Jendor har vært på utleasing i natt. Han har sovet hos mormor som gleda seg mye mer til denne hendelsen enn hva jeg gjorde. Men det er lurt å øve seg, og det er lurt å prøve sånne ting når det ikke er så viktig. Vi skulle ingenting, vi var hjemme hos oss og skrudde opp barnegrinder der det tidligere har stått rullestoler, og så dårlig film på tv.
Det var såklart deilig med barnevakt, men jeg fikk et gjensyn (gjenføl?) med følelsen av å ha elta ungen sin under en våt kvist i skogen.
Ungen selv var storfornøyd, han hadde våkna klokken to, gledelig overrasket over å finne mormor i samme rom, og så lekt bø tittei til klokken fire. (Der andre leker "borte-bø". Jendor har litt dårlig timing, borte blir for komplisert å skulle ha inn i rutinen så det er bare PÅ. Bø og tittei altså.)
Derreter sto han opp klokken halv seks, som jo er tidlig når man har titteiet til inntil halvannen time tidligere, men dagen før sto han opp fire så jeg synes mormor burde være fornøyd med framgangen. Det var hun egentlig ikke, hun ringte klokken halv åtte for å høre om det var greit at han tok klokken-ti-luren litt før. De var visst ganske trøtte begge to.
Så nå sitter jeg her og venter på en telefon ("ikke ring, æ går å lægg mæ æ å") som sier at jeg kan dra og plukke barnet mitt fram fra den våte kvisten i skogen og ta ham med hjem.
Huset fullt
Fordelen med å ha stående en rullestol til enhver anledning, er at da har man for eksempel en som kan stå foran trappa. Når huset er fullt av en ettåring uten respekt for farer, mener jeg.
Ting jeg liker med Sverige:
at når folk er i butikken og handler, så legger de den der lille pinnen på rullebandet når de er ferdige å legge på varer. Så vet man at nå er det min tur. Og de flytter seg sånn at man kan benytte seg av turen, de står ikke og markerer rullebandsterritorium med kropp og handlevogn til de har fått betalt.
Og så liker jeg at det er en sånn liten hylle til å plassere kurven sin på, sånn at man kan begynne å legge varene på båndet når den foran er ferdig og har lagt på pinnen og har flyttet sin handlevogn og sitt vesen SELV om de ikke har betalt ferdig og det strengt tatt er de som fortsatt er hovedpersonen.
Jeg liker veldig godt at den hyllen er til kurven i Sverige, og ikke til frøsjokolader og aviser og refleksbrikker.
Ting jeg ikke liker med Norge:
prøv å gjett.
Og så liker jeg at det er en sånn liten hylle til å plassere kurven sin på, sånn at man kan begynne å legge varene på båndet når den foran er ferdig og har lagt på pinnen og har flyttet sin handlevogn og sitt vesen SELV om de ikke har betalt ferdig og det strengt tatt er de som fortsatt er hovedpersonen.
Jeg liker veldig godt at den hyllen er til kurven i Sverige, og ikke til frøsjokolader og aviser og refleksbrikker.
Ting jeg ikke liker med Norge:
prøv å gjett.
Forundringspakke, pris: flerfoldige millioner
Ja, det er jo dette med å kjøpe hus da. (Igjen. Begynner å bli en vane.)
Jeg kan fortsatt ikke forstå at systemet har blitt sånn at når man nå engeng skal bruke alle sine fremtidige penger på noe, så får du tre kvarter til å sjekke om alt er i orden. Før det har en mann vandra rundt og skrevet ned den han ser på en lapp. Dette kalles takst og kan brukes til ingenting.
Du kan såklart bestille en annen type takst selv, til ti-femten tusen, som sier litt mer om tilstanden, men skal du gjøre det til hver visning blir det jo lett smådyrt etterhvert. Og så er det jo et sånt egenmeldingsskjema, der noen sier noe om hva de husker, for eksempel at det var en taklekkasje, men at den er utbedret. "Utbedret" betyr ikke annet en at de har vært oppe på taket og lagt på litt tape og julepapir. Begynner det å lekke igjen etter at du har kjøpt, for det gjør det jo når ting er reparert med tape og julepapir, eller tilogmed tjære, får du ingenting tilbake på forsikringen, for "utbedret" betyr ikke at det har blitt bedre. Så dét skjemaet har heller ingen verdi. Bortsett fra at du skjønner at det er noe muffens med taket da. Som ikke gjenspeiles i prisen, for takstmannen går ikke opp på taket.
Det som derimot har stor verdi, er slekt og venner i forskjellige relevante yrker som blir med på visninger med måleapparater og yrkeserfaring.
