menne åeh
Jeg er jo vanligvis en person med orden i sysakene og økonomien. Jeg har kjempet meg til den ordenen. Jeg vet at den ikke kommer av seg selv, men jeg vil ha orden, så jeg har det.
Men nå. Alt har falt helt sammen. Poenget med å slutte med nomadiseringen var jo at det skulle bli lettere å ha orden, for jeg så snøballen komme rullende mot meg i stadig større fart med post-it-lappene sprutende, men det har jo bare blitt verre.
La meg illustrere dette med en lignelse. (ikke jesus-relatert, han har tross alt ikke monopol på dem.)
Se for deg meg, som er ute og reiser. Jeg skal ta toget, det skal stoppe på forskjellige stasjoner, jeg skal av på enkelte av dem, bytte tog her og der.
Da har jeg billettene både på mobilen og skrevet ut, reiseruta ligger i forlomma på sekken, jeg har med matpakke og vann, jeg tenker ikke på annet en om togbyttet kommer til å gå bra, og på de stedene der jeg skal av har jeg memorert kartene sånn at jeg finner fram til dit jeg skal. Jeg har også skrevet ut kartene og de ligger også i ryggsekken, i en liten mappe. Jeg har bestilt billetter med fast plass hele veien. Jeg er ferdig påkledd og pakket fem minutter før vi skal stoppe på stasjonen.
Sånn var det før.
Men nå!
Jeg har billetter, men det er for en togtur jeg tok i fjor, jeg går konstant av på feil stasjon, har glemt jakka igjen på toget, jeg tviholder på en flaske vann men må også enormt på do, og faderullan, sitter jeg på BUSSEN?! Hvordan skjedde det? Hvordan skal jeg komme meg dit jeg skulle nå da? Jeg må ringe noen men telefonen er nesten fri for strøm og nå aner jeg ikke hvor jeg er.
Sånn er det nå.
Og det er det verste jeg vet.
Verste, verste, verste.
Men nå. Alt har falt helt sammen. Poenget med å slutte med nomadiseringen var jo at det skulle bli lettere å ha orden, for jeg så snøballen komme rullende mot meg i stadig større fart med post-it-lappene sprutende, men det har jo bare blitt verre.
La meg illustrere dette med en lignelse. (ikke jesus-relatert, han har tross alt ikke monopol på dem.)
Se for deg meg, som er ute og reiser. Jeg skal ta toget, det skal stoppe på forskjellige stasjoner, jeg skal av på enkelte av dem, bytte tog her og der.
Da har jeg billettene både på mobilen og skrevet ut, reiseruta ligger i forlomma på sekken, jeg har med matpakke og vann, jeg tenker ikke på annet en om togbyttet kommer til å gå bra, og på de stedene der jeg skal av har jeg memorert kartene sånn at jeg finner fram til dit jeg skal. Jeg har også skrevet ut kartene og de ligger også i ryggsekken, i en liten mappe. Jeg har bestilt billetter med fast plass hele veien. Jeg er ferdig påkledd og pakket fem minutter før vi skal stoppe på stasjonen.
Sånn var det før.
Men nå!
Jeg har billetter, men det er for en togtur jeg tok i fjor, jeg går konstant av på feil stasjon, har glemt jakka igjen på toget, jeg tviholder på en flaske vann men må også enormt på do, og faderullan, sitter jeg på BUSSEN?! Hvordan skjedde det? Hvordan skal jeg komme meg dit jeg skulle nå da? Jeg må ringe noen men telefonen er nesten fri for strøm og nå aner jeg ikke hvor jeg er.
Sånn er det nå.
Og det er det verste jeg vet.
Verste, verste, verste.
Bakpå
Vi styrer fortsatt fælt med den der natterstiden. Kommer sent i barnehagen og på jobb, sovner endelig når vi egentlig skulle stått opp.
Har tusen ting vi ikke får gjort i løpet av dagen, som blir så kort.
Trøttere enn trøttest. Litt bakpå. Og står heldigvis ikke for julefeiringen i år.
