Jeg følte for å presisere det med en gang. For som oftest når det handler om slekta er det jo min far og hans evig overraskende forhold til edb som går igjen. Men det er ikke ham det skal handle om, han har oppført seg eksemplarisk over lengre tid. Nei, det skal handle om meg.
Ferietid betyr ofte gjensyn med de du treffer igjen og igjen, men uten egentlig å bli bedre kjent, nemlig slekta. Kanskje den litt fjernere slekta enn foreksempel ens far, da. Men disse menneskene som har en viss interesse av livet ditt, mest av gammel vane, og fordi man er endel av den store evigvarende samtalen der slekta er bestanddelen.
Jeg elsker slekt altså, så er det sagt. De er en berikelse.
Men både når man gjentreffer slekt, og når man nytreffer fremmedfolk, så hender det at man snakker om det en fordriver og bedriver dagene med/i/valgfri litt uklar preposisjon. Og jeg er jo kunstner. Så det må jeg jo si/oppdatere folk på. I utgangspunktet synes folk det er litt spennende. For de fleste kjenner faktisk ingen, enda det jo er flust av oss, og så vil de gjerne at man skal fortelle litt om hva det egentlig er man holder på med.
Og det er jo hyggelig. Det er jo det.
Og egentlig ganske kjedelig.
La meg illustrere med et eksempel.
Jeg: (forklarer litt om skulpturer av restemateriale, samisk designtradisjon, kanskje litt om tegning, forsøker å forenkle men likevel være nøyaktig)
Tremenning: Hvis du noengang lager noe keramikk-kunst vil jeg gjerne kjøpe av deg, jeg elsker keramikk-kunst!
Hadde denne bloggen vært en nrk-produksjon hadde lyden av stift som ødelegger vinyl kommt nå. Skkkrvk!
Altså. Nei, jeg driver ikke med keramikk. Og hvordan vet du at du hadde likt det jeg hadde laget bare fordi materialet var keramikk? Og nei, du hadde ikke ville kjøpt av meg med mindre jeg plutselig fant ut at jeg skulle selge noe til sterkt redusert pris og dermed sponset deg, fast arbeidende kvinnemenneske, med en større sum penger.
Keramikk?
Andre synes det jeg holder å med er spennende og vil gjerne vite mer, og se bilder. Og det blir jeg såklart glad av, jeg viser gjerne bilder. Men det er likevel vanskelig.
La meg illustrere med et tilsynelatende ikkerelatert eksempel:
Jeg: hei gode venn svensklærer, kunne du sett over denne teksten???
Min gode venn svensklærer: Hvorfor skriver du så KOMPLISERT? Jeg elsker kunsten din men dette skjønner jeg ikke noe av! Og min andre kunstnervenn Leif skriver like uforståelig!
Ja. For nei, den henvender seg egentlig ikke til svensklærere, men til andre kunstnere. Det er nå engang sånn at de som er mest interessert i hva jeg gjør er folk i samme fagfelt. Og det er også de det er mest interessant å forholde seg til verbalt og tekstmessig.
Skal jeg snakke om kunsten min, som jeg egentlig helst vil unngå, så foretrekker jeg å snakke med folk jeg kan snakke med den om. Ikke folk jeg må forsøke å lage en forenkla versjon til. Det vil si, jeg kan godt komme med den forenkla versjonen! Og det gjør jeg da også! Men så har jeg ikke så mye mer å si. Hvertfall ikke om keramikk.
Min venninne Kajeksa er matematiker. Vi hater begge like mye å snakke om jobbene våre som smalltalk. Folk er fulle av fordommer, og ingen skjønner egentlig det vi prøver å fortelle uansett.
På puben kan man finne på et alternativt yrke for å komme forbi hele problemstillingen, men det fungerer dårlig med slekta. -Har dåkker hørt at ho Silje har bynt å jobbe i barnehage? -Hæ? Katti gjor ho det? -Ja det va det æ sa, de der kunstnergreian kan man ikke leve av. -Men ho kunne kanskje heller blidd formingslærer.