Men det er det jo ikke alle som har.
Jeg kan fortsatt ikke forstå at systemet har blitt sånn at når man nå engeng skal bruke alle sine fremtidige penger på noe, så får du tre kvarter til å sjekke om alt er i orden. Før det har en mann vandra rundt og skrevet ned den han ser på en lapp. Dette kalles takst og kan brukes til ingenting.
Du kan såklart bestille en annen type takst selv, til ti-femten tusen, som sier litt mer om tilstanden, men skal du gjøre det til hver visning blir det jo lett smådyrt etterhvert. Og så er det jo et sånt egenmeldingsskjema, der noen sier noe om hva de husker, for eksempel at det var en taklekkasje, men at den er utbedret. "Utbedret" betyr ikke annet en at de har vært oppe på taket og lagt på litt tape og julepapir. Begynner det å lekke igjen etter at du har kjøpt, for det gjør det jo når ting er reparert med tape og julepapir, eller tilogmed tjære, får du ingenting tilbake på forsikringen, for "utbedret" betyr ikke at det har blitt bedre. Så dét skjemaet har heller ingen verdi. Bortsett fra at du skjønner at det er noe muffens med taket da. Som ikke gjenspeiles i prisen, for takstmannen går ikke opp på taket.
Det som derimot har stor verdi, er slekt og venner i forskjellige relevante yrker som blir med på visninger med måleapparater og yrkeserfaring.
Men det er det jo ikke alle som har.
Uteliv
Og så gikk vi en tur på puben. Som skal flytte og bli ny. Håper ølen blir ny også for den var som vanlig flat som gammel saft. Øl på boks, det er trikset på puben.
Og så gikk vi en tur på Havna pub som har blitt Havfruen, og ny, men ikke så ny, det er fortsatt der de fulleste går. Men de har den beste utsikten.
Litt etter at dette bildet ble tatt, kom den en fyr på vannskuter og vekte han som lå og sov i reketråleren som så satte seg i bilen og kjørte bort.
Spennende.
Og så gikk vi en tur på Havna pub som har blitt Havfruen, og ny, men ikke så ny, det er fortsatt der de fulleste går. Men de har den beste utsikten.
Spennende.
Laksekveld
Det har vært en sånn der sjelden dag. Plutselig varme etter mange kalde dager. Vind, så myggen holder seg nesten unna. Vi bestemmer oss for å grille, klippfisken vi har vannet over natten kan vel grilles? Jeg plukker og pensler noen geitrams som vi også hiver på grillen, de blir glemt og trælete, men klippfisken blir finfin. Det faller noen dråper i det vi setter oss til bords, jeg nedlegger forbud mot å gå inn, og det blir med de dråpene. Mamma har delt en lime og fyllt den med nellikspiker, alt må prøves, men ikke engang rett før regnet kommer merker vi noe særlig til myggen, så vi tror det virker. Ettersom placeboeffekten ikke virker på mygg.
Onkel dukker opp, etter middag, jeg har to, han her er laksefisker og av grunner jeg aldri får klarhet i setter han opp et lite salgspunkt foran huset vårt, folk strømmer til, jeg står oppe i stua og ser på gjennom vinduet, han står bak bilen og bakluka er åpen, jeg ser at han drar på seg fileteringshanskene, jeg ser knivbladet blinke, han smiler, ler, folk står og venter, han må ha spurt om han skal flekke fisken for folk får en pose med avskjær til suppa og en med filetene. Det går fort. Han er ikke så lik bestefar som den andre onkelen min, men bestefar sto også sånn, og solgte laks i lange timer, fra garasjen rett bak onkel, men der står jo mamma sin bil nå. Bestefar holdt på med det der arbeidet til han var i åttiårene, onkel er bare litt over seksti men hvar gang jeg ser slekta, og det gjør jeg jo hele tiden, slår det meg at de plutselig har blitt eldre. Alle.
Jeg bestemmer meg plutselig for å gå ned og spørre om han har en laks jeg kan kjøpe til svigermor, det er ikke sikkert, ofte er all laksen han kommer inn med tinget før den er fisket, han har sikkert akkurat som bestefar en bok med telefonnummere til kjøpere, og han har nok ringt runden og sagt at han er inne. Jeg vet ikke om det ligger en lapp med vekta på fiksen i gapet på den. Kanskje.
