra Romanias Bidrag. Så jeg var ikke helt sikker på hvor sikker jeg skulle være i min sak. Men så! Kom teksten og det var masse Ice Breaker og jeg skjønte at det var jo Agnete som sang! Fra Karlebotn! Og jeg ble helt rørt, helt gråterørt! Jeg hadde lyst å rope Ho kommer fra Karlebotn! Å æ e fra Kirkenes!!! Og jeg kjente gråten langt oppe i halsen.
Enda jeg ikke synes sangen er så veldig fin.
Det bør vel kanskje nevnes at Jendor sto opp kl 4.30 og at det kanskje har påvirket min indre motstandskraft, men likevel. Agnete!
Åh!
Som jeg jo kunne skippa i dag. Hadde det ikke vært for lommene. Men den der ullcardiganen kunne jeg jo helt klart elta hjemme.
Jeg gikk forbi Globen på vei til jobb, de skal jo ha melåDIfestivalen der. De driver og rigger så det står etter. Og så spiller de musikk over anlegget og jeg tenkte, åh, typisk melodigrandprixsang. SÅh typisk melodi. Eller vent, kanskje det er noe samtidspop? Jeg er jo helt ute på den fronten og kunne nok ikke skilt Beyonce fra Romanias Bidrag. Så jeg var ikke helt sikker på hvor sikker jeg skulle være i min sak. Men så! Kom teksten og det var masse Ice Breaker og jeg skjønte at det var jo Agnete som sang! Fra Karlebotn! Og jeg ble helt rørt, helt gråterørt! Jeg hadde lyst å rope Ho kommer fra Karlebotn! Å æ e fra Kirkenes!!! Og jeg kjente gråten langt oppe i halsen.
Enda jeg ikke synes sangen er så veldig fin.
Det bør vel kanskje nevnes at Jendor sto opp kl 4.30 og at det kanskje har påvirket min indre motstandskraft, men likevel. Agnete!
Åh!
Internettet eksploderer
Forrige måned, april 2016, går inn i historien med færrest produserte blogginnlegg noen sinne. Vet ikke helt hva som skjedde der.
I dag blir visst heller ingen produktiv dag. Koftegruppa på facebook har tatt helt av og innlegg produseres, kommenteres og slettes over en lav sko. Noen kalte noen andres nysydde kofte for "finsk turistkofte", og det, folkens, er det styggeste man kan si om noen andres arbeid.
Og så tok det av.
Og det fortsetter å ta av. Jeg sitter her med kaffen og ser formiddagen forsvinne i et skinn av uproduktivitet. Tanakofta rapporterer det samme fra lesesalen i Kauto. Jeg antar at produktiviteten i den samiske befolkningen har sunket til ca 16% i formiddag. Alle sitter storøyde foran dataskjermene sine. Hvor skal dette ende?
God mandag.
I dag blir visst heller ingen produktiv dag. Koftegruppa på facebook har tatt helt av og innlegg produseres, kommenteres og slettes over en lav sko. Noen kalte noen andres nysydde kofte for "finsk turistkofte", og det, folkens, er det styggeste man kan si om noen andres arbeid.
Og så tok det av.
Og det fortsetter å ta av. Jeg sitter her med kaffen og ser formiddagen forsvinne i et skinn av uproduktivitet. Tanakofta rapporterer det samme fra lesesalen i Kauto. Jeg antar at produktiviteten i den samiske befolkningen har sunket til ca 16% i formiddag. Alle sitter storøyde foran dataskjermene sine. Hvor skal dette ende?
God mandag.
Abonner på:
Innlegg (Atom)