Har tusen ting vi ikke får gjort i løpet av dagen, som blir så kort.
Trøttere enn trøttest. Litt bakpå. Og står heldigvis ikke for julefeiringen i år.
Jeg har ikke noe mer spennende å melde enn dette:
Jendor tok til seg det der om at 4.30 ikke er noe tidspunkt å stå opp på. Så i dag fikk vi et innstendig forsøk kl. 4.15.
I går da han gikk og la seg oppdaget vi plutselig at han må ha fått med seg noen annens smokk fra barnehagen. For, den LYSTE! Den var sånn selvlysende og nå tok den i alt den hadde og hvem får sove med en lyspære stikkende ut av munnen? Jeg og Jendor var like fascinert, vi veiva med den i lufta og lagde sirkler og gjømte den under dyna og i det hele tatt. Stor festivitas. Ikke så lett å finne roen etter en sånn oppdagelse. Selv om ny smokk ble hentet og den gamle forsvant på mystisk vis.
Da Jendor reiste seg og ropte LYS! klokken 4.15 kjente jeg at nei, på denne måten går det jo ikke. Snart står vi jo opp klokken tre her. Og da må jeg legge meg halv sju. Og da har jeg ikke fått lagt Jendor. Så han ble nedstemt, og det har han jo blitt før og, men denne gangen innså jeg at selv om han enda ikke har sovna og det nå begynner å nærme seg tidspunkt for å stå opp, så skal vi fanden meg sove her i denne familien!
Så til slutt gjorde vi det.
Vi må få en orden på dette. For mens andre har arbeidsgivere som må ta tapet av ineffektiviteten en halvsovende arbeidstager skaper, gjømt bak kopimaskinen med sin sjette kaffekopp, er det jeg selv som må dekke inn alt som forsvinner av produtivitet kl 4.15 på morgenen.
Jeg har ikke råd å ha meg ansatt sånn som det er nå. Og det nytter ikke med noen medarbeidersamtale heller.
I går da han gikk og la seg oppdaget vi plutselig at han må ha fått med seg noen annens smokk fra barnehagen. For, den LYSTE! Den var sånn selvlysende og nå tok den i alt den hadde og hvem får sove med en lyspære stikkende ut av munnen? Jeg og Jendor var like fascinert, vi veiva med den i lufta og lagde sirkler og gjømte den under dyna og i det hele tatt. Stor festivitas. Ikke så lett å finne roen etter en sånn oppdagelse. Selv om ny smokk ble hentet og den gamle forsvant på mystisk vis.
Da Jendor reiste seg og ropte LYS! klokken 4.15 kjente jeg at nei, på denne måten går det jo ikke. Snart står vi jo opp klokken tre her. Og da må jeg legge meg halv sju. Og da har jeg ikke fått lagt Jendor. Så han ble nedstemt, og det har han jo blitt før og, men denne gangen innså jeg at selv om han enda ikke har sovna og det nå begynner å nærme seg tidspunkt for å stå opp, så skal vi fanden meg sove her i denne familien!
Så til slutt gjorde vi det.
Vi må få en orden på dette. For mens andre har arbeidsgivere som må ta tapet av ineffektiviteten en halvsovende arbeidstager skaper, gjømt bak kopimaskinen med sin sjette kaffekopp, er det jeg selv som må dekke inn alt som forsvinner av produtivitet kl 4.15 på morgenen.
Jeg har ikke råd å ha meg ansatt sånn som det er nå. Og det nytter ikke med noen medarbeidersamtale heller.
Blæh
I dag gikk jeg og la meg igjen når Jendor var avlevert i børnehave.
Jeg er i mot å stå opp klokken 4.30. Jendor er jo ikke akkurat blid heller, han har jo tross alt stått opp klokken 4.30. Jeg er heller ikke i utgangspunktet blid. Det tar alt hva jeg har av kristuslignende egenskaper å holde flokken glad til barnehagen åpner.
Jeg skulle ønske vi kunne prate litt om alternative oppstandelsestidspunkter, men det er ikke innafor det tilgjengelige språkområdet.