Jeg spør om jeg får kjøpe en laks, jeg får, men senere går han litt i ball og den glipper, men jeg skal få en koking bare til svigers, nok til to. Jeg står der ute og venter mens naboer kommer mad baljer og poser, noen kommer i bil, fru Kåski har vært og hentet to poser, nå er hun oppe for å betale, har jeg betalt? spør hun mens hun står der og ser, kanskje tyve ganger, har jeg betalt? Vi har snakket litt om at folk sier hun har begynt å tøve men at vi ikke har merket noe til det, men nå merker vi det jo, hun er forvirret. Har jeg betalt? sier hun igjen. Nei, sier mamma og ler, alle ler, fru Kåski skjønner at hun har betalt, og ler.
Og så snakker folk om drukningsulykken som hendte netten før, lavt, kort, for vi står også utenfor huset til den andre onkelen min, og alle jeg har truffet den dagen har visst at han var med der, alle har hørt detaljene, følk spør litt kort nå også, får bekreftet et navn, vi snakker ikke mer om det, onkel svarer ikke med detaljer.
Plutselig er det en laks til meg der likevel, jeg blir så glad, for jeg vet at svigermor kommer til å bli glad, onkel skal ha nesten ingen penger for den så den lappen som skal ha ligget i kjeften på den med vekt må ha ramlet ut, jeg gir han det dobbelte av det han ber om. Sånn at jeg ikke skjemmes.
Jeg ringer opp på fjellet og svigermor kommer ned og henter laksen sin, onkel spurte om han skulle flekke den og litt for fort sa jeg ja, selv om jeg vet vel egentlig at hun ikke vil ha den sånn, men nå ble det sånn.
Hun virker nå like glad likevel, kommer opp i stua en tur, onkel har solgt all laksen og kjørt, Knut Stefar står på kjøkkenet og prekeverer laks, vi prater, og så kommer fru Kåski, full av fortvilelse, hun har gitt onkel telefonnummeret til sønnen, for han skal også ha laks, men hun trenger det jo selv! Og hvor er nummeret til datteren? Mamma roer henne ned og fru Kåski går ned til seg selv, det gule huset der vi også har bodd.
Mammaen til the Stig drar opp på fjellet med laksen sin. Knut stefar står på kjøkkenet og skjærer og sorterer, jeg får en side som skal spekes og gjør det, og går bare i veien, men det går ganske raskt. Jeg får instrukser på hvordan jeg skal kaldtrekke en liten laks som onkel mente vi burde spise i morgen, ikke senere, mamma og Knut skal kjøre over til andre sia av fjorden og styre med ei hytte, og kommer sent hjem, men hvis jeg setter pålaksen sånn i totida bør den være ferdig til de kommer.
Når jeg til slutt kommer meg i seng tenker jeg på fru Kåski og forvirrelsen hun er i, og på den andre onkelen min og han som druknet i går kveld, og på sønnene hans som har kommet hjem, og på laksen, og bestefar, og på lakseonkelen min som endelig, endelig har ått lakseplass, og at alt føles så mye virkeligere her hjemme, men det er vanskelig å forklare det, jeg får det ikke til når folk lurer på hvorfor i all verden jeg vil bo her.
Onkel dukker opp, etter middag, jeg har to, han her er laksefisker og av grunner jeg aldri får klarhet i setter han opp et lite salgspunkt foran huset vårt, folk strømmer til, jeg står oppe i stua og ser på gjennom vinduet, han står bak bilen og bakluka er åpen, jeg ser at han drar på seg fileteringshanskene, jeg ser knivbladet blinke, han smiler, ler, folk står og venter, han må ha spurt om han skal flekke fisken for folk får en pose med avskjær til suppa og en med filetene. Det går fort. Han er ikke så lik bestefar som den andre onkelen min, men bestefar sto også sånn, og solgte laks i lange timer, fra garasjen rett bak onkel, men der står jo mamma sin bil nå. Bestefar holdt på med det der arbeidet til han var i åttiårene, onkel er bare litt over seksti men hvar gang jeg ser slekta, og det gjør jeg jo hele tiden, slår det meg at de plutselig har blitt eldre. Alle.
Jeg bestemmer meg plutselig for å gå ned og spørre om han har en laks jeg kan kjøpe til svigermor, det er ikke sikkert, ofte er all laksen han kommer inn med tinget før den er fisket, han har sikkert akkurat som bestefar en bok med telefonnummere til kjøpere, og han har nok ringt runden og sagt at han er inne. Jeg vet ikke om det ligger en lapp med vekta på fiksen i gapet på den. Kanskje.
Jeg spør om jeg får kjøpe en laks, jeg får, men senere går han litt i ball og den glipper, men jeg skal få en koking bare til svigers, nok til to. Jeg står der ute og venter mens naboer kommer mad baljer og poser, noen kommer i bil, fru Kåski har vært og hentet to poser, nå er hun oppe for å betale, har jeg betalt? spør hun mens hun står der og ser, kanskje tyve ganger, har jeg betalt? Vi har snakket litt om at folk sier hun har begynt å tøve men at vi ikke har merket noe til det, men nå merker vi det jo, hun er forvirret. Har jeg betalt? sier hun igjen. Nei, sier mamma og ler, alle ler, fru Kåski skjønner at hun har betalt, og ler.