(Evt: Har dåkker hørt at ho Silje har blidd så frøktli fæl å lyg?)
Har alle det sånn? For når jeg treffer slekt som er bønder og prester og jordmødre, så er jeg veldig nyskjerrig på hva de egentlig bedriver. Jeg vil gjerne høre mer! Det har ikke falt meg inn at regnskapsføreren kanskje synes det er grusomt kjedelig å levere en forenklet rapport, familiemiddagtilpasset. Hvis hun gjør det da. Gjør hun det?
Eller er det forbeholdt matematikere og kunstnere? Hater alle å prate om jobbene sine?
For da kanskje vi kan finne på noe annet.
9 kommentarer:
Ja, det er litt kjedelig å fortelle om jobben. Skal jeg fortelle ikke-helsepersonell om hva jeg gjør, må jeg overforenkle og utelate mye. Jobben min er så mye mer enn de to setningene jeg presenterer yrket mitt som! Det minner meg på at jeg en gang for lenge siden lurte på å skrive et blogginnlegg om akkurat det ... Hmm. Tro om det blir noe av det innlegget, gitt?
Nei, ikke egentlig, jeg venta litt på det! Tror det ble et ganske kort innlegg om litt blod&sånt. Tar gjerne imot et lengre og mer utfyllende! En SERIE!
Herleg tekst! Eg er jo så begeistra frå før, og så blir eg endå meir begeistra for korleis du forklarer for oss korleis me har det.
Eg snakkar meir enn gjerne om jobben min, heile tida og med alle - så det kan jo bli litt mykje... Og nå har eg så vanvittig lyst til å fortelja om og visa bilete av verdas finaste eggaglas som eg skal importera frå Sør-Afrika, og dei fine keramikkdyra eg har fått - kermaikk, ser du, det er tingen! :-) Ingenting av dette ligg enn så lenge i nettbutikken, men følg gjerne med. Eigentleg på ein sommardag som dette, skulle eg vore fullt oppteken med kundar i butikken, men akkurat nå er her heilt stille. Men veka har vore god likevel, og før i dag har her vore bra med folk... og plutseleg kan det vera nesten fullt i tunet att. :-)
Aha! du har et fysisk utsalg også, det hadde jeg faktisk ikke fått med meg!
Men nå har jeg lest fanen "om oss" som jeg hittils hadde klart å overse...
Imponerende greier!
Jeg er jo ikke kunstner, men jeg er vel enslags sanger. Det jeg opplever når jeg snakker med folk 'utenfra' )nå regner jeg slekta også for å være utenfra, men særlig kolleger og den slags), så er de mest opptatt av hvor MANGE plater en har solgt og hvor MANGE mennesker man har spilt for. Det som kan måles er det interessante, ikke innhold eller formidling. Derfor liker jeg ikke så godt å snakke musikk med folk utenfra. Det blir en del om været. Om hvor det blir av sommeren. Om hvorfor det gikk skeis med jordbærene denne sesongen. Så fint du skriver!
Ja, jeg blir ikke spurt om hvor mange som kommer på utstillingene mine- men folk spør ofte hvor mye jeg selger.
Et hvilket som helst menneske: Åja, eiendomsmegler, ka du trur huset mitt e verdt?
Æ: Neeeei, det e nu litt vanskelig å si siden æ normalt sett ikke megle i det her området/e i permisjon/e full/e pesslei av å vurdere folk sitt hus gratis.
Mennesket: Bare gjett, jeg skal ikke holde det mot deg.
Æ (som allerede vet i hodet ka man får for skiten): Neeeeei, det e mye man må ta med i vurderinga, å det tar litt tid å gå ordentlig inn i det.
Mennesket: Å kom igjen, gjett da!
Æ: 2 millioner.
Mennesket: Er du heeeeelt idiot? Naboen blablablaaaabla bla malt blaaablabla.
Æ: ….. (skyt mæ…)….
Ja, det der må vær litt som å "jobbe må data" og måtte fjerndiagnostisere andre sine datamaskina.
Legg inn en kommentar