Jeg har allerede spist frokost to ganger, og her sitter jeg og lurer på om jeg skal spise litt før lunsj.
Dette går altså ikke i lengden.
Jeg er i mot å stå opp klokken 4.30. Jendor er jo ikke akkurat blid heller, han har jo tross alt stått opp klokken 4.30. Jeg er heller ikke i utgangspunktet blid. Det tar alt hva jeg har av kristuslignende egenskaper å holde flokken glad til barnehagen åpner.
Jeg skulle ønske vi kunne prate litt om alternative oppstandelsestidspunkter, men det er ikke innafor det tilgjengelige språkområdet.
Jeg har allerede spist frokost to ganger, og her sitter jeg og lurer på om jeg skal spise litt før lunsj.
Dette går altså ikke i lengden.
Oppdatering på det der.
Jeg kan bare få melde at vi har klart oss gjennom natten her. Ingen ønsker om å ligge på badegulvet i natt. Jeg har faktisk tenkt på det mange ganger, for ofte er det nok den siste plassen jeg vil legge meg ned, men når man er magesjuk, så er det der og bare der, kanskje med en alt for liten håndduk over seg, skittent, kaldt, og det gjør ingenting, ingenting, bare man får ligge på det gulvet.
Men ikke i natt.
Jeg våkna riktignok og spratt rett opp i stående med pose hver gang Jendor snudde på seg, men i morrest var han like blid og glad og frisk, jeg hadde forventet det samme om meg selv, men det er nok en todagers.
Litt skuffa her, for jeg ville jo på jobb.
Men det kommer.
Men ikke i natt.
Jeg våkna riktignok og spratt rett opp i stående med pose hver gang Jendor snudde på seg, men i morrest var han like blid og glad og frisk, jeg hadde forventet det samme om meg selv, men det er nok en todagers.
Litt skuffa her, for jeg ville jo på jobb.
Men det kommer.
Hei hei, ja
Nå blogger jeg først og fremst i frykt for å få påpakning av Tanakofta.
Jeg har hjemkommet fra Lofoten, pakket ut, hoppa rett inn i en omgang av ræksjuka.
Altså min egen. Jendor virker enn så lenge frisk, men det er jo et mirakel om han holder seg sånn. The Stig er sørpå, og å våkne av at man skal spy så masse man kan og ikke i den overskuelige nattlige fremtid skulle ville noe annet enn å ligge på et kaldt og ærlig talt ikke så reint badegulv er en bekymring når man skal ha en halvannetåring i barnehagen. Jeg funderte på om jeg kunne ringe svigermor om morgenen og be henne ta en transportetappe. Men ungen står opp fem. Og må dermed uansett underholdes i to timer før barnehagen åpner og enda noen timer før det er innenfor å ringe til folk. I timesvis altså. Av en som bare vil ligge på et kaldt og skittent badegulv. Herregud.
Men som et sånt lite mirakel som avogtil stiller opp når man trenger dem: han sov til seks minutter over syv.
Altså. Kjempegøy hadde vi det ikke. Eller jeg hadde det ikke så gøy. Men som den helten jeg er fikk jeg ham faktisk i barnehagen. Og fikk forklart et par smertefullt tungnemme mennesker veldig viktige detaljer om bremsen på vogna, før jeg kom meg hjem og fikk velta meg i seng.
Men altså. Jedorias.
Nå har mamma kommet og overtatt et par ror her. Jeg er bedre. Jeg tror ikke the Stig gleder seg så voldsomt til å komme hjem. Og så får vi se hva natten bringer, det er kanskje ikke noe poeng å være for optimistisk.
Jeg har hjemkommet fra Lofoten, pakket ut, hoppa rett inn i en omgang av ræksjuka.