Og så snakker folk om drukningsulykken som hendte netten før, lavt, kort, for vi står også utenfor huset til den andre onkelen min, og alle jeg har truffet den dagen har visst at han var med der, alle har hørt detaljene, følk spør litt kort nå også, får bekreftet et navn, vi snakker ikke mer om det, onkel svarer ikke med detaljer.
Plutselig er det en laks til meg der likevel, jeg blir så glad, for jeg vet at svigermor kommer til å bli glad, onkel skal ha nesten ingen penger for den så den lappen som skal ha ligget i kjeften på den med vekt må ha ramlet ut, jeg gir han det dobbelte av det han ber om. Sånn at jeg ikke skjemmes.
Jeg ringer opp på fjellet og svigermor kommer ned og henter laksen sin, onkel spurte om han skulle flekke den og litt for fort sa jeg ja, selv om jeg vet vel egentlig at hun ikke vil ha den sånn, men nå ble det sånn.
Hun virker nå like glad likevel, kommer opp i stua en tur, onkel har solgt all laksen og kjørt, Knut Stefar står på kjøkkenet og prekeverer laks, vi prater, og så kommer fru Kåski, full av fortvilelse, hun har gitt onkel telefonnummeret til sønnen, for han skal også ha laks, men hun trenger det jo selv! Og hvor er nummeret til datteren? Mamma roer henne ned og fru Kåski går ned til seg selv, det gule huset der vi også har bodd.
Mammaen til the Stig drar opp på fjellet med laksen sin. Knut stefar står på kjøkkenet og skjærer og sorterer, jeg får en side som skal spekes og gjør det, og går bare i veien, men det går ganske raskt. Jeg får instrukser på hvordan jeg skal kaldtrekke en liten laks som onkel mente vi burde spise i morgen, ikke senere, mamma og Knut skal kjøre over til andre sia av fjorden og styre med ei hytte, og kommer sent hjem, men hvis jeg setter pålaksen sånn i totida bør den være ferdig til de kommer.
Når jeg til slutt kommer meg i seng tenker jeg på fru Kåski og forvirrelsen hun er i, og på den andre onkelen min og han som druknet i går kveld, og på sønnene hans som har kommet hjem, og på laksen, og bestefar, og på lakseonkelen min som endelig, endelig har ått lakseplass, og at alt føles så mye virkeligere her hjemme, men det er vanskelig å forklare det, jeg får det ikke til når folk lurer på hvorfor i all verden jeg vil bo her.
Ja, det er det.
Når kvelden kommer og man hører alt det man ikke hører i løpet av dagen, som de endene som flyr høyt, høy der oppe, hender det at man istedefor anden som skriker utover himmelen, hører et fly.
Om man hører flyet, er det fordi det har begynt å sirkle, og det betyr at det ikke klarer å lande fordi det er tåke på Høybuktmoen.
Selv har man sittet oppe i det flyet mange ganger, og sett Kirkenes komme til syne, bli borte, kjent at man har gått ned, ned, men så plutselig brått opp igjen. Sving, sving, Kirkenes dukker opp, blir borte, man går ned, ned, ned...og plutselig opp igjen, motorene ruser, oppover, sving, sving, og man ser Kirkenes. Faen, tenker man, for man vet at det neste man sannsynligvis ser er Lakselv. Ett forsøk til.
Lakselv er seks timer unna med buss. Men først skal man jo dit. Og så skal man lande der, og gå av, og så skal det bestilles busser, og bagasjen skal komme og det tar tid for flyplassen var egentlig stengt og alle var egentlig dratt hjem, og så skal det akkoderes rundt med hvem som skal til Vadsø og Vardø og Komagvær og Varangerbotn og andre små fjordhol, og SÅ Kirkenes, og én buss skal direkte gjennom Finland og til Kirkenes, man må passe på å få plass på rett buss, og timene går, alle er sultne, kafeen på Banak er stengt, men man må bare vente, man hadde vært i sengen nå om bare flyet hadde klart å lande, og den der kollektive skuffelsen i flyet når kapteinen sier over høytalerne at nei, det går ikke, vi drar til Lakselv, det blir satt opp buss, men nå er man der, og bussen er satt opp, og nesten klar til avgang, og overfull, om seks timer er vi hjemme.
