Jamennasså

Nå som jeg er i interiørbarnasjen, som er en feilskriving men mektig mye bedre enn "bransjen", ser jeg på hvordan andre som selger sine leiligheter gjør det når de staailer til salg.
Og stikkordet her må vel være å frasi seg all skam i livet.
Jeg mener, når jeg flytter rundt på mine ting så må det ikke bli for tøvete. Altså ikke for langt ifra en levd virkelighet i denne leiligheten. Men når man sørfer på interiørbilder i boligannonsene...
Stabling, det er greia. Jeg kan også stable, det er ikke det. Jeg kan strekke meg til en bokstabel på et bord og bare føle meg bittelitt teit. Men boligannonsene! De stopper ikke der! Neida, her stabler man to lysestaker oppå den bokstabelen! Og hva med en krakk med et magasin på med en blomsterpotte komplett med et fikentre oppå der igjen!
Ærlig talt, det er jo grusomt upraktisk. Skal vi se, hvor la jeg seneste nummer av Monocle...under yuccapalmen ja.
Pledd og puter nok til en beleiring gjennom vinteren. Seng med herlig rotete sengteppe oppå et annet sengteppe, og oppå der en KURV med et tredje sengteppe.
Slutt, da.

Og på alle bord står det åpna hvitvinsflasker og vinglass og på en balkong sto det tilogmed et brett med sushi og på en annen en bløtkake komplett med festlig pådekning!
Jeg kommer ikke til å slenge ut så mye som en croissant.
Ikke at jeg ikke har råd til bakevarer, om det skulle stå på det, men jeg kjenner skamrødmen kommer og tar meg.
Nei nei nei.