Altså min egen. Jendor virker enn så lenge frisk, men det er jo et mirakel om han holder seg sånn. The Stig er sørpå, og å våkne av at man skal spy så masse man kan og ikke i den overskuelige nattlige fremtid skulle ville noe annet enn å ligge på et kaldt og ærlig talt ikke så reint badegulv er en bekymring når man skal ha en halvannetåring i barnehagen. Jeg funderte på om jeg kunne ringe svigermor om morgenen og be henne ta en transportetappe. Men ungen står opp fem. Og må dermed uansett underholdes i to timer før barnehagen åpner og enda noen timer før det er innenfor å ringe til folk. I timesvis altså. Av en som bare vil ligge på et kaldt og skittent badegulv. Herregud.
Men som et sånt lite mirakel som avogtil stiller opp når man trenger dem: han sov til seks minutter over syv.
Altså. Kjempegøy hadde vi det ikke. Eller jeg hadde det ikke så gøy. Men som den helten jeg er fikk jeg ham faktisk i barnehagen. Og fikk forklart et par smertefullt tungnemme mennesker veldig viktige detaljer om bremsen på vogna, før jeg kom meg hjem og fikk velta meg i seng.
Men altså. Jedorias.
Nå har mamma kommet og overtatt et par ror her. Jeg er bedre. Jeg tror ikke the Stig gleder seg så voldsomt til å komme hjem. Og så får vi se hva natten bringer, det er kanskje ikke noe poeng å være for optimistisk.
hæasjtægg ikkesåhemmeliglengre
Jeg er i Lofoten. Jeg skal lage kunst her, til høsten. Nå bare ser jeg på fjell og nedlagte fabrikker og snakker litt om hva jeg gjør. Og hører på hva andre tenker.
Grusomt vakkert og eksotisk her, da.
Det tok meg en milliard år og flybytter å komme hit. Og så skulle det liksom være litt hemmelig hvem som var med, de ville annonsere det til våren, så jeg var litt spent på hvem jeg kom til å møte fra den kollegiale flokk på diverse flyplasser, men det viste seg å være ingen. Som jeg kjente. Men jeg trodde at alle som kom til enhver gate med litt søkende ansikt var kunstnere på leit etter andre kunstnere. Det var vel egentlig folk på vei hjem som så etter andre fra lokalbefolkningen.
I morgen skal jeg hjem. De andre (som viste seg å ha kommet med hurtigruten, stort sett) dro i går og i morrest, men mitt fly vil ikke hele veien hjem før i morgen. Da er det meldt diverse lokale stormer.
Får se hvordan det der går.
Nå har de nå uansett bestemt seg for at man får si at man er med, sånn at man slipper å late som man iHVERTFALL ikke er i Lofoten. #LIAF2017, som det heter on social medias.
Nuvel. Jeg lengter litt hjem.
Grusomt vakkert og eksotisk her, da.
I morgen skal jeg hjem. De andre (som viste seg å ha kommet med hurtigruten, stort sett) dro i går og i morrest, men mitt fly vil ikke hele veien hjem før i morgen. Da er det meldt diverse lokale stormer.
Får se hvordan det der går.
Nå har de nå uansett bestemt seg for at man får si at man er med, sånn at man slipper å late som man iHVERTFALL ikke er i Lofoten. #LIAF2017, som det heter on social medias.
Nuvel. Jeg lengter litt hjem.
Nyheter!
Men her driver jeg og surrer om skuldre og kofterygger og så glemmer jeg jo det vesentligste: jeg har jo kjøpt hus! Og ny mac!
Posten er flyttet fra noe som ligner på sentrunsnært og ned på hurtigrutekaia. Nesten. Iallefall dernedi. Og ettersom vi har noe som ligner på liten storm i de snorrette gater som vender mot havet (lunere i le) måtte jeg rett og slett snu på veien mot den forjettede macen. Jeg skjønte da jeg kom over haugen til Haganes at dette går ikke, og verre blir det nede på sletta ved Byggmakker.
Istedet gikk jeg hjem og måkket gårdsplassen som vi måkket i går kveld og som onkel måkte i morrest. Nå skal jeg ut med sneskufla igjen.
Og tenke på macen min, den venter nok på meg.