En gang, en sommer, satt jeg på denne bussen, det var midt på natten, helt stille i bussen, solen strålte, og jeg snur meg i setet og ser to stykker, som har setet rett bak sjåføren, de er i femtisekstiårene, jeg tror de er tyskere kanskje. De holder hender og de ser og ser. Og ansiktsutrykkene. Jeg kommer til å huske dem til min dauan dag. De sitter og ser ut som om noe akkurat har gått opp for dem. Noe som innebærer at det ikke finnes flere problemer, ikke noe mer å bekymre seg for, ingenting å kave seg opp over heller, det er bra nå, se, er det ikke fint?
Ja, det er fint.
Om man hører flyet, er det fordi det har begynt å sirkle, og det betyr at det ikke klarer å lande fordi det er tåke på Høybuktmoen.
Selv har man sittet oppe i det flyet mange ganger, og sett Kirkenes komme til syne, bli borte, kjent at man har gått ned, ned, men så plutselig brått opp igjen. Sving, sving, Kirkenes dukker opp, blir borte, man går ned, ned, ned...og plutselig opp igjen, motorene ruser, oppover, sving, sving, og man ser Kirkenes. Faen, tenker man, for man vet at det neste man sannsynligvis ser er Lakselv. Ett forsøk til.
Lakselv er seks timer unna med buss. Men først skal man jo dit. Og så skal man lande der, og gå av, og så skal det bestilles busser, og bagasjen skal komme og det tar tid for flyplassen var egentlig stengt og alle var egentlig dratt hjem, og så skal det akkoderes rundt med hvem som skal til Vadsø og Vardø og Komagvær og Varangerbotn og andre små fjordhol, og SÅ Kirkenes, og én buss skal direkte gjennom Finland og til Kirkenes, man må passe på å få plass på rett buss, og timene går, alle er sultne, kafeen på Banak er stengt, men man må bare vente, man hadde vært i sengen nå om bare flyet hadde klart å lande, og den der kollektive skuffelsen i flyet når kapteinen sier over høytalerne at nei, det går ikke, vi drar til Lakselv, det blir satt opp buss, men nå er man der, og bussen er satt opp, og nesten klar til avgang, og overfull, om seks timer er vi hjemme.
En gang, en sommer, satt jeg på denne bussen, det var midt på natten, helt stille i bussen, solen strålte, og jeg snur meg i setet og ser to stykker, som har setet rett bak sjåføren, de er i femtisekstiårene, jeg tror de er tyskere kanskje. De holder hender og de ser og ser. Og ansiktsutrykkene. Jeg kommer til å huske dem til min dauan dag. De sitter og ser ut som om noe akkurat har gått opp for dem. Noe som innebærer at det ikke finnes flere problemer, ikke noe mer å bekymre seg for, ingenting å kave seg opp over heller, det er bra nå, se, er det ikke fint?
Ja, det er fint.
men det er jo også
middnattsol, og ender som flyr høyt der oppe og skriker sin glede ut over himmelen, eller hva ender gjør, fugler er ikke så lett å forstå seg på, og jendor sin enorme glede over besteforeldrene, og latteren over onkels elekro&laksefirma, og et litt uventet men velkomment tilskudd til en bokproduksjon, og planleggingen av alt man skal KJØPE når man snart er i stockholm for nesten siste gang, og fjorårsmulter, og mange fine pinner som kom i forbindelse med en ørret, mmmm og, ja, sikkert mer,
men såklart fortsatt
litt for mye uoverskuelighet, og lysten til å MYYYRDE en slektning som våger å stille seg til doms over mine besøksprioriteringer, og dårlig samvittighet over prioriteringer, og det faktum at jeg knappest har hatt tid til å møte en eneste venn, så kom ikke her, satan, og jeg skjønner meg ikke på husprisene her, og det at absolutt alt skal bli så jævla mye dyrere når man flytter til gokk,
men i går var fjorden først mørkeblå og så stålgrå, og skodda lå over holmengrå, og skogen lukta bregner,
og jeg får slå meg til tåls med det.
men såklart fortsatt
litt for mye uoverskuelighet, og lysten til å MYYYRDE en slektning som våger å stille seg til doms over mine besøksprioriteringer, og dårlig samvittighet over prioriteringer, og det faktum at jeg knappest har hatt tid til å møte en eneste venn, så kom ikke her, satan, og jeg skjønner meg ikke på husprisene her, og det at absolutt alt skal bli så jævla mye dyrere når man flytter til gokk,
men i går var fjorden først mørkeblå og så stålgrå, og skodda lå over holmengrå, og skogen lukta bregner,
og jeg får slå meg til tåls med det.
Jeg lever for mye i nuet
Jeg lander ikke. Merkes det på bloggen?
