Laksekveld

Det har vært en sånn der sjelden dag. Plutselig varme etter mange kalde dager. Vind, så myggen holder seg nesten unna. Vi bestemmer oss for å grille, klippfisken vi har vannet over natten kan vel grilles? Jeg plukker og pensler noen geitrams som vi også hiver på grillen, de blir glemt og trælete, men klippfisken blir finfin. Det faller noen dråper i det vi setter oss til bords, jeg nedlegger forbud mot å gå inn, og det blir med de dråpene. Mamma har delt en lime og fyllt den med nellikspiker, alt må prøves, men ikke engang rett før regnet kommer merker vi noe særlig til myggen, så vi tror det virker. Ettersom placeboeffekten ikke virker på mygg.

Onkel dukker opp, etter middag, jeg har to, han her er laksefisker og av grunner jeg aldri får klarhet i setter han opp et lite salgspunkt foran huset vårt, folk strømmer til, jeg står oppe i stua og ser på gjennom vinduet, han står bak bilen og bakluka er åpen, jeg ser at han drar på seg fileteringshanskene, jeg ser knivbladet blinke, han smiler, ler, folk står og venter, han må ha spurt om han skal flekke fisken for folk får en pose med avskjær til suppa og en med filetene. Det går fort. Han er ikke så lik bestefar som den andre onkelen min, men bestefar sto også sånn, og solgte laks i lange timer, fra garasjen rett bak onkel, men der står jo mamma sin bil nå. Bestefar holdt på med det der arbeidet til han var i åttiårene, onkel er bare litt over seksti men hvar gang jeg ser slekta, og det gjør jeg jo hele tiden, slår det meg at de plutselig har blitt eldre. Alle.
Jeg bestemmer meg plutselig for å gå ned og spørre om han har en laks jeg kan kjøpe til svigermor, det er ikke sikkert, ofte er all laksen han kommer inn med tinget før den er fisket, han har sikkert akkurat som bestefar en bok med telefonnummere til kjøpere, og han har nok ringt runden og sagt at han er inne. Jeg vet ikke om det ligger en lapp med vekta på fiksen i gapet på den. Kanskje.
Jeg spør om jeg får kjøpe en laks, jeg får, men senere går han litt i ball og den glipper, men jeg skal få en koking bare til svigers, nok til to. Jeg står der ute og venter mens naboer kommer mad baljer og poser, noen kommer i bil, fru Kåski har vært og hentet to poser, nå er hun oppe for å betale, har jeg betalt? spør hun mens hun står der og ser, kanskje tyve ganger, har jeg betalt? Vi har snakket litt om at folk sier hun har begynt å tøve men at vi ikke har merket noe til det, men nå merker vi det jo, hun er forvirret. Har jeg betalt? sier hun igjen. Nei, sier mamma og ler, alle ler, fru Kåski skjønner at hun har betalt, og ler.
Og så snakker folk om drukningsulykken som hendte netten før, lavt, kort, for vi står også utenfor huset til den andre onkelen min, og alle jeg har truffet den dagen har visst at han var med der, alle har hørt detaljene, følk spør litt kort nå også, får bekreftet et navn, vi snakker ikke mer om det, onkel svarer ikke med detaljer.

Plutselig er det en laks til meg der likevel, jeg blir så glad, for jeg vet at svigermor kommer til å bli glad, onkel skal ha nesten ingen penger for den så den lappen som skal ha ligget i kjeften på den med vekt må ha ramlet ut, jeg gir han det dobbelte av det han ber om. Sånn at jeg ikke skjemmes.
Jeg ringer opp på fjellet og svigermor kommer ned og henter laksen sin, onkel spurte om han skulle flekke den og litt for fort sa jeg ja, selv om jeg vet vel egentlig at hun ikke vil ha den sånn, men nå ble det sånn.
Hun virker nå like glad likevel, kommer opp i stua en tur, onkel har solgt all laksen og kjørt, Knut Stefar står på kjøkkenet og prekeverer laks, vi prater, og så kommer fru Kåski, full av fortvilelse, hun har gitt onkel telefonnummeret til sønnen, for han skal også ha laks, men hun trenger det jo selv! Og hvor er nummeret til datteren? Mamma roer henne ned og fru Kåski går ned til seg selv, det gule huset der vi også har bodd.
Mammaen til the Stig drar opp på fjellet med laksen sin. Knut stefar står på kjøkkenet og skjærer og sorterer, jeg får en side som skal spekes og gjør det, og går bare i veien, men det går ganske raskt. Jeg får instrukser på hvordan jeg skal kaldtrekke en liten laks som onkel mente vi burde spise i morgen, ikke senere, mamma og Knut skal kjøre over til andre sia av fjorden og styre med ei hytte, og kommer sent hjem, men hvis jeg setter pålaksen sånn i totida bør den være ferdig til de kommer.

Når jeg til slutt kommer meg i seng tenker jeg på fru Kåski og forvirrelsen hun er i, og på den andre onkelen min og han som druknet i går kveld, og på sønnene hans som har kommet hjem, og på laksen, og bestefar, og på lakseonkelen min som endelig, endelig har ått lakseplass, og at alt føles så mye virkeligere her hjemme, men det er vanskelig å forklare det, jeg får det ikke til når folk lurer på hvorfor i all verden jeg vil bo her.