Jeg hører et fly over byen som prøver å lande, men det har nok ikke sikt.
Hvis ikke det er flyet til Vardø som endelig kom seg opp, facebookfeeden min har yret med bilder innenfra det flyet.
Og enda har vi bare frisk bris. Haha.
Og hus ja! Det var stas. Vært i banken og skrevet kontrakt i dag. Fint hus var det og. Utsikt og badstu og en garasje som aldri har vært garasje for han som bygde den ønsket seg så voldsomt bli men fikk det aldri. Skikkelig romslig skjå, altså.
Når man har kjøpt et helt hus blir en overpriset mac ganske billig.
Posten er flyttet fra noe som ligner på sentrunsnært og ned på hurtigrutekaia. Nesten. Iallefall dernedi. Og ettersom vi har noe som ligner på liten storm i de snorrette gater som vender mot havet (lunere i le) måtte jeg rett og slett snu på veien mot den forjettede macen. Jeg skjønte da jeg kom over haugen til Haganes at dette går ikke, og verre blir det nede på sletta ved Byggmakker.
Istedet gikk jeg hjem og måkket gårdsplassen som vi måkket i går kveld og som onkel måkte i morrest. Nå skal jeg ut med sneskufla igjen.
Og tenke på macen min, den venter nok på meg.
Jeg hører et fly over byen som prøver å lande, men det har nok ikke sikt.
Hvis ikke det er flyet til Vardø som endelig kom seg opp, facebookfeeden min har yret med bilder innenfra det flyet.
Og enda har vi bare frisk bris. Haha.
Og hus ja! Det var stas. Vært i banken og skrevet kontrakt i dag. Fint hus var det og. Utsikt og badstu og en garasje som aldri har vært garasje for han som bygde den ønsket seg så voldsomt bli men fikk det aldri. Skikkelig romslig skjå, altså.
Når man har kjøpt et helt hus blir en overpriset mac ganske billig.
Å, neineineinei du.
Jendor er jo en liten keiserschnitzel. Det vil si han er en ganske stor akuttkeiserschnitzel.
Og alt var bra med mor og barn.
Bortsett fra at far mente at mor vinglet litt mye.
Mor var uenig.
Men far hadde rett.
Så nå går jeg til sånn fysioterapeut for å få orden på balansen sånn at ingen skal tro jeg er påvirket av påvirkende substanser når jeg leker med mitt barn.
Og det går langsomt, men framover. Og fysioterapeuten er flink, og mener at alt henger sammen med alt, så selv om jeg ikke trodde jeg holdt balansen med skuldrene får nå de også sin dose oppmerksomhet. Som jeg syntes var helt ok helt til jeg innså at fysioterapeuten forsøker å gjøre meg RETT i kroppen. Men jeg har jo et koftemønster som er helt perfekt tilpasset at jeg er skjev! Tenker hun ikke på det? Og tre kofter som er sydd i perfekt snitt til to skuldre som ikke er like høye!
Så jeg måtte bare sette ned foten. Dette blir som det blir.
Og alt var bra med mor og barn.
Bortsett fra at far mente at mor vinglet litt mye.
Mor var uenig.
Men far hadde rett.
Så nå går jeg til sånn fysioterapeut for å få orden på balansen sånn at ingen skal tro jeg er påvirket av påvirkende substanser når jeg leker med mitt barn.
Og det går langsomt, men framover. Og fysioterapeuten er flink, og mener at alt henger sammen med alt, så selv om jeg ikke trodde jeg holdt balansen med skuldrene får nå de også sin dose oppmerksomhet. Som jeg syntes var helt ok helt til jeg innså at fysioterapeuten forsøker å gjøre meg RETT i kroppen. Men jeg har jo et koftemønster som er helt perfekt tilpasset at jeg er skjev! Tenker hun ikke på det? Og tre kofter som er sydd i perfekt snitt til to skuldre som ikke er like høye!
Så jeg måtte bare sette ned foten. Dette blir som det blir.
Abonner på:
Innlegg (Atom)