Så lenge har jeg vært så vant til å fly mellom mine to poler, Stockholm og Kirkenes, og så lenge har jeg visst at det er en midlertidig ordning, og lenge, lenge har jeg lengtet etter å lande i Kirkenes og skape noe med utgangspunkt i en base istedet for to poler, men nå som dette punktet nærmer seg, klarer jeg ikke lande helt, jeg har ikke plass, det er for kaldt ute, for varmt inne, trangt på kjøkkenet, Jendor vil ikke sove, det er alltid en tante som skal besøkes, klærne ligger i en koffert og det er umulig å finne det man skal ha, og vi finner ingen steder å bo.
Vi har en plass å bo. Vi har barnehageplass fra høsten. Vi har en hel heiagjeng som står og tar imot oss. Og likevel føles alt helt uløselig. Jeg klarer ikke å ta tak i én og én ting, alt er en stor uløselig vase. Når skal vi selge, når skal vi flytte, hvordan skal vi flytte, kræsjer det med en jobb i Karasjok, hva med tilvenningen i barnehagen, hva om vi aldri finner oss noe eget, som vi har råd til, penger, penger, penger, når skal jeg få gjort regnskapet til bokprosjektet, jeg må besøke tante Ruth, hvordan skal vi få flyttet om vi ikke har noe eget å flytte til, skal vi selge møblene? men da har vi jo ikke råd til nye, takstmannen er full på jobb, hva skal vi ha til middag, det er så jævla trangt på kjøkkenet. Hva er det jeg holder på med, si fravel til Stockholm, det går jo strålende der! Når vi kommer tilbake skal jeg fråtse i godt brød og pålegg for det blir sannelig en slutt på det, og jobben, og verkstedet, og penger, penger, penger, og skatte til begge land, og visninger, og jeg må finne et bedre sted å jobbe i Kirkenes, og selge i Stockholm, og hva om vi ikke finner noe bedre her, det gjør vi jo ikke, det er idiotisk å bytte ut en strålende treroms i en skandinavisk hovedstad med en utslitt toroms i gokk, for samme sum, jedorias, og hva med karrieren, og hvordan skal jeg få tid å skrive nye søknader i september og oktober. Og Penger.
Jeg burde dratt på tur, fisket litt, møtt kompiser, sett framover, gledet meg til det jeg har lengtet etter så lenge, drømt og lagt planer for hvor fint det kan bli, men jeg har hodet inne i en garnvase og lengter bare tilbake til det stedet jeg lengter bort fra.
Så lenge har jeg vært så vant til å fly mellom mine to poler, Stockholm og Kirkenes, og så lenge har jeg visst at det er en midlertidig ordning, og lenge, lenge har jeg lengtet etter å lande i Kirkenes og skape noe med utgangspunkt i en base istedet for to poler, men nå som dette punktet nærmer seg, klarer jeg ikke lande helt, jeg har ikke plass, det er for kaldt ute, for varmt inne, trangt på kjøkkenet, Jendor vil ikke sove, det er alltid en tante som skal besøkes, klærne ligger i en koffert og det er umulig å finne det man skal ha, og vi finner ingen steder å bo.
Vi har en plass å bo. Vi har barnehageplass fra høsten. Vi har en hel heiagjeng som står og tar imot oss. Og likevel føles alt helt uløselig. Jeg klarer ikke å ta tak i én og én ting, alt er en stor uløselig vase. Når skal vi selge, når skal vi flytte, hvordan skal vi flytte, kræsjer det med en jobb i Karasjok, hva med tilvenningen i barnehagen, hva om vi aldri finner oss noe eget, som vi har råd til, penger, penger, penger, når skal jeg få gjort regnskapet til bokprosjektet, jeg må besøke tante Ruth, hvordan skal vi få flyttet om vi ikke har noe eget å flytte til, skal vi selge møblene? men da har vi jo ikke råd til nye, takstmannen er full på jobb, hva skal vi ha til middag, det er så jævla trangt på kjøkkenet. Hva er det jeg holder på med, si fravel til Stockholm, det går jo strålende der! Når vi kommer tilbake skal jeg fråtse i godt brød og pålegg for det blir sannelig en slutt på det, og jobben, og verkstedet, og penger, penger, penger, og skatte til begge land, og visninger, og jeg må finne et bedre sted å jobbe i Kirkenes, og selge i Stockholm, og hva om vi ikke finner noe bedre her, det gjør vi jo ikke, det er idiotisk å bytte ut en strålende treroms i en skandinavisk hovedstad med en utslitt toroms i gokk, for samme sum, jedorias, og hva med karrieren, og hvordan skal jeg få tid å skrive nye søknader i september og oktober. Og Penger.
Jeg burde dratt på tur, fisket litt, møtt kompiser, sett framover, gledet meg til det jeg har lengtet etter så lenge, drømt og lagt planer for hvor fint det kan bli, men jeg har hodet inne i en garnvase og lengter bare tilbake til det stedet jeg lengter bort fra.
Sommer i nooord
Da jeg, to søskenbarn og en onkel hadde delt diverse bilder og meldinger på fb om båter som var på rek eller holdt på å lide drukningsdøden, ringte søstra mi og lurte på om familien Figenschou var båtredningssentralen i kommunen og om det ble forventet noe innsats fra hennes side.
Det er skikkelig pessvær. Både vannrett, loddrett og på diagonalen.
Det er skikkelig pessvær. Både vannrett, loddrett og på diagonalen.
Chat mellom meg og Kajeksa
Meg:
nu skulle æ sende dæ ei artig melding helt live om at æ holdt på å bli nedkjørt av han marius på sykkel, å hadde æ ikke visst at han va hær hadde æ dessuten trudd det va far din, men så oppdaga æ at æ har to nr på dæ og det e nok for æ har hadd feil på telefon å et gammelt har dukka opp, men det hadde ikke vorre så artig å send den til feil person så da sendte æ ikke. Slutte tlfnr ditt på 60 eller 40?
Kajeksa:
Ha, ha. 40
Meg:
aha. dem med det andre nummerert fikk ei melding som va sånn her for nån måna sia:
æ tippe du e dritfornøyd nu.
Det va fordi du va ferdig m doktordisputasen. Men det kan nok oppfattes litt aggressivt om man ikke nettopp har tadd en doktorgrad.
Kajeksa:
Hahaha
Meg:
Såeh, gratulerer med doktorgraden.
Innlegg jeg kunne skrevet
-om å atter igjen være igang med å gå på visninger
-om hvordan det er å bo sammen med enn ettåring i et hus tilpasset 60-70 åringer som er glade i tung, tettplassert møbelering, veldig mange veldig gebrekkelige pyntegjenstander, ting som ramler ned om du kommer for nært, duker som henger over bordkanter, ting som er løst festet men gir inntrykk av å være festet med noe annet enn sytråd, samt forholdvis lett tilgang på egne medisiner
-og kanskje litt om da nevnte ettåring velger seg dette huset, denne tiden til å begynne å gå i
-og da ville jeg slengt inn en paragraf om min venninne Karrimorr som trøstet meg med historien om omtrent samme miljø på sin mors hytte, men i tillegg var det der rundhåndet spredd maurgift absolutt overalt, ute og inne, og på toppen kom det inn en trost som fikk tulltak på kjøkkenet og knuste alt knuselig og spredde det godt.
-om hvordan det er å bo sammen med en på over 1.80 i et hus tilpasset små samer som er glade i tung, tettplassert møbelering, veldig mange veldig gebrekkelige pyntegjenstander, ting som ramler ned om du kommer for nært, duker som henger over bordkanter, ting som er løst festet,samt
forholdvis lett tilgang på egne medisiner
-om da tante Ruth (93 år, ca 36 kg) plutselig bare så for seg at hun skulle HEPSE Jendor, (1 år, ca 14 kg) opp på fanget og det gikk ikke så strålende, det
-om da søskenbarnet mitt skulle forklare for noen av våre yngre slektninger, som ofte leker sammen, at de er i slekt, men ikke klarte å trenge igjennom eller egentlig imponere eller i det hele tatt overbevise med det faktum at den ene parten vil bli femmenninger til den andre partens fremtidige barn. Tjukkeste slekta for oss i den litt eldre garde.
-om lasagne, elgsteik, elggryte, sodd, fiskekaker, hval og vafler.
-ganske mye om hvordan våren lukter
-noe om da jeg innså at jeg ikke er stresset, men faktisk lei meg, og at alt liksom oversettes til stress bestandig, når det kan være mismot, betuttethet, oppgitthet og andre varianter av lei seg som hverken er diagnoser eller kriser
-det var også noe på gang om såkalt "orgainisk bomull", som en av butikkene her stolt skilter med at skal være så bra for babyer. Ja, jeg tviler på at mineralsk bomull ville vært noen hit
-hvordan man nærmest må hakke noen i bakhodet med en isøks for å få hjelp i butikken. Kirkenes-service.
-et kort et om alt jeg skal passe på å kjøpe før vi forlater Stockholm helt, det burde vært noen årsforbruk på kunstnermateriell, men blir nok mest fine ting jeg vil ha
-et litt for langt et om hvordan jeg vil at å gjøre det slutt med Stockholm og permanentisere (jepp, ord) kirkenestilværelsen burde vært en oppgradering på noe plan, og det er jo en nedgradering på så mange plan, så et hyggelig hus burde vært innenfor rekkevidde, men nei
-et sånt sureinnlegg om de der som drikker på jobb, som har prissatt en leilighet med ordene "Kirkenessamfunnet er preget av stor optimisme, med planlagt oljeomlastning blablabla" når kirkenessamfunnet nettopp har sett en gruvekollaps og slettes ikke vet noe om den der oljeomlastninga. I lomma på bransjen sier jeg!
-om da jeg sukket over en spesielt fin, men litt uoppnåelig og upraktisk leilighet på finn, og mitt livslysoghjertesledestjerne sa men Silje, uansett kor vi bor kommer det til å bli fint, og jeg syntes det var så fiiiiiiint at det ble sagt der og da, helt til mitlivslyshrtledsjrne sa at han mente fordi jeg jo er interiørarkitekt
Alt det kunne jeg laget innlegg om istedetfor sånne venteinnlegg og pausefisker, men jeg har vært for trøtt, korttenkt, betuttet og jeg hadde nok ikke klart å hekte setning på setning.
-om hvordan det er å bo sammen med enn ettåring i et hus tilpasset 60-70 åringer som er glade i tung, tettplassert møbelering, veldig mange veldig gebrekkelige pyntegjenstander, ting som ramler ned om du kommer for nært, duker som henger over bordkanter, ting som er løst festet men gir inntrykk av å være festet med noe annet enn sytråd, samt forholdvis lett tilgang på egne medisiner
-og kanskje litt om da nevnte ettåring velger seg dette huset, denne tiden til å begynne å gå i
-og da ville jeg slengt inn en paragraf om min venninne Karrimorr som trøstet meg med historien om omtrent samme miljø på sin mors hytte, men i tillegg var det der rundhåndet spredd maurgift absolutt overalt, ute og inne, og på toppen kom det inn en trost som fikk tulltak på kjøkkenet og knuste alt knuselig og spredde det godt.
-om hvordan det er å bo sammen med en på over 1.80 i et hus tilpasset små samer som er glade i tung, tettplassert møbelering, veldig mange veldig gebrekkelige pyntegjenstander, ting som ramler ned om du kommer for nært, duker som henger over bordkanter, ting som er løst festet,
-om da tante Ruth (93 år, ca 36 kg) plutselig bare så for seg at hun skulle HEPSE Jendor, (1 år, ca 14 kg) opp på fanget og det gikk ikke så strålende, det
-noe om da jeg innså at jeg ikke er stresset, men faktisk lei meg, og at alt liksom oversettes til stress bestandig, når det kan være mismot, betuttethet, oppgitthet og andre varianter av lei seg som hverken er diagnoser eller kriser
-det var også noe på gang om såkalt "orgainisk bomull", som en av butikkene her stolt skilter med at skal være så bra for babyer. Ja, jeg tviler på at mineralsk bomull ville vært noen hit
-hvordan man nærmest må hakke noen i bakhodet med en isøks for å få hjelp i butikken. Kirkenes-service.
-et kort et om alt jeg skal passe på å kjøpe før vi forlater Stockholm helt, det burde vært noen årsforbruk på kunstnermateriell, men blir nok mest fine ting jeg vil ha
-et litt for langt et om hvordan jeg vil at å gjøre det slutt med Stockholm og permanentisere (jepp, ord) kirkenestilværelsen burde vært en oppgradering på noe plan, og det er jo en nedgradering på så mange plan, så et hyggelig hus burde vært innenfor rekkevidde, men nei
-et sånt sureinnlegg om de der som drikker på jobb, som har prissatt en leilighet med ordene "Kirkenessamfunnet er preget av stor optimisme, med planlagt oljeomlastning blablabla" når kirkenessamfunnet nettopp har sett en gruvekollaps og slettes ikke vet noe om den der oljeomlastninga. I lomma på bransjen sier jeg!
-om da jeg sukket over en spesielt fin, men litt uoppnåelig og upraktisk leilighet på finn, og mitt livslysoghjertesledestjerne sa men Silje, uansett kor vi bor kommer det til å bli fint, og jeg syntes det var så fiiiiiiint at det ble sagt der og da, helt til mitlivslyshrtledsjrne sa at han mente fordi jeg jo er interiørarkitekt
Alt det kunne jeg laget innlegg om istedetfor sånne venteinnlegg og pausefisker, men jeg har vært for trøtt, korttenkt, betuttet og jeg hadde nok ikke klart å hekte setning på setning.
Abonner på:
Innlegg (Atom)